Stella Braathen-Reif

Å være sykepleierstudent innebærer å stå i krevende situasjoner. Likevel forventer noen studiesteder at studenter skal håndtere å være alene i praksis. Det er ikke bare uheldig, men også uforsvarlig.

Mange sykepleierstudenter beskriver praksis som slitsomt. Det er forståelig. Men når det blir den dominerende fortellingen, bør vi stille spørsmål ved hva som egentlig ligger bak – og hva det gjør med oss.

Studentene må selv ta initiativ for å få breddeerfaring i studietiden. Samtidig vet altfor få at hospitering er en enkel og tilgjengelig vei til både trygghet og jobbmuligheter.

Lønns- og arbeidsvilkår for sykepleiere varierer langt mer enn mange studenter er klar over. Uten oversikt over forskjellene risikerer nyutdannede å ta valg de først senere forstår konsekvensene av.

Obligatoriske læringsaktiviteter er blitt en naturlig del av sykepleierutdanningen. Men hvorfor er nesten alt obligatorisk noen steder, mens andre utdanninger i stor grad baserer seg på tillit og ansvar for egen læring?

Mange sykepleierstudenter lar karakterjaget overskygge gleden ved å lære. Samtidig sliter de med et miljø der stillhet rundt prestasjonene forsterker presset og svekker trivselen.

Sykepleierstudenter møter krevende situasjoner, men skal alltid oppleve trygghet og støtte i praksis. Med god veiledning og åpenhet vokser tryggheten frem – og frykten forsvinner litt etter litt.

Sykepleierstudiet gir deg mer enn fagkunnskap og praktiske ferdigheter. Underveis vokser også evnen til kritisk refleksjon og til å bruke forskning naturlig inn i hverdagen.

Praksis er ikke bare prosedyrer og sjekklister. Den største veksten skjer når du møter motstand. Som sykepleierstudent kommer du til å lære mer om deg selv enn du tror.

Det finnes noe ved studietiden som mange av medstudentene mine ser ut til å glemme.