Det er 3. desember, 2018. Sykepleier Ulla Esborg (60) sitter i sin nye elbil på vei hjem til Skien. Hun har vært i Bø og kjøpt vevegarn.

Klokken 14.30 får nødetatene beskjed om en frontkollisjon mellom en personbil og en ambulanse.

Ulla Esborg er føreren av personbilen.

«Hva gjør jeg her?»

Våren 2019 snakket Sykepleien med Ulla Esborg.

– Jeg husker ingenting av hendelsen. Og heller ikke noe av den første uka etter at ulykken skjedde, sier hun.

Esborg er glad for det.

– Det første jeg husker, er at jeg våknet opp på Ullevål sykehus én uke etter bilulykken. Jeg tenkte: «Hva gjør jeg her?» Jeg var omtåket av medisiner og forsto ingenting.

Hun hadde fått hard medfart. Flere beinbrudd og en alvorlig bukskade.

Fra sykepleier til pårørende

– Det sto om livet. Traumelegen var en stund usikker på hvilken vei det ville gå, sier datter Lillian Elise Esborg Bergane.

Hun er også sykepleier, men jobber i dag som distriktskontorleder for Tekna i Vestfold og Telemark. I tillegg har hun flere politiske verv og sitter i Porsgrunn bystyre for Arbeiderpartiet.

– I denne saken er jeg pårørende, sier hun.

Da Sykepleien snakket med Ulla Esborg i 2019 var hun endelig kommet hjem til eget hus. Tiden frem til da hadde vært preget av sykehusopphold og rehabilitering. Det er den siste biten denne historien handler om.

Esborg vil ha bedre ordninger mellom kommuner for å unngå at andre opplever det samme som hun gjorde.

Rehabilitering på egen arbeidsplass

Etter tre uker på Ullevål og tre uker på Sykehuset Telemark var det klart for neste skritt. Rehabilitering.

– Jeg jobbet den gang som sykepleier på Skien kommunes helsehus ved rehabiliteringsposten. Jeg ba derfor om å få rehabiliteringsplass i nabokommunen Porsgrunn. Det ble notert i journalen min, sier hun.

På grunn av bukskadene Esborg hadde etter ulykken, var hun fullstendig pleietrengende og kunne ikke stå opp fra sengeleie før denne skaden var helt leget.

– Tanken på at mine kolleger skulle stelle meg, var noe jeg absolutt ikke ønsket, sier hun.

Utfordret verdigheten

Datter Lillian Elise Esborg Bergane har stor forståelse for morens vegring mot å være pasient på egen arbeidsplass.

– Dette burde ikke være vanskelig å forstå. På den ene siden var det etisk utfordrende for kollegaene til mamma, og på den andre siden utfordret situasjonen mammas verdighet og profesjonalitet. Mamma skulle tross alt tilbake til sin arbeidsplass når hun ble frisk, forteller hun.

Lillian Elise Esborg Bergane gjorde derfor alt hun kunne for å få en plass til sin mor i Porsgrunn. Hun ringte rundt.

– Det gikk ikke.

Dersom Ulla ville ha et så godt tilbud som mulig, var det ingen vei utenom. Hun måtte takke ja til rehabilitering på egen arbeidsplass.

Måtte «skru» av hodet

I tre uker måtte Ulla Esborg finne seg i å bli stelt av sine kolleger. Hun forteller at det var en tøff opplevelse, men hun gledet seg til å bli frisk og komme tilbake til jobben som sykepleier 

– Jeg måtte «skru» av hodet. Slutte å tenke, for komme meg igjennom de tre ukene på Helsehuset, sier Esborg.

– Det er likevel viktig å få frem at mine kolleger og min sjef gjorde det de kunne for at situasjonen skulle bli mest mulig levelig for oss alle, sier hun.

Ble medpasient med egne pasienter

Helsevesenet består av flere hundre tusen ansatte. Det er ikke til å unngå at også de blir syke eller skadet. På et eller annet tidspunkt vil de også oppleve å bli pasient.

– Er det ikke viktigere å få god behandling, enn at du som pasient havner på egen arbeidsplass?

– Å bli akuttinnlagt er en ting. Da spiller det ikke noen rolle om du legges inn på egen arbeidsplass. Det er en akuttsituasjon. Men rehabilitering er planlagt. Jeg var fullstendig pleietrengende og skulle tilbake på jobb, og igjen være kollega med de som har stelt meg og lest i min journal da jeg var pasient, forteller Ulla Esborg.

I tillegg kunne Ulla ikke spise måltider eller oppholde seg i fellesområdene på avdelingen.

– Det var flere av de andre pasientene jeg hadde hatt ansvar for som sykepleier. Det hadde kanskje også blitt krevende for disse pasientene at jeg nå plutselig var medpasient. Det førte til at jeg ble svært isolert på rommet, forteller hun. 

Handler om verdighet

Esborg sier hun kunne tenkt seg å spørre kommunalsjefen som den gang sa nei til at hun skulle få rehabilitering i nabokommunen om han hadde syntes det var greit at sekretæren hans kom og stelte ham.

– Svarer du nei på det, burde du ikke fatte beslutninger som gjør at andre må tåle akkurat det. Det er så enkelt, sier datter Lillian Elise Esborg Bergane.

– Vi snakker om verdighet og etikk i helsetjenesten. At noen ikke forstår at det er vanskelig å slippe kolleger så tett innpå, skjønner jeg rett og slett ikke, sier datteren.

– Jeg tar opp saken fordi jeg ikke vil at dette skal skje med noen andre, sier moren.

Nabokommuner bør inngå avtaler

Så hva mener de to kan gjøres for at andre skal slippe å oppleve det samme?

– Nabokommuner burde inngå avtaler om bytting av plasser. I min situasjon burde Skien byttet en rehabiliteringsplass med Porsgrunn. Det hadde vært så enkelt å unngå denne situasjonen, sier Esborg.

Datteren er enig.

– I psykiatrien vet jeg at de har ordninger for å unngå at kolleger og pasienter kommer i en slik situasjon, sier hun.

Kollegaer fikk sjokk

Da Sykepleien snakket med Ulla Esborg i 2019, ble også kollegaene intervjuet. De sa den gang at det var et sjokk at Ulla skulle bli pasient på arbeidsplassen.

De fortalte de planla så godt de kunne for at oppholdet skulle gå så knirkefritt som mulig.

Noen av kollegene ønsket blant annet ikke å være i teamet som skulle pleie Ulla. Det ble for nært og vanskelig.

De sørget derfor for at Ulla måtte forholde seg til få personer. I tillegg var det sterke begrensninger på hvem som fikk tilgang til opplysninger i journalen hennes.

Kom aldri tilbake i jobb

I dag er det åtte år siden Ulla Esborg var pasient.

– Kom du deg tilbake i jobben?

– Det gjorde jeg dessverre ikke. Skadene var for omfattende. Nav gjorde en vurdering på restarbeidsevne, men det ble for krevende. Etter en stund sa saksbehandler på Nav at «det er nok bena dine som ikke kan jobbe, selv om viljen er til stede». Det var en lang sorgprosess å ikke lenger kunne jobbe som sykepleier, sier hun. 

– Kroppen husker

Så vidt Ulla og Lillian Elise vet, har ikke kommunen gjort endringer slik at andre skal slippe å oppleve det samme som Ulla.

– Har du gjort deg noen flere refleksjoner rundt det du har vært igjennom etter som årene har gått?

– Når jeg snakker om det, eller andre tar det opp, så husker kroppen. Jeg kjenner en opplevelse av at kroppen blir lammet og reagerer. Til tross for at jeg opplever at saken er mentalt bearbeidet, forteller Ulla Esberg og utdyper:

– I tiden etterpå er det naturlig nok mange tanker og mange opplevelser som det kanskje hadde vært fint å få skrevet ned, muligens i form av en bok. Kanskje kunne det vært til hjelp for andre i samme situasjon, og ikke minst for refleksjon før en slik situasjon oppstår. En kirurg kommenterte også at mestringsstrategien min og håndteringen av situasjonen kunne være til inspirasjon for andre.

Har prøvd å påvirke

Datteren Lillian Elise er aktiv politiker. Da ulykken var «fersk», forsøkte hun å bruke nettverk og kontakter slik at moren kunne få byttet plass med en pasient fra en annen kommune. 

– En nabokommune mente det lot seg gjøre, men Skien kommune ville ikke bytte plass, husker hun. 

– Da jeg jobbet som rådgiver for helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, løftet jeg dette perspektivet inn i et Dokument 8-forslag (representantforslag), som vi arbeidet med.

Tilbake i 2019 kalte Rådet for sykepleieetikk i Norsk Sykepleierforbund saken etisk og moralsk uverdig. De beskrev beslutningen som uforståelig , og behandlingen som krenkende.

Kommunalsjefen i Skien kommune ble også intervjuet. Han mente det kunne være at de burde ha gjort en annen vurdering i Ulla Esborgs sak, og lovte å lære av den.

Sett ord på opplevelsene

– Har dere råd eller tips til andre sykepleiere som blir pasient og pårørende?

– Det viktigste er å sette ord på det dersom man selv opplever det som utfordrende, eller at pårørende løfter det dersom pasienten ikke selv kan formidle det, sier de to. 

– Som sykepleier og pasient opplevde jeg sykepleierprosedyrer gjort på ulike måter som medførte mer plager for meg som pasient enn det som var nødvendig.

– En situasjon ble for eksempel forverret ved at en sykepleier tenkte hun kunne fikse et stell alene som i utgangspunktet var tiltenkt to pleiere. Etter to dager var resultatet en smertefull kontraktur i ett kne som krevde ytterligere oppfølging av fysioterapeut. Kontrakturen kunne vært unngått dersom man hadde vært to i stell hele tiden. På godt og vondt vet man at ting kunne vært faglig håndtert annerledes, sier Ulla Esborg til slutt.