Forleden fikk jeg selv oppleve hvordan det er å bli akuttinnlagt. Med sterke smerter i hoftepartiet, høy feber og en CRP på 160 gikk turen raskt fra den lokale legevakten til akuttmottaket på Ahus. Videre gikk ferden innom flere av sykehusets avdelinger i løpet av to smertefulle og til dels nervepirrende døgn. 

Kaldt nedover ryggen

Sykepleierne på akutten bestilte sepsispakke. Med Sykepleiens forrige spesialutgave om nettopp sepsis friskt i minnet gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Liggende på båre ble venekateteret satt inn. Bak forhenget hørtes legen nevne flere indre organer som kunne mistenkes. «Han må videre til bildediagnostikk.» Røntgen av bekken og CT av hele overkroppen. Tankespinnet meldte seg umiddelbart. Tenk om. Hva hvis.

Heldigvis viste det seg – etter grundige undersøkelser og 18 timer etter at jeg først ankom legevakten – å bare være en hissig trokanterbursitt. Dramatisk nok der og da, men langt mindre alvorlig enn frykten som melder seg når kroppen plutselig ikke oppfører seg som den pleier.

Små handlinger blir store

Det er en underlig erfaring å gå fra å være en profesjonell aktør til å bli pasient. Man blir sårbar. Man mister oversikten. Tid oppleves annerledes. Venting får en helt annen grad av alvor. Små handlinger blir store: en hånd på skulderen, et blikk som ser deg, en sykepleier som forklarer hva som skjer, før vedkommende haster videre til neste oppgave. Og ikke minst, i hvert fall for denne pasienten, å kunne finne fellesskap i et par dårlige vitser og god dose galgenhumor.

I løpet av to døgn på Ahus møtte jeg mange av menneskene som holder helsevesenet vårt i gang – ofte under et press som er vanskelig å forestille seg utenfra. Sykepleiere, helsefagarbeidere, leger, portører og andre som, midt i travelheten natt til 1. mai, klarte å få pasienter til å føle seg ivaretatt.

Kvaliteten i møtene

Når sykepleiere selv blir pasienter, opplever de på kroppen det de til daglig forsøker å gi andre: trygghet i utrygghet, ro i usikkerhet og følelsen av å bli tatt vare på når man er som mest sårbar. Kanskje er det derfor mange sykepleiere også legger ekstra merke til kvaliteten i møtene – tonen i stemmen, blikket som møter deg, forklaringene som gis, eller spørsmålene som dukker opp når forklaringene uteblir.

Vi snakker ofte om tillit til helsevesenet som et spørsmål om systemer, organisering og kapasitet. Men tillit skapes først og fremst mellom mennesker. I møtene. I de små øyeblikkene der noen ser deg, lytter litt ekstra eller tar seg tid, selv når tiden egentlig ikke strekker til.

En forskjell

Oppholdet på Ahus minnet meg om nettopp dette: Bak diskusjoner om bemanning, økonomi og pressede sykehus finnes det fortsatt et helsevesen båret av dere som hver eneste dag utgjør en forskjell for andre mennesker. 

Takk for jobben dere gjør!