Jordmorens hjerte

DEN SKJULTE TRUSSEL: Gjennom nesten et halvt århundre har Hanne visst at noe var galt dypt inne i brystkassen. Høsten 2025 var det endelig klart for operasjon.

Tekst: Ingvald Bergsagel
Foto/video: Erik M. Sundt

Hun kjenner systemet fra innsiden. Likevel opplevde Hanne Graarud Moen (52) å bli stående alene som pasient mens hun ventet på en operasjon hun visste kunne bety forskjellen på liv og død.

Lytt til artikkelen her:

Det hender Hanne Graarud Moen bråvåkner om natten og tenker: Nå skjer det. Hun kan gripe seg til brystet og vurdere å ringe 113, før hun lar være. Hun tviler på at ambulansen vil rekke frem i tide.

Hun vet at hun trenger en operasjon. Ellers kan hun dø. Brått. En defekt hjerteklaff må byttes ut, og en voksende utposning på hovedpulsåren må fjernes før den sprekker. 

Men innkallingen lar vente på seg.

Sykepleien har fulgt Hanne gjennom måneder med frykt, fortvilelse og mye venting, men også med innslag av lettelse og takknemlighet.

Hanne er selv sykepleier og jordmor. Hun kjenner helsevesenet godt fra innsiden. Nå har hun også erfart det som pasient – og kjent på hvor lite som skal til for å skape trygghet eller utrygghet underveis.

Hun undrer seg over hvem som har ansvar for helheten, i et system der en lang rekke aktører håndterer hver sin lille bit.

DEL 1 – Den lange ventetiden

Da Sykepleien møter Hanne Graarud Moen for første gang, er sommeren 2025 på hell. Hjemme i huset hennes utenfor Skien svinser hunden Rocky urolig rundt. Han har oppdaget at det er satt frem kjøttpålegg på bordet.

Matmor er også urolig, selv om hun gjør sitt beste for å skjule det. Hver dag sjekker hun posten. Kanskje ligger det et brev der med dato for operasjon. Eller i det minste et anslag for hvor lenge hun må vente.

I april fikk hun beskjed om at hun ville bli satt opp en gang etter sommeren. Nå er det snart september.

– Jeg er ikke så opptatt av nøyaktig hvor lenge jeg må vente, men jeg skulle gjerne hatt noe å forholde meg til. Det har jeg ikke, sier hun.

Frustrasjon

Frustrasjonen stiger dag for dag. Livet er vanskelig å planlegge, og det kjennes som om noen har trykket på pauseknappen.

– Jeg bør for eksempel fikse tennene før operasjonen. Etterpå kan det gå lang tid før jeg tør å gjøre et slikt inngrep. Det vet jeg fordi jeg selv er helsepersonell, ikke fordi jeg har fått informasjon om det som pasient.

Hanne jobber som jordmor ved sykehuset i Skien. Nå er hun for første gang i livet langtidssykmeldt.

– Venting ligger liksom ikke for meg. Vi jordmødre handler hele tiden. Vi venter ikke.

Noe er galt med hjertet

Selv om det strider mot hennes natur, har Hanne likevel ventet store deler av livet. I snart et halvt århundre har hun levd med vissheten om at noe er galt dypt inne i brystkassen. Hun har bare ikke tenkt så mye på det.

– Bilyden ble oppdaget tilfeldig da jeg var rundt tre år og fikk vannkopper og kusma samtidig, forteller hun.

Nærmere undersøkelser avdekker at hun har lekkasje i en hjerteklaff. Tilstanden krever regelmessig oppfølging og kontroll annethvert år.

Det første minnet hun selv har, er en skje med hvit gugge.

– Jeg måtte svelge den gugga før en røntgenundersøkelse på Notodden, erindrer hun.

Da er hun fire–fem år.

– Det var helt grusomt. Pappa måtte holde meg.

Livet med «hull i hjertet»

Som barn får hun høre at hun har «hull i hjertet».

– Jeg fikk beskjed om at jeg neppe ville klare å løpe maraton. Ellers husker jeg ingen begrensninger.

Bortsett fra de faste kontrollene lever hun stort sett som andre barn. I oppveksten på Gvarv i Telemark driver hun med håndball, fotball, turn og friidrett.

Som 19-åring flytter hun hjemmefra til Grenland – for kjærlighetens skyld. Hun får sitt første barn som 23-åring. Det andre kommer ti år senere.

Hanne utdanner seg til sykepleier, med mål om å bli jordmor. Hun er aktiv, både i jobb og privat. Hun beskriver seg selv som et ja-menneske, en som gjør ting før hun rekker å tenke seg om.

Tidsnok skal hun få noe å tenke på.

Sjokket

I 2010 har livet til Hanne Graarud Moen virkelig skutt fart. Hjemme går det unna med både tenåring og treåring i hus. Hun jobber som sykepleier og er i full gang med å videreutdanne seg til jordmor. Diagnosen hun fikk som treåring, bekymrer henne lite. 

Så, etter en av de faste rutinekontrollene, ringer hjertelegen henne et stykke ut på kvelden. Det gjør han aldri ellers. Nå er det noe som ikke kan vente.

I tillegg til lekkasjen i hjerteklaffen har hun fått en utposning på hovedpulsåren, en såkalt aneurisme.

– Jo større aneurismen blir, jo tynnere blir veggene i aorta, forklarer Hanne.

– Vokser utposningen for mye eller for fort, kan den sprekke. Da er det game over.

Beskjeden kommer som et sjokk. Aneurismen er 41 millimeter i diameter. Ved 50 millimeter bør det opereres.

Legen sier han vil se an situasjonen og setter henne på blodtrykksdempende medisiner. I tillegg skal kontrollene gjennomføres hver sjette måned, i stedet for annethvert år.

– Jeg får panikk. Jeg tenker at nå må jeg få gjort unna ting før det er for sent, forteller hun.

Lever livet

Sammen med sin daværende ektemann bygger hun hus og jobber ekstra mye – for å ligge foran om noe skulle skje. Hun lever livet, tester ut nye hobbyer og aktiviteter.

– Når venninner foreslår noe vi kan prøve, har jeg som regel gjort det allerede, sier hun og ler.

Hun reiser på yogaturer til Thailand, Italia og Hellas. Padler kajakk i Canada. Tester ut urte- og oljeterapi. Lager mat fra bunnen, strikker, maler og prøver gongbad. Hun trener fitness og melder seg på i Gardermoen Open.

– Hjertelegen sa at akkurat det neppe var så lurt, med tanke på blodtrykket, innrømmer Hanne. – Men om du måker snø eller kjører på en rev, så går jo blodtrykket opp da også. 

På de neste kontrollene vokser aneurismen i rykk og napp, før den en periode ser ut til å stabilisere seg på 45 millimeter. 

I noen få år puster hun litt roligere. Hun vet at hun før eller siden må opereres, men tanken glir stadig lenger i bakgrunnen.

Døden føles nær

I februar 2025 får hun nok en sjokkbeskjed. Hun har sin halvårige undersøkelse på en torsdag. Tirsdagen etter kommer brevet. Aneurismen har gjort et hopp og nådd 50 millimeter. Det er på tide med operasjon.

– Nok en gang blir jeg virkelig redd. Jeg begynner å gråte. Jeg ringer kjæresten min, Frederik, og en venninne.

Plutselig kjennes døden som en veldig reell mulighet.

– Mamma var hjertesyk og døde i 2012 på Rikshospitalet. På samme avdeling som jeg nå skal til. Hun ble 66 år.

Bestefaren på farssiden døde da han var 52, omtrent like gammel som Hanne er nå. Også da var årsaken hjertefeil.

Som nyutdannet sykepleier opplevde hun dessuten at en pasient døde av sprukket aneurisme på hennes vakt.

– Jeg vet at livet er kort og dyrebart.

Hanne vet at hun må opereres. Det bør skje snart, men når?

I midten av april er hun inne til ny kontroll. Hun får beskjed om at operasjonen nok kan vente litt til. Til over sommeren.

Hun begynner å vente på innkallingen, men det skal ta sin tid. Sammen med frykten kommer frustrasjonen over det hun opplever som mangelfull oppfølging.

– Jeg føler jeg fikk tydeligere og mer informasjon da jeg ønsket å vite hvordan man kan bleke tennene, sier hun.

Finner svar på nettet

I ukene som følger, grubler hun på alt som kan gå galt. Hun tørster etter informasjon og statistikk om risiko for kvinner på hennes alder og med hennes sykdomshistorie. Hanne finner noen svar på nettet, men ikke nok til å slukke tørsten.

Hun melder seg inn i en pasientforening, men føler de først og fremst er opptatt av hvordan man lever med en diagnose.

– Jeg er en kunnskapsjunkie. Jeg savner konkrete tall. For eksempel hvor mange som får mekaniske kontra biologiske klaffer.

Hun føler hun må mase seg til alt av informasjon.

Samtidig må hun forholde seg til fastlegen, flere avdelinger på lokalsykehuset og Rikshospitalet. I tillegg kommer Nav, arbeidsgiver, kommunen og andre aktører. 

Hun opplever at de ulike tjenestene i liten grad snakker sammen.

– Det er som om jeg står med lua i hånda og ber om å få vite om jeg kommer til å dø.

Hun spør seg selv om hun burde presse mer. Insistere på å få samtalene hun trenger.

Men hun er redusert – både fysisk og psykisk. Og det er ikke lett å vite hvem som faktisk har oversikt, eller hvem hun skal henvende seg til i de ulike fasene av forløpet.

Skriver testament

Hanne merker at kondisjonen svekkes, noe som er en kjent konsekvens av hennes tilstand. Turene med Rocky blir kortere.

– Sist jeg gikk opp på Fantekjerringkollen, ble jeg ordentlig sliten. Slik var det ikke før.

Den 250 meter høye toppen byr på en av de beste utsiktene over Skien.

Hun tenker mye på hvordan livet blir etterpå. Hvis det blir noe «etterpå». 

I april begynner hun å skrive testament.

– Det er noe av det verste – å tenke på hva som skal skje med barna mine hvis jeg dør.

Ukene går. Hun venter på en innkalling som ikke kommer. 

Hun ringer Rikshospitalet. Svaret hun får, gjør at det synker i brystet. Damen i telefonen finner i følge Hanne ingenting registrert om operasjon.

– Jeg spør om hun kan ringe meg tilbake når hun har funnet ut av det, men det kan hun ikke. Jeg må selv ta kontakt igjen om noen dager.

Hanne prøver å forberede seg fysisk, psykisk og praktisk, men uten en konkret dato er det vanskelig å planlegge. 

Det eneste hun har fått beskjed om, er at hun må forsøke å nyte sommeren. Det er ikke så lett.

– Jeg gråt hele juni, forteller hun.

Som jordmor, mamma, kjæreste og huseier er hun vant til å kunne fikse alt. Dette kan hun ikke fikse.

– Jeg sliter med dødsangst. Det har jeg aldri hatt før.

Også den nærmeste familien bekymrer seg. Det er vanskelig å forholde seg til alt sammen, og tankene kverner.

– Noen ganger har jeg tenkt at det kanskje hadde vært bedre ikke å vite. Jeg har jo ikke oppfattet meg selv som syk.

En rød prikk på telefonen

Sommeren kommer og går. Høstløvet begynner å falle. Hanne Graarud Moen venter fremdeles. Stadig mer hudløs og sårbar.

17. september sitter hun i bilen med faren, på vei til Drammen for en mindre operasjon. Karpaltunnelsyndrom og en annen skade i armen har plaget henne lenge. 

For å slippe å slite med dette etter den store operasjonen har hun tatt opp forbrukslån for å få gjort det privat. 

Faren kjører. Da de passerer Svarstad, oppdager hun en rød prikk ved appen til Helsenorge. En ny melding. Innkalling til innleggelse på Rikshospitalet 29. oktober 2025 klokken 11 for operasjon.

Hun har endelig fått en dato. 

– Det gikk kaldt gjennom meg, forteller hun da Sykepleien snakker med henne på telefon et par dager senere.

Hun sammenlikner følelsen med sjokket av å kjøre på et dyr.

Dødsangst

Der, i bilen gjennom Svarstad, kommer frykten flommende på ny. Hun begynner å gråte. Det er godt å ha pappa der.

– Nok en gang blir alt så virkelig.

Hun har lenge vært redd for ikke å våkne etter operasjonen.

– Hvis noe går galt, har jeg bare seks uker igjen å leve, sier hun lavt.

Bare én time tidligere fikk faren den tragiske beskjeden om at en nær slektning hadde falt brått om og dødd av hjerteinfarkt. 49 år gammel.

Følelser og tanker koker. Sorg, frykt og frustrasjon.

Og midt i det hele sniker også mer trivielle tanker seg inn.

– Jeg kommer jo til å få et stort arr på brystet. Jeg merker at jeg blir litt jålete av det.

Det siste året har Hanne møtt mange i helsevesenet som mener hun «burde snakke med noen».

– Men ingen har egentlig satt seg ned og snakket med meg. Kanskje jeg gir inntrykk av at jeg har kontroll. Det har jeg ikke.

DEL 2 – Operasjonen

Innkallingsbrevet oppleves som kjølig og praktisk.

– Det er egentlig bare en liste over alt jeg må gjøre i forkant. 

Sykepleien har fått se brevet.

«Du har fått tid til innleggelse», står det, etterfulgt av tidspunkt og adresse. Videre: «Du må ta blodprøve samme dag, før du møter til timen.» Ordet «før» er satt med både understreking og i halvfet.

Deretter følger en rekke beskjeder om hvilke medisiner hun kan ta, og hvilke hun absolutt må slutte med før operasjonen. Hun må skaffe dokumentasjon fra tannlegen. Hun må fjerne skjegg (sic), neglelakk og kunstige negler før operasjonen.

Brevet ber også om forståelse for at operasjonstidspunktet av ulike årsaker kan bli endret.

Mot slutten oppgis det to telefonnummer hun kan ringe dersom hun har spørsmål – eller ikke lenger «trenger innleggelse». Telefonene er betjent fra klokken 10 til 11 og 12.30 til 14. Om det også gjelder i helgene, er ikke spesifisert.

Savner en koordinator

Selv om hun nå har fått en dato for innleggelse, vet hun fortsatt ikke når selve operasjonen blir. Samme dag? Dagen etter? Over helgen? Tidlig på morgen eller langt på dag?

Hun skulle ønske beskjeden kom på en annen måte. Fra noen som kjenner henne. Noen som kan formidle varsomt, svare på spørsmål og ha tid og omsorg.

– Kreftpasienter får gjerne en koordinator. For slike som meg kunne det kanskje vært fastlegen, men jeg skjønner at de ikke har tid.

I stedet kom meldingen som en rød prikk på telefonen en onsdag formiddag.

– Du vet jo aldri hvilket humør du er i når en slik beskjed kommer. Og på toppen av det hele er jeg i overgangsalderen og hormonell som bare det.

Hanne opplever at helsevesenet er fullt av dyktige fagfolk – på hvert sitt felt. Men hun savner noen som tar seg tid til å se menneskene midt i det hele.

– Nå føles det som om jeg har fått beskjed fra et verksted om at jeg skal inn til reparasjon.

En hektisk tid

Ukene før operasjonen gir liten tid til å fordøye følelser og tanker.

Da Sykepleien ringer, er det knapt en uke igjen. Hanne står i vaskerommet og er i gang med maskin nummer sju for dagen. Robotstøvsugeren Sir James durer rundt.

Hun har kjøpt seg ny seng og vasket hele huset – alt for å ha minst mulig hengende over seg når hun kommer hjem igjen.

Faren, kjæresten og sønnen skal være med henne i dagene rundt operasjonen. Hotellrommene har hun ordnet selv.

– Jeg er jo en skikkelig «organisatan», sier hun og ler.

Hun kjenner at det har tatt på å forberede seg, både praktisk og mentalt.

– Jeg er sliten om dagen og sover dårlig, medgir hun.

Innleggelsen er på en onsdag. Fredagen før skal slektningen som døde brått av hjertestans, begraves.

Samme uke som innleggelsen har hun et jobbintervju. Og midt oppi det hele er hun i gang med enda en videreutdanning – en master i ledelse.

Hun klargjør testamentet. En venninne skal komme for å signere som vitne.

– Jeg tror egentlig ikke jeg kommer til å dø, men det er betryggende å ha testamentet klart. Da har jeg gjort det lettere for familien etterpå.

Midt i kaoset

Hun sliter mye med angst. Humøret går opp og ned.

På nettet har hun tilfeldigvis kommet i kontakt med en kvinne fra Skottland som har vært gjennom samme type operasjon.

– Jeg bare googlet, og der var hun. På Instagram. 

Den skotske kvinnen forteller henne at ventetiden før operasjonen var det verste. Etterpå gikk det bedre.

– Bare å lese det, fra en helt fremmed, betydde mer enn det meste helsepersonell har fortalt meg her hjemme, sukker Hanne.

Midt i kaoset skjer det likevel noe. Jo nærmere operasjonen hun kommer, desto roligere blir hun.

– Plutselig smaker kaffen bedre. Når jeg kikker ut av vinduet, virker landskapet klarere. Helt hverdagslige ting betyr mer.

Sliten og redd

Sykepleien møter Hanne igjen på Rikshospitalet på innleggelsesdagen torsdag 29. oktober. I morgen skal hun opereres.

– Jeg tok med egen pute, sier hun og holder den opp for å vise. 

– Takk og pris for det.

I senga ligger foreløpig sykehusets egen pute, en mager tøyslintre på tykkelse med et pitabrød.

– Hadde jeg funnet en slik på fødeavdelingen i Skien, ville jeg kastet den.

Hanne har ikke sovet noe natten i forveien. Hun er sliten, trøtt og redd.

– Jeg har fått gråte ut.

Under den åpne operasjonen skal aneurismen fjernes og den lekkende hjerteklaffen erstattes med en mekanisk. 

Hun har lest at andre med slike klaffer hører hvert hjerteslag gjennom brystveggen.

– Det er noe jeg virkelig gruer meg til. Vil jeg venne meg til den lyden?

I det hele tatt har hun fortsatt mange ubesvarte spørsmål om hva slags liv hun kan vente seg etter operasjonen. 

Svarene må hun nok vente på, for her på sykehuset går det i ett. Hun har vært gjennom innleggingssamtale og forundersøkelse. 

Tidligere på dagen fikk hun stukket til seg en smørbrødliste over alt som må gjøres før operasjonen: blodprøve, urinprøve, røntgen, temperaturmåling og klyster ved behov. Hun må huske å ta av smykker og klokke. Dusje med Hibiscrub. Ta på tøfler. Pakke bagasje. Faste fra midnatt. 

For å nevne noe.

En jevn strøm av ansatte

Under Sykepleiens korte visitt er det i tillegg en jevn strøm av sykehusansatte innom rommet. Flere banker på, men kommer inn før hun rekker å svare. 

En har allerede vært der med en brosjyre om åpen hjertekirurgi. Den får hun neppe tid til å se på. En annen kommer med et skjema og ber Hanne ta stilling til om hun vil donere den bortopererte hjerteklaffen til forskning. En tredje måler anklene for å bestille støttestrømper. En fjerde informerer om når og hvor hun kan se en informasjonsvideo.

Utpå kvelden kommer kirurgen og anestesilegen for å prate med henne. Samtalen gir henne blandede følelser.

– Jeg fylles av ro fordi de tar seg tid, forklarer godt og viser forståelse for mine spørsmål. Samtidig blir jeg redd. Det går opp for meg at det faktisk skjer nå.

Det meste handler om det praktiske.

– I en sykehusseng kan du fort kjenne deg liten, sier hun. – Det er fort gjort å glemme – eller ikke våge – å spørre om det du egentlig lurer på.

Natten før operasjonen får hun noe beroligende for å klare å sove.

På operasjonsdagen går anestesisykepleieren nøye gjennom hva som skal skje, steg for steg. Det hjelper litt.

Likevel, da Hanne Graarud Moen omsider trilles inn på operasjonsstuen – nesten femti år etter at bilyden på hjertet ble oppdaget – presser følelser og tårer seg gjennom. Hennes siste tanke før anestesien slår inn er: «Enten dør jeg nå, eller så ordner det seg.»

Så blir hun borte.

DEL 3 – Livet etter

Anestesi er ikke som å sove. Ei heller som å dø. 

Hanne slukner. I neste øyeblikk er hun tilbake. Hun beskriver det selv som å blunke.

Alt har gått bra, forteller kirurgen. En ny, mekanisk klaff er på plass. Aneurismen var større enn forventet, og det var helt klart på tide å ta den.

Hanne lever, men frykten slipper ikke taket. Kroppen er koplet til dren og slanger. Smertene og kvalmen slår inn for fullt.

Familien får komme på besøk samme kveld, men det husker hun lite av.

Den første natten på oppvåkningen er tøff. Hun ligger på den samme avdelingen som moren døde på 13 år tidligere.

– Jeg kjenner meg rett og slett utrygg, forteller hun.

Opplever ingen omsorg

Sykepleien har fått innsyn i Hannes journal fra disse dagene.

«Hun er veldig engstelig. Forteller at moren hennes døde på intensiv», står det. Et annet sted: «Er redd for å sovne og ikke våkne igjen». Og videre: «Har vært gråtelabil og i behov av trygging.»

Hanne er usikker på hvem som leser dette, og hvor mye det tas hensyn til.

Hun forteller om nattevakter som prater høyt med hverandre, som om hun ikke er der. Om hvordan hun må vente lenge på kvalmedempende.

– Jeg opplever ingen omsorg. Det virker som om de ikke er vant til at pasienter på oppvåkningen snakker eller stiller spørsmål.

Hun blir slått av hvor mye makt som ligger i det som blir dokumentert – og det som ikke blir det.

– Det står for eksempel ingenting om at ansatte forsøkte å løfte meg etter armene, og det rett etter en åpen toraksoperasjon.

Under innleggelsessamtalen fikk hun fortelle hva hun var redd for, men hun får ikke inntrykk av at informasjonen har nådd frem – eller blitt tatt hensyn til.

– På føden, der jeg jobber, prøver vi å se hele mennesket. Vi tar ekstra hensyn om noen har opplevd mye vondt eller er veldig redde, forteller hun.

– Vi forstår at dette er nytt for dem, og at mye kan oppleves som skremmende. Alle blir ivaretatt, informert og møtt med omsorg. 

Hun tar en kort pause.

– Det er noe jeg ofte har savnet som pasient.

Hallusinerer

Fredag morgen kommer legen for å fjerne drenet. Hanne beskriver det som å få dratt en dregg ut av brystkassen.

Utpå dagen blir hun overført fra oppvåkningen til sengepost.

Hun kjenner smertene øker. Igjen kommer gråten og panikken. Da er det ikke Hanne, men kjæresten hennes, Frederik, som går i gulvet.

– Tre pleiere kommer styrtende til og får ham i seng, forteller hun.

Minnene fra dagene som følger, er uklare. Hun hallusinerer og ser en svart katt som hopper rundt. 

Hun opplever stor forskjell på pleien som gis.

– Det handler nok litt om erfaring, men også mye om mennesketyper og holdninger. Jeg fikk for eksempel besøk av en sykepleiestudent som var ikke så rutinert, men utrolig omsorgsfull og åpen.

Hanne sier tydelig ifra når hun mener det er på sin plass.

– Jeg har spist noen sykepleiere til frokost, medgir hun.

Samtidig husker hun de små tingene. Hun minnes spesielt en sykepleier som kom inn, tørket av bordet, satte frem et kaldt glass vann og en mugge. Så spurte hun hva Hanne trengte.

Ofte er det lite som skal til, den ene eller andre veien.

Masse puter

Fire dager etter operasjonen blir Hanne overført til sykehuset i Skien, hennes egen arbeidsplass siden 2009.

Ambulanseturen blir en ny prøvelse. Hun er kvalm og sliten.

– Han som sitter baki med meg, spør ikke hvordan jeg har det. Han sitter bare og kikker på mobilen, forteller hun.

På lokalsykehuset er hun kjent og kjenner mange. Det gir en viss trygghet.

– Nå må vi få deg smertelindret og kvalmelindret, sier de.

Hun får en god seng med masse puter.

– På Rikshospitalet har de ekspertisen og kompetansen. Her opplever jeg mer omsorg, selv om det også har vært surr og ubehagelige episoder.

Formen går opp og ned. 

Hun tekster til Sykepleien at vi gjerne må komme på besøk. Litt senere kommer kontrabeskjeden, via en sykepleier: Pasienten er medtatt og trenger hvile.

Hanne får stadig nye drypp med informasjon om livet hun nå kan vente seg. En brosjyre opplyser om kosthold. Blant annet bør hun begrense inntaket av K-vitamin, fordi det kan motvirke effekten av blodfortynnende medisiner.

– Og så jeg som er så glad i brokkoli, sukker hun.

Hun lengter etter stekt flesk og kålstuing. Slik som pappa lager det.

Kjenner ingen lettelse

Hanne føler operasjonen har lagt tiår til alderen.

– Det mangler bare at «Vi over 60» ligger i postkassa når jeg kommer hjem.

Elleve dager etter operasjonen, den 10. november, drar Sykepleien på besøk.

Hun kommer sakte gående bortover sykehuskorridoren. Smilende og velstelt, men tydelig redusert.

Hun har overlevd. Hun er på beina. 

Noen voldsom lettelse har hun derimot ikke kjent foreløpig.

– Tankene flytter seg bare videre til alt som fortsatt kan gå galt, forteller hun.

Hun har fryktet lyden av den mekaniske klaffen. At hun skal høre hvert eneste hjerteslag til det ikke er flere igjen.

Det viser seg at hun både hører og kjenner dem.

– Det er fryktelig ubehagelig, men lyden er ikke så mekanisk som jeg trodde. Jeg venner meg nok til det etter hvert.

Hvordan hunden Rocky vil reagere, er hun mer usikker på. Lengselen etter den pelskledde bestekompisen er overveldende. Det hun gleder seg aller mest til, er en bamsekos fra ham.

Hjemme igjen

Onsdag 12. november plinger et bilde inn på journalistens telefon.

Rocky ligger avslappet foran stuevinduet med en kosebamse og utsikt mot nattemørke Skien. 

«Det var såååååå nydelig å se ham igjen», skriver Hanne, etterfulgt av flere hjerter.

Endelig er hun helt hjemme igjen.

Den firbeinte vennen er mye roligere etter matmors operasjon. Før var han vilter og vimsete. Nå legger han gjerne hodet i fanget hennes. Holder seg tett inntil. 

Hanne tror hunden hører hjerteklaffen og forstår at hun trenger ro og omsorg.

Hun får ikke så mange dager med ro, for rundreisen i helsevesenet og byråkratiet er ikke over.

28. november blir hun gjeninnlagt med hjerteflimmer og infeksjon i såret etter drenet. Hun blir sendt hjem med antibiotikakur og beskjed om å rense såret daglig.

I slutten av januar har hun vært sykmeldt i ett år. Da står valget mellom jobb eller arbeidsavklaringspenger fra Nav, noe som vil gi henne langt mindre å rutte med. Hun velger jobb, men merker at hun blir veldig sliten.

Topptur

Da Sykepleien igjen besøker Hanne Graarud Moen hjemme i Skien, går januar mot slutten. Rocky svinser urolig rundt. Han har fått på seg sele og skjønner at det er tid for tur.

Matmor er også urolig. Hun er usikker på hvordan turen vil bli. Vil hun i det hele tatt klare å fullføre?

For første gang siden før operasjonen skal hun opp på Fantekjerringkollen.

I den første bratte kleiva puster hun tungt. Stien er isete flere steder, og hun er glad for at hun valgte sko med pigger. 

Vel oppe smiler hun lettet og ser utover. Mot nordvest kan hun nesten se helt til oppvekstbygda Gvarv.

Rocky fyller snart ti år, men spretter rundt i snøen som en unghund. Den viltre kompisen er tilbake. Hanne tror han merker at hun har fått mer energi. 

– Det er så deilig å kjenne at kroppen fungerer igjen.

Takknemlig og trist

Hanne anslår at hun har vært i kontakt med minst 50 ulike ansatte i helsevesenet det siste året.

– Jeg skulle så gjerne hatt én fast person å forholde meg til. Noen som kjenner meg og hele forløpet mitt. Nå sitter alle på hver sin tue.

6. februar er hun inne til en oppfølgingssamtale på Rikshospitalet. Ingen av dem hun møter der, har truffet henne før.

Selv om operasjonen er vel overstått og aneurismen borte, er hun likevel langt fra ferdig. Hun må jevnlig ta blodprøver for å sjekke INR, altså hvor raskt blodet levrer seg. I tillegg er det medisiner, kosthold, fysioterapi og egentrening. Samt alt annet livet krever.

– Jeg får stadig følelsesmessige smeller. Jeg blir utrolig sliten av alt jeg må passe på.

Hun er samtidig imponert over helsevesenet. Takknemlighet blander seg stadig med tristhet.

– Jeg er trygg på at kirurgen har gjort en god jobb. Jeg skulle bare ønske det var mer omsorg.

Fremdeles kan frykten og dødsangsten komme snikende, særlig når hun har lagt seg for kvelden.

Hun venter fortsatt på at noe kan gå galt.

Den mekaniske klaffen høres tydeligere i mørket.

Rikshospitalet: – Leit at pasienten har hatt denne opplevelsen

– Det er leit at pasienten har hatt denne opplevelsen ved vår avdeling, og vi tar med oss tilbakemeldingene til forbedringsarbeid.

Det sier avdelingsleder ved thoraxkirurgisk avdeling, Arnt Fiane, da Sykepleien ber om kommentarer til Hanne Graarud Moens opplevelser.

– Samtidig får vi veldig gode resultater og tilbakemeldinger i brukerundersøkelsene som publiseres månedlig, legger han til.

Fiane viser forståelse for belastningen det kan være å vente på operasjonsdato, men påpeker at operasjonsprogrammet må planlegges og prioriteres etter medisinske kriterier. Samtidig må det også tas høyde for pasienter som har behov for akutt operasjon.

– Mye informasjon å ta inn

Hanne reagerte på at da innkallingen omsider kom, var det som en kjølig og praktisk melding på mobilen. Hun savnet også informasjon underveis om prognoser og konsekvenser av inngrepet.

– Det nasjonale systemet er slik at innkallinger sendes via Helsenorge, påpeker Fiane. 

Han viser til at brevet inneholder standardisert, praktisk informasjon samt telefonnummer til pasientkoordinatorer som kan kontaktes på dagtid.

– I tillegg har vi informasjon på nett og tilbyr samtaler både før innleggelse, under oppholdet og i etterkant.

Selve innleggingsdagen opplevde Hanne som svært hektisk, med prøvetaking, undersøkelser, beskjeder og avklaringer – samtidig som hun strevde med mye frykt og angst.

– Det er forståelig at hun opplevde innkomstdagen som hektisk. Det er mye informasjon å ta inn i forkant av en slik operasjon, sier Fiane, som uttrykker forståelse for at dette kan vekke ulike følelser.

Avdelingslederen viser til at innkallingsbrevet også lenker til en informasjonsfilm, og at pasientene kan kontakte avdelingen dersom de har spørsmål.

– Beklagelig

Hanne opplevde at det i liten grad ble tatt hensyn til hennes kraftige angst og uro, særlig på oppvåkningen, der hun følte seg utrygg.

– På generelt grunnlag tilstreber vi å ivareta pasientenes psykososiale behov innenfor de rammene som situasjonen gir, sier Fiane.

Han sier det er beklagelig at Hanne følte seg lite sett, og at hun opplevde å måtte vente på hjelp ved smerter og kvalme.

– Avdelingen følger egne retningslinjer for postoperativ smertebehandling.

Fiane påpeker at smerteopplevelse kan variere, og at pasienten informeres om at en ikke blir helt smertefri etter en slik operasjon.

– Av hensyn til personvern er det vanskelig for oss å kommentere konkrete hendelser.

Hanne opplyser at hun kort tid etter operasjonen ble forsøkt løftet etter armene, noe hun opplevde som skremmende.

– Sykepleierne ved avdelingen har opplæring i korrekt mobilisering og fysisk håndtering av pasientene, sier Fiane.

– All mobilisering tilpasses den enkelte pasientens helsetilstand og behov, og målet er at pasientene skal opp av sengen allerede første postoperative dag.

Dette sier kommunen

Hanne Graarud Moen sier hun gjerne skulle hatt én fast person å forholde seg til. 

Pasienter med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester har rett til individuell plan og en koordinator. Om Moen ville hatt krav på dette, er imidlertid usikkert. Det avhenger blant annet av behovets omfang og varighet, hvor mange aktører som er involvert, og behovet for samordning over tid.

Sykepleien har spurt Skien kommune om deres praksis på området. Leder ved tjenestekontoret, Anita Klepaker Hansen, svarer:

– Hvordan vurderer Skien kommune hvem som får tilbud om individuell plan og koordinator?

 – Koordinerende enhet i Skien kommune tar imot meldinger og søknader om individuell plan og (barne)koordinator. Informasjon om tjenesten og søknadsprosess finnes på kommunens nettsider. Søknadsskjema er tilgjengelig på nett, og man kan også henvende seg til tjenestekontoret via andre kanaler. Saksbehandlere vurderer søknadene etter gjeldende lov- og regelverk, og avgjørelser kan påklages til statsforvalteren.

– Hvem i kommunen har ansvar for å informere pasienter om deres rettigheter?

– Det er flere aktører som har et ansvar, både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Den enkelte tjenesteutøver bør informere aktuelle tjenestemottakere og/eller pårørende om retten til individuell plan og koordinator. Helsepersonell har et særlig ansvar i henhold til helsepersonelloven.

– Hvor mange har fått tilbud om individuell plan i Skien kommune siden retten til dette ble etablert i 2001?

– Det er vanskelig å finne tall tilbake fra 2001 uten å gå inn i enkeltjournaler, men i vårt elektroniske pasientjournalsystem har vi siden 2017 registrert 572 brukere som har fått vedtak om koordinator. Ikke alle disse takker ja til individuell plan, men fra kommunens side er det vurdert at de har rett på dette. Utover disse vedtakene vil det antakelig være betydelig flere som har fått tilbud om individuell plan.

– Er det andre forhold dere mener er viktige å belyse i denne sammenhengen?

– Spesialisthelsetjenesten har også ansvar for å vurdere behov for individuell plan og koordinator. Når pasienter mottar tjenester fra både kommunen og spesialisthelsetjenesten, skal sykehuset blant annet ta kontakt med kommunens koordinerende enhet.

Har du tips til saker du vil at jeg skal skrive om, send meg en epost!

Journalist
Ingvald Bergsagel

Ingvald.Bergsagel@sykepleien.no