Sykepleiestudenter tilbringer halvparten av utdanningen sin i praksis, og læringsmiljøet der har stor betydning for deres faglige utvikling. Praksisstedene er forskriftsmessig forpliktet til å legge til rette for at studentene oppnår læringsutbyttene sine (1). 

Likevel kan både studenter og veiledere oppleve store utfordringer når kravene fra utdanningen møter rammene i praksisfeltet. 

Veiledning i praksis må fornyes for å møte komplekse krav

Tilfeldigheter, tidspress og manglende veilederkompetanse påvirker praksisfeltet som læringsmiljø. Samtidig er læringspotensialet stort når forholdene ligger til rette. Når forholdene ligger til rette for det, gir praksis studentene mulighet til å utvikle dybdeforståelse for sykepleiefaget og evne til kritisk tenkning – viktige egenskaper for yrkesutøvelsen etter endt utdanning.

Utfordringene i det norske helsevesenet gjør at utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet må tenke annerledes rundt veiledning (2). Det er ikke nok å utdanne sykepleiere som mestrer rutiner og prosedyrer. De må også være rustet til å håndtere komplekse kliniske vurderinger og etiske utfordringer i et miljø preget av høyt tempo og kontinuerlig endring (2). 

For å møte disse utfordringene utarbeidet Ortopedisk avdeling ved St. Olavs hospital en temabasert praksismodell (TBP) for sykepleierstudenter. Arbeidet startet i 2021 som et samarbeidsprosjekt med Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). 

Tidligere var veiledningen mer oppgaveorientert og rettet mot å forberede studentene på yrkeslivet. I dag tar veiledere utgangspunkt i concept-based learning og forbereder studentene på livslang læring. Dette arbeidet har skapt det vi oppfatter som et pedagogisk skifte i hvordan avdelingen ser på veiledning. 

Denne fagartikkelen formidler våre erfaringer med utviklingen og innføringen av temabasert praksismodell. Vi beskriver hvordan modellen påvirker praksis på individnivå, både for studenter og veiledere. Samtidig viser vi hvordan den kan ha betydning på systemnivå, ved å endre forståelsen av praksisfeltet som læringsmiljø.

Temabasert praksismodell strukturerer studentenes læring

Ortopedisk avdeling har tre sengeposter og tar imot 36 studenter hvert år. Veiledningen er organisert etter hovedveiledermodellen, der studentene følges opp av et team ledet av en hovedveileder med formell veilederkompetanse (3). Studentene har parpraksis, et anbefalt tiltak for å skape trygghet og stimulere til aktiv læring (2, 4). 

Inspirert av prinsippene for concept-based learning brukte vi læringsutbyttebeskrivelsene (LUB) til å identifisere og strukturere sentrale faglige konsepter i vår temabaserte praksismodell. Eksempler på slike konsepter er kommunikasjon, kliniske vurderinger og pasientsikkerhet (se tabell 1 og 2). 

Modellen fungerer som et rammeverk for studentenes læringsaktiviteter, refleksjon og faglige progresjon. Vi utviklet egne rammer for fire ulike praksisperioder. Etter hver periode har forfatterne samlet inn tilbakemeldinger fra studentene gjennom strukturerte evalueringsmøter. 

Ledelsen må sikre tid og kompetanse for god veiledning

Tilstrekkelig tid og veilederkompetanse har stor betydning for kvaliteten på praksisstudiene (2, 4). For mange praksissteder, inkludert vår egen avdeling, er dette knappe ressurser (5). Det understreker behovet for ledelse som anerkjenner veiledningsrollen og legger til rette for nødvendige rammebetingelser. 

På ortopedisk avdeling får alle sykepleiere med formell veilederutdanning lønnskompensasjon, og ledelsen legger til rette for at flere kan ta veilederutdanning. Veilederteamet får også avsatt tid i turnus til å samles før praksisperiodene starter. 

Hovedveilederne fristilles dessuten fra pasientansvar når de skal skrive normative vurderinger. Slik tilrettelegging bør være på plass uavhengig av hvordan praksis organiseres, men det er vår erfaring at temabasert praksismodell ikke ville latt seg gjennomføre uten disse rammene. 

Et pedagogisk skifte i veiledning fremmer dybdelæring

Studenter oppnår ikke dybdeforståelse av sykepleiefaget uten at praksisperiodene tilrettelegges med dette som mål (6). 

Tidligere var praksis hos oss preget av oppgaver og rutiner. Studentene fulgte en sykepleier og ble veiledet i de situasjonene de befant seg i. Slike tradisjonelle praksisforløp risikerer å overlate studentenes læringsutbytte til tilfeldighetene ved at de går glipp av læring som følge av manglende fokus eller oppfølging (7). 

Tradisjonell veiledning forbereder studentene på å jobbe (6), og læringsutbyttebeskrivelsene har ofte vært brukt kun i de normative vurderingene (8). 

Temabasert praksismodell tar utgangspunkt i at studentene er i praksis for å lære (6) og hjelper veilederne å bruke læringsutbyttebeskrivelsene aktivt gjennom temabaserte ukeplaner. 

Veiledning og struktur gir bedre læringsutbytte i praksis

Mange studenter synes det er krevende å forstå hvordan de skal oppnå generelle læringsmål på en spesifikk praksisplass (4). Ved å konkretisere læringsutbyttebeskrivelsene og tilpasse dem til praksisplassen blir de tydeligere både for studenter og veiledere. Det gjør det også lettere for veilederne å bruke dem i den daglige veiledningen og i vurderingene. Slik minsker vi gapet mellom teori og praksis. 

Ukens tema gir dessuten studentene noe å jobbe med hvis de opplever dødtid på vakt. Dermed får de bedre utbytte av praksisperioden som helhet (7). En skriftlig ukeplan er i seg selv ikke tilstrekkelig for å sikre dybdelæring. Temabasert praksismodell forutsetter veiledere som følger studentenes progresjon, tar tak i utfordringer og tilpasser veiledningen underveis. 

Veiledere kan også fremme dybdelæring ved å identifisere relevante pasientsituasjoner som knytter teori og praksis sammen. Tilbakemeldingen fra våre studenter er at dette er noe de kan ha vansker med å oppdage selv. 

Studenter kan oppleve å føle seg som sykepleiere når de får utføre mange prosedyrer og pasientnære oppgaver (5). I temabasert praksismodell blir det derfor avgjørende at veilederne klarer å knytte temaene til konkrete arbeidsoppgaver. Det har stor betydning for om læringen oppfattes som meningsfull for studentene.

Temabasert praksis fremmer kritisk tenkning og refleksjon

En temabasert praksismodell kan styrke studentenes kritiske tenkning ved å gjøre dem mer bevisste på egne tankeprosesser og sammenhengen mellom begrunnelse og handling (7). Slik bevisstgjøring gir et bedre faglig grunnlag for å ta forsvarlige beslutninger som nyutdannet (2, 8). 

Evne til kritisk tenkning påvirkes også av personlige egenskaper som selvbevissthet og refleksjonsevne (9). Derfor er det viktig å skape rom for refleksjon i praksis. Refleksjon er et sentralt element i temabasert læring og forutsetter både tid og rom (6, 9). Den som leder refleksjonen, bør ha både faglig kompetanse og ferdigheter i å gjennomføre strukturerte refleksjonsprosesser (9). 

For å imøtekomme disse forutsetningene har våre studenter faste tider i ukeplanen til selvstudium og refleksjon sammen med hovedveileder. Tilbakemeldingene fra studentene er svært gode. De opplever at selvstudium og refleksjon gir bedre progresjon og mindre tilfeldig læring i praksis (7). 

I tillegg til de ukentlige refleksjonene legger modellen opp til at veilederne stimulerer til refleksjon i den daglige veiledningen. Åpne spørsmål utfordrer studentene til å tenke høyt rundt sine observasjoner og er en viktig øvelse i kritisk tenkning. 

Noen studenter opplever den direkte tilnærmingen som krevende og sammenlikner det med muntlig eksamen. Det krever kompetente veiledere for å skape et trygt rom for læring på denne måten i en hektisk arbeidshverdag (5).

Refleksjon styrker læring hos både studenter og veiledere

Refleksjonene som skjer i den temabaserte praksismodellen, hjelper studentene med å knytte praksiserfaringer til kunnskap de har fra før, og gir veilederne innsikt i utviklingen deres. Dersom det kommer frem at en student ikke deltar aktivt eller mangler kunnskap, kan veilederteamet følge opp ved å tilpasse veiledningen til studentens behov.

Vår erfaring er at når det legges til rette for refleksjon mellom student og veileder, er det ikke bare studenten som har læringsutbytte. Refleksjon over egen praksis bidrar også til sykepleieres faglige utvikling (10).

Gjennom refleksjon med studentene om deres læringsaktiviteter utvikler sykepleierne seg både som fagpersoner og som veiledere. På denne måten kan temabasert praksismodell bidra til å styrke avdelingens lærende fellesskap.

Ledelse og opplæring er avgjørende i endringsprosessen

Arbeidet vårt med den temabaserte praksismodellen som en ny tilnærming til veiledning startet i 2021. Helsepersonellkommisjonen bekreftet behovet for slike endringer i 2023 (2). 

Behovet for endring på systemnivå innebærer imidlertid ikke at endring automatisk skjer på individnivå. Innføringen av temabasert praksismodell krever omstilling hos veilederne, noe som tar tid. Lokal forankring i ledelsen er derfor avgjørende i endringsprosessen (6). 

Sykepleiere med formell veilederkompetanse har erfaringsmessig bedre forutsetninger for å veilede. Likevel er det mange som får ansvar for studenter uten å ha formell veilederkompetanse, til tross for at avtaleverk anbefaler det (11). 

Vår oppfatning er at strukturen i temabasert praksismodell vil være et nyttig hjelpemiddel for disse veilederne. Samtidig er god opplæring og faste møtepunkter viktig for å støtte veilederne i å utvikle nye veiledningsformer i møte med studentene (6–7).

Temabasert praksismodell kan bidra til bedre læring

Våre erfaringer med temabasert praksismodell har betydning for studenter og praksisveiledere, men også for praksisfeltet og helsevesenet som helhet. 

Ved å konkretisere læringsutbyttebeskrivelsene i spesifikke læringsaktiviteter blir studentenes læringsmål tydeligere. Det forenkler både veiledningen og vurderingen av studentene. Modellen legger også til rette for mer refleksjon i veiledernes arbeidshverdag, noe som kan styrke praksisfeltet som et lærende fellesskap. 

Når praksisperiodene i større grad blir arenaer for dybdelæring, kan det styrke studentenes evne til kritisk tenkning og deres faglige grunnlag som nyutdannede sykepleiere (7). En slik tilnærming kan bidra til å redusere gapet mellom utdanning og yrkesutøvelse og gjøre overgangen til arbeidslivet lettere for den enkelte student (7). 

På sikt kan dette også ha betydning for helsevesenets evne til å rekruttere og beholde sykepleiere (2). Når organisatoriske rammebetingelser er ivaretatt, har modellen potensial til å påvirke praksisfeltet både på individ- og systemnivå. Det krever at praksisfeltet er villig til å ta del i det pedagogiske skiftet som en slik modell innebærer. 

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.