Sykepleierkandidatene skal ifølge forskriften som ble kunngjort 21. januar, «kjenne til beredskapsplaner for å bevare liv og helse i krise- og katastrofesituasjoner». Dette er vagt, og vi er enige i vedtaket fra årsmøtet til NSF Student: «...mener at beredskap, krisehåndtering og rolleforståelse blir integrert i sykepleierutdanningen både teoretisk og praktisk.»

Når departementene ikke ønsker å styre dette nasjonalt, så hviler det et stort ansvar på sykepleierutdanningene. De bør ta ansvar for å koordinere fagplaner seg imellom slik at vi får et felles utgangspunkt. Vi vil derfor foreslå en nasjonal komite for sykepleierutdanningene som kan ta fatt på dette koordineringsarbeidet. Komiteen burde også få innspill utenfra for å ivareta utfordringene lederen for sykepleierutdanningen i Stavanger, Torunn Strømme, nylig etterlyste.

Sykepleierutdanningene mangler koordinert beredskapsopplæring

Det dimensjonerende scenarioet for en slik koordinering bør være krig. Det handler ikke om hva som er mest sannsynlig, men om hva som har størst konsekvenser. Forbereder man seg på det verste, har man også et godt utgangspunkt for det som er mindre ille.

Krig er heller ikke usannsynlig, slik det var for en del år siden. Den grunnleggende sykepleien vil være det viktigste også i krig. Samtidig vil måten en jobber på, arbeidsforhold, pasientgrupper, trusselsituasjoner og prioriteringer endre seg for veldig mange sykepleiere. 

I krig vil antallet pasienter øke betydelig både med fysiske og psykiske traumer og fysisk sykdom. Som beskrevet før vil antallet elektive pasienter måtte tas ned samtidig som en vil få krevende prioriteringer mellom pasientgrupper og pasienter. Sannsynligvis vil det også bli mer oppgaveglidning, siden det heller ikke vil være nok spesialsykepleiere og leger.

En må også forvente at kommunehelsetjenesten vil måtte ta imot flere pasienter, både for å redusere trykket på sykehusene og for oppfølging etter sykehusbehandling. I tillegg vil sykepleiere og spesialsykepleiere måtte reise mellom landsdeler for å styrke sivile og militære helsetjenester.

Sykepleiere må ha kompetanse for å håndtere krig og kriser

Alt dette vil skje under vanskeligere rammefaktorer. Missiler, droner og cyberangrep kan ramme sykehus eller strøm- og vannforsyningen til sykehus. Etterforsyningen av medisinsk utstyr, medisiner og blod må også antas å bli utfordrende, og da blir det grunnleggende viktig for å kunne improvisere. En må også regne med flere timer på jobb når antallet helsepersonell blir for lite.

Skal vi som nasjon kunne håndtere disse utfordringene, må sykepleiere og spesialsykepleiere ha et minimum av kompetanse til å håndtere det. Behovet for denne kompetansen gjelder ikke bare den akuttmedisinske kjeden i spesialisthelsetjenesten, men også psykisk helsevern og primærhelsetjenesten. 

Skal man fungere effektivt i slike situasjoner, trenger man kunnskapen, ferdighetene og mentaliteten til å gjøre det. Vi skulle ønske oss mer tydelige nasjonale krav, men heldigvis har noen høyskoler og universiteter tatt ansvar selv, både for sykepleierutdanningen og spesialsykepleierutdanningen. Samtidig bør fagplaner koordineres nasjonalt, for jo mer likhet det er, desto lettere er det å bruke sykepleierne fleksibelt. Da får en også et felles standpunkt for videre påbygging av kompetanse.

Derfor vil vi oppfordre landets sykepleierutdanninger til å ta ansvar for dette og koordinere seg imellom. Med dagens sikkerhetspolitiske utfordringer og økt antall alvorlige naturkriser vet vi ikke når vi vil trenge det. Derfor haster dette arbeidet.