Jeg har snart fullført seks praksisperioder. Én skiller seg ut
Å være sykepleierstudent innebærer å stå i krevende situasjoner. Likevel forventer noen studiesteder at studenter skal håndtere å være alene i praksis. Det er ikke bare uheldig, men også uforsvarlig.
Gjennom mine snart seks fullførte praksisperioder har jeg opparbeidet meg mange erfaringer i praksis. De fleste har vært lærerike, utviklende og bekreftet at jeg har valgt riktig yrke. Men én praksisperiode skiller seg tydelig ut: den hvor jeg var alene som student.
Det var uten tvil den mest krevende perioden jeg har hatt i løpet av utdanningen. Ikke nødvendigvis fordi avdelingen var dårlig – eller fordi veilederne ikke ønsket å bidra – men fordi jeg manglet noe helt grunnleggende: en medstudent å dele erfaringene med.
En sårbar læringssituasjon
Som student er man i en helt spesiell posisjon. Man er verken ferdigutdannet eller erfaren, men forventes ofte likevel å håndtere komplekse situasjoner, ta ansvar og lære raskt. Dette er i seg selv krevende. Å være student i praksis kan oppleves sårbart.
Når man i tillegg står alene i praksis, forsterkes denne sårbarheten. Hverdagen fylles av inntrykk, vurderinger og opplevelser som ikke alltid er enkle å bearbeide på egen hånd. Det handler ikke bare om fag, men også om det emosjonelle, om usikkerhet og mestring.
I en travel klinisk hverdag er det begrenset hvor mye tid veiledere har til oppfølging. De gjør så godt de kan, men realiteten er at mye av læringen skjer mellom studentene. Gjennom refleksjon, faglig diskusjon og støtte. Når man står alene, forsvinner denne viktige læringsarenaen.
Ikke forsvarlig å sende studenter alene
Personlig mener jeg at det ikke er forsvarlig å sende studenter alene i praksis. Likevel forekommer det ved flere universiteter og høyskoler.
For meg er det vanskelig å forstå hvorfor det ikke er en fast standard at en praksisplass tar inn minst to studenter. Vi vet at samarbeid er en grunnleggende del av sykepleieryrket. Vi vet at refleksjon og dialog er avgjørende for faglig utvikling. Likevel organiseres praksisperioder på en måte som fratar studentene nettopp muligheten til å utvikle ferdigheter innenfor dette.
Konsekvensen er at studenter i større grad må stå alene i krevende situasjoner, både faglig og emosjonelt. Det kan føre til økt usikkerhet, redusert læringsutbytte og i verste fall en følelse av å ikke strekke til.
Verdien av å være to
Mine aller beste minner fra praksis er knyttet til de periodene hvor jeg har vært sammen med en medstudent. Dette handler ikke om å ha en etablert relasjon fra før, men å utvikle en. Jeg har aldri vært i praksis med noen jeg kjente. Likevel oppstår det raskt et fellesskap, og jeg har blitt glad i hver og en av medstudentene jeg har vært i praksis med. Ikke minst har jeg lært unik, verdifull kunnskap av hver og en av medstudentene jeg har vært i praksis med – enten om det er etter en faglig diskusjon eller veiledning under en prosedyre.
Det handler om å ha noen som forstår hva du står i. Noen du kan dele erfaringer med, stille spørsmål til og reflektere sammen med. Å være to betyr å slippe å stå alene i møte med det som kan oppleves vanskelig, uoversiktlig eller overveldende.
Bedre læring og større faglig dybde
Å være to studenter i praksis gir også et tydelig faglig utbytte. Sammen kan man gjennomføre strukturerte læringsaktiviteter, diskutere pasientsituasjoner og utfordre hverandres vurderinger.
Ofte er det nettopp dette som gir den dypeste læringen. Når man må forklare noe til en medstudent eller bli utfordret på egne refleksjoner, utvikler man en helt annen forståelse enn når man står alene.
I mange avdelinger er det begrenset kapasitet til å gjennomføre slike aktiviteter med veileder. Da blir medstudenten en avgjørende ressurs for å sikre faglig utvikling.
Et ansvar utdanningsinstitusjonene må ta
Dersom målet er å utdanne trygge, reflekterte og kompetente sykepleiere, må praksisperiodene organiseres deretter. Å sende studenter alene i praksis er ikke i tråd med dette målet.
Utdanningsinstitusjonene har et ansvar for å legge til rette for gode og forsvarlige læringsforhold. Det innebærer også å sikre at studenter har tilgang til et faglig og sosialt fellesskap i praksis.
Sykepleieryrket bygger på samarbeid, kommunikasjon og felles refleksjon. Da bør også utdanningen gjenspeile dette. Ingen sykepleierstudenter bør stå alene i praksis. For støtten en medstudent gir er ikke bare «hyggelig å ha» – den er en viktig del av læringsprosessen.
8 Kommentarer
Lars Joten Tangen
,Enig i dette. Jeg opplever også at det gir mye større læringsutbytte å være to studenter i praksis. Man lærer enormt mye av å reflektere og diskutere sammen.
Carl Alexander Kessen Sverdrup
,Pwrsonlig hadde jeg motsatt erfaring, praksisen der jeg vr alene som student var den jeg lærte definitivt mest i og hadde størst utbytte av.
Therese
,Jeg er inne i min siste praksis og har vært alene i praksis 3 av 6 praksisperioder. For min del var dette helt flott. Det emosjonelle og utfordrende snakket jeg med veileder og de andre på praksisplassen om. Jeg har møtt mange straks fremtidige kollegaer som er villige til å gi deg masse støtte selv om de ikke er veileder for deg. Hvis jeg ikke tørr snakke med kollegaer om noe vanskelig i praksis vil jeg nok ikke klare det i arbeid heller. Det du sier om å jobbe sammen er også viktig, men det er utrolig lærerikt å lære å stole på seg selv og ta egne avgjørelser og vurderinger.
Gro Merete Høyum-Johansen
,Jeg støtter denne studentens innspill om å være minimum to studenter på hver praksisplass.
Det kan også sies å være bedre for praksisstedet, da studenter støtter hverandre og er likemenn. Det er lettere å spørre og diskutere med en i samme nivå. Det er en sårbar tid å være sykepleierstudent, man er lavest i hierarkiet, i forhold til å bestemme over sin egen praksisplass. Jeg pleier å si til studentene, at dere får mye kompetanse i tilpasning. -Stadig nye steder som dere må tilpasse dere til, det burde stå tilpasningsdyktig på vitnemålet. Lærer og praksisveiledere må også støtte ekstra opp der studenter er alene i praksis. Det er også viktig å være fysisk tilstede, ikke kun på Zoom og Teams, etter mine erfaringer. Vennlig hilsen Gro Merete Høyum-J.
Vilje
,Jeg har helt motsatt erfaring. Som student alene i praksis fikk jeg alene tilgang til "alle" situasjoner og hendelser. Ble godt ivaretatt, ikke nødvendigvis fordi de hadde tid, men fordi jeg spurte, reflekterte og involverte meg i faglige diskusjoner. Dette gjør at jeg tør stå på egne ben som spl. Jeg ser i dag at spl som har vært i "gruppepraksis" er mindre selvstendig i avgjørelser og mer avhengig av bekreftelse. Så jeg heier på en kombinasjon av flerstudentpraksis og alenepraksis!
Johan
,Dei aller beste dagane i praksis, er dei dagane eg har fått lov til å vere åleine. Då får eg verkeleg lov til å utfolde meg, gjere mest mogleg. Sjølvsagt kan det vere tungt åleine, det er heller ikkje alle som passar til det. Kunne ønske det var eit valg, det trur eg hadde vore det beste.
Jeg har motsatt erfaring. Der jeg var alene i praksis fikk jeg fort være selvstendig på prosedyrer, samtidig som jeg selv tok ansvar for å være med på absolutt alt av læringssituasjoner. I en praksis ble jeg satt i tospann med en annen student der vi var på to helt forskjellige nivå, og for min del endte det med at jeg som var eldre måtte ta ansvar for henne i stedet, og det gikk ut over min læring på tross av at jeg gav beskjed til skolen om situasjonen.
Ser også på jobb nå at studenter har trygghet og søker hverandre når de kan, men opplever de også som mindre selvstendige.
Bird
,Jeg trives best selvstendig.
Jeg tror det er positive sider ved begge måter å gjøre det på.
Som selvstendig student må man jobbe tettere opp mot sykepleier og søke informasjon selv. Mange liker dette, for da kan de ta egne vurderinger og ta hånd om sin egen læring selv. Uten å måtte støtte den andre, eller komme til enighet igjennom diskusjon. Dette krever jo en del modenhet, selvansvar og selvsikkerhet. Faren er at man tar uavhengige valg for raskt uten å forstå at man skal samarbeide tettere med sykepleier.
Derfor er det stor styrke i å gå to sammen. Da kan man være friere til å lufte usikkerhet med sin med-student og reflektere litt "løsere" før man går til sykepleier og bekrefter en felles konklusjon. Da har man to hoder som kan sikre hverandre og støtte hverandre. Det er det nok veldig mange som trenger. Faren er at man ikke blir like selvstendig like raskt.
To gode måter å gjøre ting på. Jeg støtter kommentaren om at det kunne vært høyere grad av valgfrihet.