Må man ha levd et liv og ha personlige erfaringer med smerte, sorg, tap og sykdom for å kunne være en virkelig god sykepleier, en ekte ekspert? Eksperter på livet bør vel ha levd et liv?

Sykepleierens livserfaring kan åpenbart være til hjelp for å kunne sette seg inn i pasientens situasjon. Kreftsykepleieren som selv har hatt kreft, kan ha bedre forutsetninger for å forstå redselen og usikkerheten, og for å kunne forutse hvilke spørsmål som vil være viktig å få svar på. 

Det å vite hvilket tannkremmerke som forebygger sår i munnen, eller å kunne forklare hvordan cellegift oppleves, kan være en fordel i relasjonen til og sykepleien av kreftpasienten.

Likevel er sykepleierens egen erfaring som kreftpasient også subjektiv og unik. Den kan ikke direkte overføres til en annen person.

Opplevelsen av smerte, redsel, usikkerhet og mestring vil uansett være ulik fra person til person, selv om de har samme diagnose. God kommunikasjon med pasient og pårørende, samt refleksjon over pasientens situasjon og behov, er uansett nødvendig for å kunne gi profesjonell, faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp.

Å kunne leve seg inn i andres situasjon

Sammen med respekt, omsorg, rettferdighet, vennlighet, medfølelse, troverdighet og integritet er empati en av sykepleierprofesjonens verdier.

Empati er en menneskelig egenskap de fleste har. For sykepleiere er evnen til empati, altså å kunne sette seg inn i en annens situasjon, en forutsetning for å kunne utføre sykepleie av god kvalitet.

«Profesjonell empati har en nødvendig dimensjon av personlig avstand på den måten at selv om man er berørt, føler man likevel ikke det samme som pasienten.» Det skriver sykepleier og professor Per Nortvedt i boken Omtanke fra 2012.

For å forstå andre mennesker må vi kunne leve oss inn i hvordan de har det, spesielt når de opplever smerte eller ubehag. Samtidig er det viktig å holde litt avstand. Hvis vi føler alt like sterkt som pasienten, blir det vanskelig å gi støtte, trøst og omsorg. Da klarer vi ikke å ivareta rollen som sykepleier og hjelpe mennesker gjennom sykdom, traumer og vanskelige livssituasjoner.

«Det hender jeg gråter etter at vakta er over»

Siri, en sykepleier som jobber i akuttmottak, sa noe som festet seg hos meg da vi snakket om hvordan det er å stå i en jobb preget av ulykker og tragedier:

«Ja, jeg ser mye fælt. Men når jeg tar imot hardt skadde pasienter og har ansvar for mennesker som har vært gjennom helt forferdelige traumer, er jeg fokusert på den jeg skal hjelpe og oppgavene som skal gjøres. Jeg står ikke og gråter over pasienten fordi noe helt forferdelig har skjedd. Det ville ikke være særlig nyttig for den som trenger meg. Men det hender jeg gråter etter at vakta er over».

Omsorg handler om å bry seg, men også om å skille sine egne følelser fra andres. Pasienter ønsker ikke sykepleiere som er like redde for sykdommen som dem selv. Ingen har bruk for en sykepleier som er handlingslammet, overveldet av følelser og empati for pasienten.

Pasienten ønsker en sykepleier som kan faget sitt, bryr seg og tar dem på alvor.

Personlig erfaring ingen forutsetning

Det å oppleve å bli pasient eller pårørende – altså å stå på «mottakersiden» av helsetjenesten – kan være en øyeåpner og en erfaring som gir læring. Sykepleiere som evner å reflektere over sine personlige erfaringer og bruke dem til å forbedre egne handlinger og vurderinger i pasientmøtene, kan uten tvil bli enda bedre yrkesutøvere.

Likevel er det ikke en forutsetning for å være en dyktig jordmor at man selv har født barn. Det er heller ikke nødvendig å ha opplevd et beinbrudd for å bli en fremdragende ortopedisk sykepleier. En anestesisykepleier trenger ikke selv å ha erfart hvordan store doser fentanyl føles for å kunne administrere medikamentet trygt og forsvarlig. Og det er selvsagt ikke nødvendig å ha høy alder for å kunne gi en verdig eldreomsorg.

Den verdifulle kunnskapen

Erfaringskunnskap kan ikke bestilles. Den oppstår heller ikke på lesesalen. Selv ikke de dyktigste studentene på landets beste sykepleierutdanning kan i løpet av studiet tilegne seg kunnskap som tilsvarer erfaringskunnskapen og det kliniske blikket til en dreven sykepleier.

Denne kunnskapen utvikles over tid – gjennom arbeid, gjennom situasjoner man har opplev i sitt kliniske virke, refleksjoner over egen praksis, koplinger mellom teori og handling og gjennom samhandling med kolleger og pasienter. 

Personlige erfaringer vil også påvirke erfaringskunnskapen og dermed sykepleierens evne til å «lese» situasjoner og mennesker. Altså det som kalles klinisk skjønn. Denne kunnskapen er verdifull for pasientene, for helsetjenesten og for samfunnet.

Derfor blir den viktigste jobben helsemyndighetene gjør fremover, å ta vare på nettopp disse ekspertene. Da må det igangsettes tiltak for å beholde dem. Det betyr arbeidsforhold som gir rom for å gjøre en kvalitativt god jobb, arbeidstidsordninger som man kan leve med i mange år, og en lønn som gjenspeiler kunnskap, erfaring og ansvar.

Personlig erfaring som pasient er vel og bra for sykepleier, men kanskje aller viktigst for nettopp dem som tar beslutninger om fremtiden for vår felles helsetjeneste. Som pasienter vil de garantert se verdien av «ekspertene på livet» tydelig.