9. mai kunne vi lese hos NRK at helseminister Jan Christian Vestre lover flere døgnplasser i psykiatrien – etter å ha sett NRK-serien «LIS». La meg først understreke: LIS er en god serie. Det er tydelig at serieskaperne har gjort et grundig arbeid for å skildre helsevesenet på en realistisk og troverdig måte.

Inntrykkene serien gjorde på Vestre, var tydelige. I podkasten «Seriesnakk» kunne han love at han vil jobbe enda hardere for å øke antallet døgnplasser innen psykisk helsevern.

Det er i seg selv positivt. Problemet er bare at fagfolkene på gulvet har sagt akkurat det samme i årevis.

Fagfolk har sagt fra i årevis

Ansatte, fagmiljøer, pårørende og organisasjoner har varslet om nedbygging, kapasitetsproblemer og pasienter som faller mellom stolene – år etter år. Likevel virker det som om rapporter, forskning, høringssvar og varsler ikke er nok. Man må tydeligvis treffe helseministeren der han er mest mottakelig: i sofaen foran TV-en, i beste sendetid.

I et stortingsmøte tidligere i år diskuterte politikerne også hvordan NRK-serien «Barbeint i snøen» satte press på debatten om døgnplasser og psykisk helsevern. Det sier kanskje noe om tiden vi lever i: Virkeligheten blir ikke helt virkelig før den har fått manus, lyssetting og rulletekst.

Kanskje vi sykepleiere også må få vår egen dramaserie før arbeidsforholdene våre tas på alvor.

To sesonger med dobbeltvakter, ubesatte nattevakter, overfylte avdelinger og konstant dårlig samvittighet.

Sykepleiere trenger også sendetid

La profilerte skuespillere vise stoppeklokkesykepleie i hjemmetjenesten i beste sendetid. La dem spille ut følelsen av å ha aleneansvar for flere titalls pasienter gjennom en hel natt. La dem kjenne på hvordan det er når du ikke har tid til å spise, tisse eller gråte mens du løper mellom rommene på en travel sengepost – etter at to kolleger ringte seg syke før vakta og det ikke finnes noen å sette inn.

La dem forsøke å sove etter en slik senvakt, vel vitende om at det er dagvakt igjen om få timer. Krydre det med småbarnsliv og en lønn som taper mot inflasjonen år etter år.

La publikum se hvordan det faktisk er å være fotfolk i en helsetjeneste hvor man hele tiden skal løpe fortere, produsere mer og samtidig late som belastningen er bærekraftig.

La skuespillerne portrettere det fagmiljøene har ropt om i årevis. Først da blir kanskje virkeligheten troverdig nok til at politikerne tar tak.

Kanskje det først er da løftene holdes.

Neste gang Norsk Sykepleierforbund eller Helsedirektoratet ønsker gjennomslag for en rapport, bør de kanskje pitche den til Netflix.