Dette var riktignok ikke den første bok om sykepleie som var skrevet i Norge. To år tidligere – i 1877 – hadde diakonissen Rikke Nissen skrevet en bok med tittelen: «Lærebog i Sygepleie for diakonisser». En imponerende bok på hele 239 sider.

Rikke Nissen hadde studert både sykepleie og pedagogikk ved forskjellige diakonissehus i Tyskland. Hun var den eneste læreren ved diakonissehuset i Oslo, og etter 1870 hadde hun også ansvaret for utdannelsen av sykepleiere ved denne institusjonen.

Måtte aldri la en pasient lese boken

Hennes bok omfattet ikke bare generell sykepleie, men også det vi i dag vil kalle spesiell sykepleie slik som for eksempel pleie av pasienter med mentale sykdommer. Boken hadde også et eget kapittel om anatomi og om de forskjellige sykdommer og deres symptomer.

Ifølge forfatteren var alt dette viktig kunnskap som skulle sette den vordende sykepleierske i stand til å utføre nøyaktige observasjoner og dokumentere informasjonen om dette i en pasientjournal.

Boken var skrevet med henblikk på en eksklusiv gruppe, noe som fremgår av at det på første side i boken het: «Denne bog må ikke bli gitt til andre eller solgt av søstrene. Hvis hun slutter i sin tjeneste som diakonisse, er hun forpliktet til å levere bogen tilbake til institusjonen.»

Forfatterinnen understreker særlig at diakonissen aldri måtte la en pasient lese boken.

I det året da denne meget eksklusive boken ble utgitt, fantes det kun 95 profesjonelle sykepleiersker (diakonisser) i hele landet med to millioner innbyggere. I 25 år var Diakonissehuset i Oslo den eneste institusjon som på det tidspunkt boken ble utgitt, utdannet sykepleiersker.

I løpet av 1890-årene grunnla så Røde Kors en sykepleierskole i Oslo etter Florence Nightingales modell. Skolen til Røde Kors kom så til å inspirere en rekke nye humanitære organisasjoner til å starte sykepleierskole på forskjellige steder i Norge.

Hvem var Edvard Kaurin?

På bakgrunn av dette, kom jeg til å stille meg følgende spørsmål: «Var det ingen andre som i løpet av disse 25 årene da det kun var én sykepleierskole i landet, som så behovet for kompetanse innen sykepleie?» Svaret på mitt spørsmål fant jeg i en fascinerende person, nemlig doktor Kaurin.

Så hvem var han, og hva gjorde han?

Dr. Edv. Kaurin var født i 1839 som sønn av daværende biskop i Bergen. Etter sine avsluttende studier i medisin i 1866 kom han sammen med sin kone til Grong for sin første faste ansettelse som distriktslege.

Reisen fra Oslo til Grong tok den gang 14 dager! Grong, et lite sted i Midt-Norge, var et stort distrikt bestående av skog, fjell og innsjøer. I tillegg hadde distriktet en spredt befolkning og kommunikasjonene var dårlig. Vinteren var lang, mørk og kald med mye snø. For en nyutdannet lege kunne det å besøke en pasient derfor by på store utfordringer etter som han måtte foreta visitasjon i all slags vær i en åpen vogn trykket av hester.

Hans datter forteller i sine erindringer at faren på sine mange reiser ofte brukte å ha med seg skytevåpen i tilfelle han be angrepet av ulver.

Kaurins mangeårige erfaring og utfordringer som distriktslege gjorde at han ble smertelig klar over betydningen av kyndig og kunnskapsbasert pleie av de pasienter han hadde besøkt. Som en konsekvens av dette, skrev og utga han i 1879 en bok med tittelen: «Sygepleieresken. Kortfattet Veiledning i Sygepleien for Sygepleiersker i By og Bydg».

Boken var ment som « … en Ledetraad ei alene for dem, der ønske at ofre sig for Sygepleien, men ogsaa for Enhver, i hvis Lod det maate falde kortere eller længre Tid at pleie en Syg».

«Kvinden bedst skikket»

Kaurin åpner sin bok om sykepleie med å si følgende:

«Naar et Menneske lægges paa Sygeleiet, tiltrænger det daglig Pleie. Til at udøve denne er Kvinden bedst skikket. Overtaager en Kvinde Pleien af en syg … maa hun aldrig glemme, at Sygepleien er af saa stor Viktighed, at mangen Gand den Syges Liv eller Død kan være afhængig af den.»

For å understreke dette beskriver Kaurin en rekke praktiske prosedyrer som for eksempel hvorledes pasientens seng skal gjøre mest mulig komfortabel og hvorledes man kan måle pasientens temperatur på en nøyaktig måte. Ja, han beskriver til og med hvorledes man skal kunne gi pasienten et godt fotbad!

Han gir også nøyaktig beskrivelse av hvorledes man skal preparere og forordnede medisin til pasienten. Dette var jo en prosedyre som på denne tid normalt kun ble utført av legen selv. I de landlige distrikter var legen ofte ute på lange reiser for å se til sine pasienter og derfor var det viktig at den sykepleierske i hans fravær var kompetent til å gi pasienten de rette medisiner.

Det er særlig to ting som Kaurin fremhever: hygiene og stell av pasienten.

Angående hygiene sier han følgende: «En Sygepleierske maa betragte ethvert Spor af Urenlighet hos den Syge som sin bitreste Fiende…».

Praktiske råd

Han gir en utførlig fremstilling av fremgangsmåten for å flytte en pasient, hvorledes den nye sengen skal plasseres og hvor mange som skal til for løfte pasienten på en forsvarlig måte til den nye sengen. Er pasienten tung, trengs det ikke bare to, men ofte tre personer til dette. Hvert kapitel i boken er full av slike praktiske råd!

Kaurin var godt klar over at hans lille bok langt fra inneholdt nok kunnskap for de som ville bli en god sykepleier. Som den praktiske mannen han var, organiserte han derfor også et lite lokalt sykehus med noen få senger hvor jenter fra bygden i ett år kunne få teoretisk kunnskap og praktisk trening i sykepleie.

I løpet av dette året fikk de gratis innkvartering og en liten lønn!

Sanatorium for tuberkulosesyke

I 1881, etter 12 år som distriktslege, fikk Edvard Kaurin er ny stilling, denne gang i Molde, som den gang var en småby. I Molde ble han ansatt delvis som lege, delvis som leder for sykehuset for spedalske. Spedalskhet var den gang mer utbredt i Norge enn i noe annet land i Europa. Sykdommen var særlig vanlig blant kystbefolkningen.

Da Kaurin tiltrådte sin stilling, var spedalskhet i tilbakegang, og sykehuset ble derfor etter kort tid gjort om til et sanatorium for tuberkulosesyke. I den forbindelse ble bygningen modernisert, og det ble ansatt profesjonelle sykepleiere.

Som vanlig var Kaurin ivrig opptatt med å finne frem til forbedringer i behandlingen av pasienter med tuberkulose, og han var meget godt orientert om utviklingen både nasjonalt og internasjonalt på dette sykdomsfelt. Han bedrev egen forskning på dette område, og publisert en rekke artikler om sykdommen. Han foretok også reiser til anerkjente tuberkulosesanatorier i utlandet. Han høstet faglig stor anerkjennelse for sitt engasjements på dette felt.

Dette førte blant annet til at han også ble valgt inn i bystyret i Molde. Denne posisjon benyttet han særlig til å arbeide for forbedringen av de hygieniske forhold i byen. I 1893 ble han for en periode på to år, valgt til formann i det Norske Medicinske Selskab.

Førte all denne faglig virksomhet og samarbeidet med de best utdannede sykepleier på denne tiden til at Kaurin glemte sitt engasjement for forbedringen av sykepleien på landsbygda?

Langt derifra!

Han bruket sitt medlemskap i Det Norske Medicinske Selbskab til stadig å fremme kravet om at kvaliteten på sykepleien i de landlige distriktene måtte forbedres. Han holdt ofte foredrag om sykepleie på selskapets møter og skrev artikler om dette i forenings medlemsblad. Dette gjorde han ut fra sin grunnleggende overbevisning om at forsvarlig og kompetent sykepleie ofte var den beste medisin for den syke.

Modell for hjemmesykepleie

I 1890 presenterte han en modell for hjemmesykepleie som var inspirert av dansk modell. Denne gikk i korte trekk ut på å etablere en organisasjon av folk i bygda som var interessert i en bedre forpleining av sine syke. Et tiltak i så måte var å samle inn penger slik at en av bygdas unge jenter kunne oppholde seg i et år ved et sykehus for å lære sykepleie. Etter dette opphold hadde hun så plikt til å virke i hjembygda i minst et år. Og hun skulle da få betalt for dette arbeide. I perioder hvor det var mindre brukt for henne som sykepleier, skulle hun kunne settes til varlig gårdsarbeide!

Dr. Kaurin fikk en meget entusiastisk tilslutning fra sine kollegaer for ideen om å utdanne sykepleiere for arbeide på landsbygda. Han sendte i den forbindelse en forespørsel til en rekke sykehus for å finne ut om de hadde mulighet til å påta seg oppgaven med en slik opplæring.

Flere sykehus svarte positivt på denne forespørsel og fortale samtidig om hvilken opplæring de kunne tilby og hvilken mulighet de hadde for å gi husrom og lønn til læringen. Hans henvendelse resulterte i svar fra 24 sykehus over hele landet om at de kunne påta seg en slik oppgav. Lønnen de tilbød var i stor grad varierende.

– Hun har inspirert oss alle

Kaurins idé om en organisering og forbedring av sykepleien i de landlige distrikter var altså en suksess. Det som senere kom til å hete hjemmesykepleie er derfor i stor grad forbundet med Dr. Kaurins navn. Og omtales ofte som hans viktigste bidrag til en forbedring av den generelle samfunnsmedisinen.

Hvem var det som inspirerte Kaurin til akkurat denne banebrytende innsats?

Jeg kan tenke meg at han i stor grad ble inspirert til dette arbeide for unge kvinner av sin svigerfar, Hartvig Nissen. Hartvig Nissen etablerte i 1849 den første grunnskole for jenter i Norge. Rikke Nissen som skrev den første lærebok i sykepleie for diakonisser, var også i slekt med Kaurins kone.

Den eneste person som han selv direkte referer til, er Florence Nightingale.

I en av sine mange artikler skrev han: « … selvsagt kjenner alle til den engelske lady Miss Nightingale og hennes viktige arbeide for sykepleien. Hun har inspirert oss alle.»