Hjemme i Oslo, 20. desember 2011: 

Noe kjennes fryktelig galt. Jeg er ekstremt slapp, med feber, hoste, oppkast og løs mage. Kort sagt taper jeg væske overalt, og jeg forstår at nyrene er i fare. Det kan ikke skje. For det er ikke bare meg det handler om. 

Jeg er 36 år, gravid med tvillinger i uke 20 og har hyperemesis gravidarum, altså ekstrem svangerskapskvalme. Kvalmen har gjort meg underernært og medtatt. Et lett bytte for infeksjon. 

Oslo legevakt, 21. desember:

Legevakten og AMK nekter å rekvirere transport, men jeg klarer knapt å gå og har ingen planer om å bli hjemme. Det ser sikkert ut som om jeg har vært på fest, der jeg, ustø og med spyposen i hånden, vakler inn på legevakten like før jul. Heldigvis får jeg bli der over natten.

Ullevål sykehus, 22. desember:

Neste dag er jeg visstnok utskrivningsklar etter litt oppvæsking. Men de røde flaggene er fortsatt oppe, og hele kompetansearkivet mitt skriker at jeg i hvert fall ikke skal hjem. I journalnotatet står det «ingen bedring». 

Da skjønner jeg at jeg må bruke mine 14 år som sykepleier, og sier: 

– Jeg tror jeg drar innom gamlejobben min på infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål. For en second opinion.

I stedet blir jeg lagt inn på gynekologisk avdeling, der gravide vanligvis hører hjemme. Dessverre får jeg reise hjem til jul allerede dagen etter.

Derfra går alt i utforbakke. 

Hjemme igjen, julaften:

Under juletreet ligger en fleecejakke og et pledd. Jeg tar på begge deler og legger meg på sofaen. Jeg fryser så voldsomt at jeg skjelver, og skjønner motvillig at jeg må tilbake på sykehus. Det er kjipt. Jeg har hatt flere runder med oppvæsking – og rekesmørbrød – på Ahus før. Jeg vil ikke tilbake.

Gynekologisk avdeling på Ullevål, romjulen:

Journalnotat: Uspesifisert sepsis. Hypokalemi. Hyperemesis gravidarum. Metabolske forstyrrelser. Nokså medtatt. Lite mat- og drikkeinntak. Feber, hoste, farget ekspektorat. Starter antibiotika p.o. 

Det er først 27. desember at fokuset i notatene skifter fra ekstrem svangerskapskvalme, til infeksjon. Det rekvireres også flere mikrobiologiske prøver, som ikke blir tatt. 

På dette tidspunktet er jeg så medtatt at sykepleiererfaringen min ligger pulverisert ved sengen. Jeg døser det meste av tiden og klarer verken å følge med på om prøver faktisk blir tatt, eller å reflektere over behandlingen jeg får. 

Ansiktshuden kjennes stiv og solbrent. Dynen gir ikke nok varme, selv om jeg har pakket den helt rundt meg. Mens jeg fortsatt ligger på gynekologisk avdeling, får jeg besøk av en kollega – en svært erfaren infeksjonsmedisiner. 

Han blir førstehåndsvitne til et skolebokeksempel på et ordentlig frostanfall. Jeg og hele sengen rister. Av lang erfaring forstår jeg selv hva som skjer: At nå lekker det bakterier ut i blodet. Og at tilstanden er blitt enda mer alvorlig.

Heldigvis slipper jeg å trekke ut en fil fra kompetansearkivet mitt og si hva jeg tenker. Jeg er for dårlig. Infeksjonsmedisineren forstår alvoret med én gang, og hans raske involvering bidrar nok til at forløpet videre gikk bra. For det som senere viser seg å være pneumokokksepsis, er kjent for å gi svært alvorlige forløp i løpet av timer. 

Nå går ting fort. Jeg kjøres til infeksjonsmedisinsk avdeling – min egen arbeidsplass siden 1998. 

Journalnotat: Pasienten er høyfebril, hypotensiv, tachycard og medtatt. Overflyttes enerom på observasjonspost eller infeksjonsavdeling. 

Isolatposten på infeksjonsmedisinsk avdeling, 29.–30. desember:

Nå utsettes ikke lenger mikrobiologiske prøver og røntgen. Nytten av røntgen oppveies av risikoen for at fostrene utsettes for stråling. Infeksjonsprøvene er forhøyede, og bildene viser lobær pneumoni i høyre lunge – en alvorlig tilstand i seg selv. 

Jeg har nå tre alvorlige tilstander samtidig og føler tungt på ansvaret for å holde hodet over vannet. Både for meg selv og de to små i magen. 

Det blir raskt vanskelig å puste. Samtaler føres i enstavelsesord. Jeg får surstoff, antibiotika og væske. Intravenøs ernæring ber jeg selv om. 49 kilo er lite i et fire måneder langt tvillingsvangerskap. Bena hovner opp, og blodtrykket er lavt. Den varme følelsen i ansiktet utvikler seg til svære munnsårblemmer.

Ikke bare er jeg nå en puslete infeksjonspasient. Selv om jeg er sykere enn jeg noen gang har vært, kjenner jeg også at jeg er på rett sted. Midt i infeksjonsmiljøets høyspesialiserte episenter. Jeg er blant kjente kolleger. Og jeg blåser i om de ser meg spy opp slim og galle, eller subbe rundt med elefantben. 

Her kjenner jeg meg ekstra trygg.

Ullevål sykehus, nyttårsaften og dagene etter:

Mens nyttårsrakettene markerer overgangen til et nytt år, triller utslitte tårer ned på dynen merket «Helsevesen». Jeg skulle vært hjemme og feiret med min fem år gamle sønn og resten av familien. 

I stedet ligger jeg her. Med hodet hvilende over nattbordet i et forsøk på å få bort den grusomme pleurittsmerten som kommer på hvert innpust. 

Fire tunge dager går. Alt jeg orker, er å tusle til og fra badet. 

– Vi må innrømme at vi var litt bekymret for deg en stund, sier en kollega da faren er over. 

Jeg fikk ikke med meg det. Selv om jeg som sykepleier forsto at jeg hadde flere alvorlige tilstander, var alt jeg kjente at dette skulle gå bra.

Gynekologisk avdeling, 4.–7. januar 2012:

Pneumokokker blir nå påvist. Behandlingen har virket, og vekten min har økt med fire kilo. Endelig får jeg reise hjem – nesten 18 dager etter at jeg først ble syk. 

I etterpåklokskapens lys:

Det er først da jeg senere leser journalen min, at jeg forstår at forløpet faktisk varte i 18 dager og ikke én uke.

Svangerskapskvalmen stjal dessverre oppmerksomheten i starten, og infeksjonsprøvene var lenge fine. Trolig startet det hele med en virusinfeksjon i luftveiene, før det brått utviklet seg til lungebetennelse med pneumokokksepsis. 

Etterpåkloke meg kan ikke forstå at jeg ikke nærmest satt med en sjekkliste og passet på at ordinerte prøver faktisk ble tatt før behandling. Og at noen nøstet videre på infeksjonstråden. Som sykepleier er det er lett å gjøre en datasamling på seg selv i starten. Og sette funnene i sjekklisten sammen til røde flagg. 

Men etter hvert ble jeg såpass medtatt at jeg ikke lenger klarte å følge opp eller agere godt nok på det jeg så. Og det er heller ikke pasientens ansvar, selv ikke når man er sykepleier med spesialkompetanse på infeksjoner. 

Heldigvis fikk jeg god hjelp da det virkelig gjaldt. Jeg var også heldig som hadde en infeksjonsmedisiner innom akkurat på riktig tidspunkt. Hvis ikke kunne dette forløpet fått en helt annen utgang enn det fikk – med to friske barn senere samme år.