Jeg skriver dette kåseriet fordi jeg er fascinert av hvor mye man kan reformere et system før det til slutt reformerer seg selv ut av eksistens.

Det er vanskelig å ikke bli personlig engasjert når man ser hva som har skjedd med helsevesenet de siste tiårene. Et system bygget rundt fagfolk, nærhet og tillit er gradvis blitt til en administrativ hinderløype der mennesker med stoppeklokke og Excel-ark har fått stadig større innflytelse over mennesker med stetoskop og nattevakter.

Det provoserer ikke at alt ikke er perfekt – det har det aldri vært – men følelsen av at de som står i møkka – helsepersonell og pasienter – blir stadig mindre lyttet til av dem som tegner organisasjonskartene.

Helsepersonell blir ikke lyttet til

Mens sykepleiere løper maraton mellom underbemannede vakter, sitter andre i møterom og diskuterer «optimalisering av pasientstrømmer», som om eldre med lungebetennelse er containere på vei til Rotterdam.

Kåseriet skrives ikke fordi satire løser problemer, men fordi humor noen ganger er den siste forsvarsmekanismen før man begynner å skrike i et personalmøte.

På 1990-tallet hadde vi et helsevesen. Litt slitent, litt tregt, litt kaffegrått i kantene, men det fungerte stort sett etter hensikten. Folk ble behandlet. Sykepleiere sprang beina av seg, leger bannet over journalsystemer bestående av perm og kulepenn, og pasientene kunne være trygge på én ting:

Ingen i korridoren brukte ordet «leveransemodell».

Så kom reformene.

Reformene gjør pasienter til produksjon

I Norge elsker vi reformer omtrent slik enkelte elsker sexleketøy: Jo dyrere og mer kompliserte de er, desto mindre tør noen innrømme at de ikke virker.

Plutselig skulle helsevesenet drives som butikk. Ikke fordi noen så et akutt behov, men fordi en konsulent med slips og PowerPoint hadde lest en amerikansk bok om effektivisering på Gardermoen.

Dermed fikk vi foretaksreformen – et imponerende eksempel på hvordan man kan pakke en offentlig tjeneste inn i så mye administrativ plast at ingen lenger vet hvem som faktisk bestemmer.

Sykehusene ble ikke lenger ledet. De ble «styrt». Av direktører, kommunikasjonsdirektører, strategidirektører og omstillingsdirektører. Det eneste man etter hvert ikke hadde råd til, var folk som kunne sette veneflon uten å google det først.

Foretaksmodellen flytter makten bort fra fagfolk

Foretaksmodellen fikk helse til å høres ut som shipping. Pasienter ble «brukere». Behandling ble «produksjon». Og dersom en kirurg brukte tid på å snakke med pasienten, kunne det påvirke gjennomstrømmingen negativt.

Effektivitet, skjønner du.

Det er et nydelig ord. 

Effektivitet betyr at én sykepleier gjør jobben til fire, mens fire konsulenter analyserer hvorfor hun er sykmeldt.

Når reformene feiler, henter man naturligvis inn de samme menneskene som designet katastrofen første gang. I norsk helsepolitikk finnes det ingen fallhøyde. Bare sirkulasjon.

En direktør som la ned fødeavdelingen i går, leder ekspertutvalget som skal styrke nærhet til pasientene i morgen. En tidligere helseminister som innførte New Public Management, blir senere seniorrådgiver i et konsulentselskap som fakturerer staten for å forklare hvorfor New Public Management ikke fungerer optimalt.

Det er som å se pyromaner bli branninspektører.

Politikerne svarer med nye slagord

Samtidig står helsepersonellet igjen ute på gulvet som en menneskelig støtdemper for politisk feighet. De løper fortere hvert år, med færre kolleger, dårligere tid og stadig flere skjemaer som må fylles ut for å dokumentere at de ikke har tid.

Før het det omsorg. Nå heter det pasientflyt.

I stedet for å snakke om underbemanning, eldrebølgen, byråkratieksplosjonen og privatiseringspresset får vi nye utvalg, nye rapporter og nye slagord. 

«Pasienten i sentrum» er et av dem, noe som er imponerende med tanke på at pasienten ofte sitter alene på gangen og venter på en ledig seng.

Politikerne sier at vi må tørre å tenke nytt. Det har de gjort i 30 år. Problemet er bare at ingen tør å tenke riktig.

For helsevesenet var aldri ment å være et marked. Syke mennesker er dårlige kunder. De shopper ikke rundt med brukeranmeldelser mens de har hjerteinfarkt.

Helsearbeidere holder systemet oppe

Midt oppi dette står den norske helsearbeideren. Med kaffekoppen i hånden, en dobbeltvakt bak seg og enda en omorganisering foran seg. Et menneske som valgte yrket for å hjelpe andre, men som nå bruker halve arbeidsdagen på å dokumentere at hjelpen teknisk sett har funnet sted.

Likevel møter de opp. Hver eneste dag. Ikke på grunn av reformene, men på tross av dem.

Men staheten er ikke uendelig. Til slutt kommer et punkt hvor selv de mest lojale blir slitne av å stå i et system der toppledelsen snakker om robuste strukturer, mens ansatte knapt rekker å gå på do mellom vaktskiftene.

Og kanskje er det den største tragedien.

Ikke at ventelistene vokser.

Ikke at nye organisasjonskart presenteres som ny politikk.

Men at vi holder på å miste menneskene som fikk helsevesenet til å fungere i utgangspunktet.

For et sykehus er ikke et konsern. En pasient er ikke en produksjonsenhet. Og omsorg kan ikke måles i kvartalsrapporter, uansett hvor mange konsulenter som prøver.

Men kanskje neste reform blir den som løser alt.

Det er i hvert fall det de samme menneskene har fortalt oss siden 1993.