Vi snakker stadig mer om beredskap, om matlager, vannkanner, forsvarsvilje og kulturelle møteplasser. Hva om den viktigste beredskapen ikke handler om hva vi har i skapet, men om hva som skjer i oss når frykten tar plass? 

Kroppen går i alarm

Mange lever i dag som om vi allerede er en del av en krigssituasjon: redde og alltid i beredskap og med en kropp og et nervesystem i alarm. Hva gjør vi med det?

En god start er å lære å regulere nervesystemet. Videre å erkjenne vår sårbarhet, finne det handlingsrommet vi har og akseptere det vi ikke kan forandre på. Men hvor finner vi styrke og kraft til å stå i den urolige situasjonen? Vi kan utvikle en form for mental beredskap som gjør oss mer tilpasningsdyktige og ikke så stresset. 

Mental beredskap åpner opp for en videre forståelse av ordet beredskap. Det handler også om det eksistensielle ved livet og hvordan vi kan unngå at våre overlevelsesreaksjoner får dominere vår indre verden hele tiden.

Frykt begrenser bevissthet

Eksistensiell beredskap handler etter vår oppfatning om å bli kjent med vår egen bevissthet og den store kapasiteten vi har av kreativitet, omstilling og å finne nye løsninger. Men for å komme dit må vi bearbeide frykt og negative tanker. Begge deler begrenser oss fra å oppleve det store potensialet som ligger i vår bevissthet. 

Når vi reflekterer over erfaringene våre og lærer av dem, utvikles ny bevissthet. Refleksjon over verdier og etiske temaer kan hjelpe oss til å ta beslutninger og handle i tråd med vår overbevisning, noe som kan være spesielt viktig i krisesituasjoner. 

Tradisjonelt har religiøse grupper eller institusjoner ivaretatt menneskets eksistensielle behov, men vi mener at det er på tide å utvide perspektivet og anerkjenne at eksistensielle spørsmål representerer noe universelt i mennesket. Vi leter alle etter mening og tilhørighet og trygghet. Noen finner dette i religiøse sammenhenger eller i kulturelle aktiviteter, andre i naturen, på yoga eller i nære samtaler med en venn. 

Stille øvelser skaper indre rom

Felles for oss alle er at vi har en bevissthet som kan vise en vei inn i oss selv, der vi kan finne et stille rom som kan styrke oss når livet er vanskelig. Der vi kan kople oss av hverdagens konstante stimuli og all den ytre informasjonen. 

Det finnes et rikholdig tilbud der ute om hvordan gjøre dette: fra mindfulness og meditasjon, bønn og ritualer som fremmer fellesskap og fred, til noen rolige strekk og helt enkle pusteøvelser – eller lytte til rolig musikk. 

En daglig, stille øvelse for å frakople tankene er både hjernehelsefremmende og godt for kroppen og nervesystemet. Det kan også sette oss i kontakt med en dypere del av oss selv som vi kan kalle universell. Eller den dype, klare bevisstheten i oss som vet hva som er godt for oss. Det handler om noe universelt i mennesket.

Indre trygghet styrker fellesskapet

Noen beskriver denne bevissthetstilstanden som at de har fått et slags indre kompass eller en større indre trygghet. Andre at de opplever kontakt med en åndelig verden eller en følelse av å bli ivaretatt. Grunntonen i disse erfaringene er en følelse av fellesskap og samhørighet med noe som er større enn oss selv. 

Når vi utvider vårt perspektiv fra meg og mitt til et større perspektiv der vi opplever oss forbundet med andre mennesker, naturen, kosmos eller gud, blir det lettere å stå i vanskeligheter og finne det meningsfylt å engasjere oss i livet slik det er, også når det er vanskelig. 

Sammenheng gir motstandskraft

Sosiologen Aron Antonovsky fulgte kvinner som hadde overlevd konsentrasjonsleirene, i 30 år. Fellestrekk ved den tredjedelen av kvinnene som hadde god psykisk og fysisk helse til tross for alt de hadde gjennomgått av lidelser, kalte han: forståelse av sammenheng – sense of coherence (SOC). 

SOC besto av evnen til å skape forståelse i den situasjonen de var i, evnen til å håndtere situasjonen (finne handlingsmuligheter) og evnen til å finne mening i det livet de hadde. Forskning fra 2023 viser at graden av SOC er nært forbundet med deltakernes åndelige praksis.

Fellesskap kan bryte fiendebilder

Det er mange veier til opplevelsen av forbundethet. Sosiologen Hartmut Rosa beskriver denne forbundetheten som resonans og sier at mennesket har et grunnleggende behov for å føle seg i resonans med andre mennesker og med naturen. I vårt samfunn med økende akselerasjon og fremmedgjøring er dette spesielt viktig.

Når vi oppnår en dyp erkjennelse av at vi alle er i samme båt, og at våre fiendebilder kun er mentale konstruksjoner, vil det bli lettere å få øye på de gode fellesløsningene. Et slikt fellesskap vil ikke godta at grådighet, hat og uvitenhet preger våre handlinger. 

Hvis vi skal overleve som art, må vi søke fellesskapsløsningene og ikke dyrke egoets behov for makt og splittelse. Det universelle i oss mennesker kan vise en slik vei.