Det er lav sannsynlighet for fullskala krig i nærmeste fremtid, men det er ikke lenger totalt usannsynlig. Konsekvensene vil i så fall være enorme. Hvis en er forberedt på dette, så er en også mye mer forberedt på andre kriser.

Rune Fjeldstad og jeg skrev nylig at sykepleierutdanningene bør ta ansvar for beredskapskompetanse hos sykepleierstudentene og koordinere fagplaner seg imellom. Jeg tror også det er behov for en debatt om hvilken kompetanse som fagplanene bør ivareta, samt tilstrekkelig kunnskapsutvikling om tematikken.

En måte å se på dette er hvilke fellestrekk det er for situasjonene sykepleiere vil møte i en krig. Utenom hjemmesykepleien og ambulerende team, så jobber de fleste sykepleiere i klinisk virke innendørs.

Angrep kan ramme både sykehus og forsyninger

Når vi ser antallet helseinstitusjoner russerne har angrepet i Ukraina, så vil det være naivt å tro at de vil avstå fra å gjøre det samme i Norge. Det betyr i så fall risiko for bortfall av varme, vann, strøm og data, samt skader på både pasienter og helsepersonell. Dette viser ikke bare sårbarheter i helsesektoren, men hva sykepleierstudenter faktisk bør ha kompetanse på.

Som jeg var inne på i min forrige spalte om blant annet førstehjelpskompetanse og mentale mestringsteknikker, så er dette viktig kompetanse for slike situasjoner.

En annen utfordring er svikt i etterforsyning av medisinsk utstyr og medisiner, samtidig med økt forbruk. Det kan til og med bli angrep på lagre. Da blir evnen til improvisasjon og effekt-tankegang viktig. Hvis man eksempelvis har for lite av noe og må prioritere hvem som kan få det man har: Hva kan en bruke i stedet for å oppnå lignende effekt for pasientene som ikke blir prioritert?

Generalistkompetanse gjør sykepleiere mer fleksible

En kan heller ikke regne med å jobbe med akkurat det fagfeltet eller den type pasienter som en jobber med til daglig. Både avdelinger og enkeltsykepleiere vil bli omprioritert til andre oppgaver og pasientgrupper. Det kreves derfor en generalistkompetanse i bunn slik at en kan benytte sykepleierne fleksibelt.

Når jeg studerte, var den somatiske sykehuspraksisen min på slag-avdeling og skadepoliklinikk på universitetssykehus. Det var veldig gode praksisperioder, men samtidig faglig smalt. Sånn er det nok for mange sykepleierstudenter. Det gjør at den generelle ferdighetskompetansen må sørges for av skolen. Man må kunne et minimum av basale sykepleieferdigheter slik at sykepleierne er mest mulig selvstendige, enten det gjelder å vurdere tilstand, måle vitale parametere manuelt eller legge inn perifert venekateter. Denne generalistkompetansen gir fleksibilitet.

Pasientmengden vil presse ressursene hardt

Volumet av pasienter inn i helsesektoren vil også øke betydelig, både militære og sivile. Denne volumøkningen vil ikke skje en dag som under 22. juli, men tilsvarende eller større volum hver dag over lang tid. Pasientene vil i tillegg akkumuleres siden det ikke vil være mulig å ferdigbehandle alle før det kommer nye. Det vil strekke både personellmessige og materielle ressurser betydelig. 

Dette ressursunderskuddet kan være utfordrende å simulere reelt, men mulig å forberede seg bedre på gjennom eksempelvis «papirøvelser» og refleksjon. Det er også viktig for at studentene skal kunne forberede seg på å kunne håndtere de etiske og moralske utfordringene en vil kunne komme opp i.

Det som er mulig å øve mer realistisk er massetilstrømning. Dette har i år både blitt øvd på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) under Cold Response og studentsykehuset til Nord universitet under Øvelse Nord. Denne type øvelser kan være egnede øvingsarenaer, men det er sannsynligvis enklere å gjøre det på øvelser som Øvelse Nord. Store systemøvelser som Cold Response kan gi for lite utbytte for den enkelte.

Fagmiljøene må diskutere hva som virker

Noen peker på at en ikke ønsker militarisering av sykepleierutdanningene, og det mener heller ikke jeg er riktig. Det som bør være fokuset er å gjøre sykepleiere i bedre stand til løse sine oppgaver i helsesektoren i krevende situasjoner i fred, krise og krig. Tilleggskompetansen militære sykepleiere trenger, må Forsvaret sørge for.

Andre med mer erfaring fra krigsområder, eller mer akademisk tyngde på feltet, vil kunne se dette annerledes enn meg. Dette innlegget er derfor ikke en «fasit», men en oppfordring til debatt om hva fagplanene bør inneholde. Det er også behov for oss bygge mer kunnskap om hva som faktisk virker i både sykepleien og utdanningen. Her har sykepleierforskerne en viktig oppgave

Helsesektoren er den største beredskapssektoren i totalforsvaret og en helt avgjørende del av den. Derfor må vi diskutere hvilken kompetanse norske sykepleiere skal ha for å kunne håndtere de vanskeligste situasjonene.