Svak og lite faglig artikkel. Virker mer som en tale av en Høyre politiker.
Kjærlighetssorg kan være alt fra halvveis lettelse til eksistensiell krise med suicid fare.

Å innføre karensdager vil være et stort skritt bakover. I Sverige jobber Vårdforbundet (tilsvarende NSF) for å få vekk karensdagene.

Ser man til nabolandene Sverige og Danmark, har de andre ordninger som er langt bedre. Her under kan jeg nevne lengre ferie, og besteforeldre kan ha egenmeldt fravær for å ta seg av syke barnebarn.

Hilsen halvgammel, ikke gretten, men bestemt intensivsykepleier.

Takk og lov at vi har egenmeldingsdager.
Med autoimmun sykdom kan jeg se dagene ann, og melde meg syk 2-3 dager, der min fastlege ville vurdert 2 uker sm. nødvendig. Det betyr ikke at fastlegen gjør feil. Men egenmelding gjør at jeg daglig må kjenne etter og melde arbeidsgiver om der er noen arbeidsevne å spore. Og her føler jeg arbeidsgiver prissetter så høyt om man kommer på jobb omså noe redusert, at det gir meg en så god følelse og ekstra lyst å trå til selv om helsa er "fem på halv åtte".
Når det gjelder sykefravær og kjærlighetssorg, så tenker jeg at for noen er dette den værste smerten man kan oppleve, og i den akutte fasen er det ikke alle som klarer stå i en jobb der man og skal handtere andre menneskers kriser og traumer. Etterhvert når ting roer seg, vil det være nyttig å ha en jobb som ett annet miljø/innputt for å komme seg videre. Ledere spiller en stor rolle for sykefraværet.

Om sykelønnsordningen strammes inn, vil det gå hardest ut over de som trenger det mest dessverre. Men jeg er enig, trenden i dag er at man tar seg en hviledag når man er litt sliten. Jeg tenker at en bedre løsning er å snakke med lederen sin for å få tilrettelegging, slik at man klarer å være på jobb.

Godt innlegg! Mine erfaringer, både personlig og i jobben min, er at det å komme på jobb med kollegaer og pasienter, gjorde at jeg glømte det vonde og ubehagelige. Det blei et fristed hvor jeg hentet energi. Det er også tilbakemelding fra kollegaer som har opplevd skilsmisse, kjærlighetssorg eller andre vonde opplevelser. Det var godt å ventilere med en kollega og tankene fikk litt fri. De gjorde ingen feil, de var absolutt konsentrert når de var på jobb. Så kjærlighetssorg eller andre tunge opplevelser er en del av livet. Motstand gjør sterk. Så det å gå på jobb og heller gå hjem hvis det ikke funker, er mye bedre enn å bli hjemme. Viktig å tenke på kollegaene også, og det å snakke om jobbnærvær er bra. Litt flaut at vi sykepleiere har høyere fravær enn leger og spesialsykepleiere. De har også krevende jobber!!

Kunnskapsløst! Karensdager fører i verste fall til at syke folk kommer på jobb og smitter andre, noe som er erfaringen fra Sverige. I disse tider skal man ikke gi fra seg tilkjempede rettigheter. Men, her er vel de veslevoksne Høyrebrillene på.

Kjærlighetssorg er faktisk en reell psykisk belastning. Det påvirker søvn, konsentrasjon og hvordan man fungerer i hverdagen.

Som sykepleier må man være mentalt til stede for pasientene. Man skal gi omsorg, trygghet og håp. Hvordan skal man klare det når man selv ikke har det bra psykisk?

Dette handler ikke om å utnytte systemet, men om at psykisk helse også er helse.

Spot on!

Må si meg helt enig i det artikkelforfatteren skriver
Det er blitt for enkelt å melde seg syk, og noe må gjøres med sykelønnsordningen
Flere, i tillegg til politikerene og Fagforeninger
har et ansvar her: Arbeidsgiver/ leder på den enkelte avd , leger og ikke minst den enkelte arbeidstaker

Denne artikkelen syns jeg var useriøs. Man blir vel ikke sykemeldt på grunn av kjærlighetssorg, men av følgene den fører med seg. Være seg angst, depresjon, eksistensiell krise etc etc. Man klarer ikke å gi av seg selv når man er tom selv. Kjenner jeg blir litt provosert.

Valg av sykefravær kan i mange tilfeller være nødvendig for å ivareta både egen helse og pasientsikkerhet. Artikkelen problematiserer dette uten faglig nyansering, og kan bidra til å bagatellisere psykiske belastninger, som i noen tilfeller kan utvikle seg til mer komplisert sorg og langvarig sykefravær.

Arbeidstakere har ikke plikt til å oppgi detaljer om egen helsetilstand til arbeidsgiver, og uttalelser som eksponerer slik informasjon svekker prinsippet om taushetsplikt og tillit. Vedvarende mental pH <7 og aldrende atrofisk villi er en dårlig kombo. Dine ansatte har trolig også gode rutiner med avviksrapportering..

"De er ikke syke alle som stønner". (Dansk ordtak)

Som svensk kan jeg rapportere at det har blitt knallhardt der, hvis du ikke er alminnelig frisk og arbeidsfør. Der Nav sier at du skal jobbe det du kan, men ikke bli helt utslitt, sier Försäkringskassan at du skal jobbe alt du kan, hvis ikke da ufrivillig deltid pga helse. Livet ellers er helt uinteressant for Fk. Du skal jobbe til du stuper. Det må være mulig å finne en middelvei her!!

Er vel ingen tvil i havet what so ever om at den generøse sykelønnsordningen er grunnen til høyt sykefravær??? Hva skulle det ellers vært?
Hvorfor er man så redd for å kalle en spade for en spade? Vi er borte fra jobb fordi vi KAN. Det er jo rettighetene våre. Folk utnytter og misbruker egenmeldinger og vil fortsette med det. For det får ingen konsekvenser.
Jeg støtter 100% forslaget med å gi belønning til de som ikke bruker egenmeldinger i form av en utbetalingsbonus i slutten av året.
Da STRAFFER man ikke de syke og svake, som flere skal ha det til, men man BELØNNER de som kanskje trosser en liten forkjølelse eller hodepine. Ingen TAPER noe!!!
De skriker folk om at "vil man at folk skal gå syke på jobb og smitte andre"...
Altså, da må man fakrisk ha tillit til at folk holder seg hjemme når de er så syke at det er stor sjans for smittespredning. Man har jo tillit til at folk faktisk er syke når de blir hjemme, så hvorfor ikke stole på at folk kan bedømme om de er friske nok til å gå på jobb eller ikke??
Nok snikksnakk. Det er vannvittig mye dårlig arbeidsmoral der ute.

Jeg er en person som blir lite syk. Ikke 0 dager i året, men 1, maks 2 som regel. Jeg støtter at det skal belønnes folk som bruker lite egenmeldingsordningen, og jeg støtter selv at ubekvemstillegg fjernes ved sykdom.
Men hvorfor i all verde må jeg, som blir syk 1 dag i året, miste lønna den ene dagen jeg er syk?
På hvilken spesifikk måte skal jeg få igjen de pengene? Hva er fordelen for meg med karensdager?
Eller når barnet mitt blir syk? Hva skal jeg nå?
Karensdager er av de mest irriterende løsningene…

Det beste for den enkelte og for samfunnet er at du er i jobb. Det kan være godt å ha noe å stå opp til om morgenen og fylle dagene med selv når livet er vanskelig. Jobben blir en del av din identitet, den du er. Samtidig vil sykefraværet være større jo flere som er sysselsatt. Det må være rom for å være syk i blant. Bedre med litt sykefravær enn at du står utenfor arbeidslivet. Tenk bare på hvor dårlig pensjonen din vil bli.

Krøger har som vanlig mye klokt å si. Men hun undervurderer hvor brutalt det er å stå på jobb med private sorger og være tvunget til å smile til skrikende, voldelige demente eller sinte pårørende som gir deg huden full fordi mor fikk rød og ikke gul saft.

Tror det er et feilgrep, og en holdningstyrt valg dersom en vil forsøke få ned sykefraværet gjennom å gi medarbeiderne negative konsekvenser ved sykefravær. Det sier litt om hvordan arbeidsgiver tenker om sine ansatte.
En bør heller bestrebe seg etter å etablere et såpass sunt og godt miljø på arbeidsplassen at en vil foretrekke å være "syk" på jobben istedenfor i sofaen hjemme. Er redd flere sykepleieren finner seg andre jobber, og derved legger ytterligere press på dem som 'holder ut' presset og stresset i hverdagen på job.

Jeg er aldri syk. Null dager på 15 år som sykepleier. Men da jeg kom på jobb midt i skilsmissen, ble jeg sendt hjem. Jeg skjønte ikke selv hvor dårlig jeg var, så godt med kollegaer som tar ansvar og sier "du har ikke noe å gjøre her nå". Det handler ikke minst også om pasientsikkerhet.

Jeg er en av dem som tidligere var ufør, men som idag er sykepleier. Har det som lett nedsettende kalles lettere psykiske lidelser idag, angst og depresjon i perioder. Er lite syk nå, men kanskje med noen års mellomrom en sykemelding full og gradert tilsammen på 6 uker når det skjer

Å skulle møte pasienter som er agiterte, urolige, kanskje pårørende til døende mennesker profesjonelt og med et smil når du har absolutt ingenting å gi, og du blir sengeliggende etter en vakt, så er det helende å ikke være på jobb en kort periode
Det er så lett å fnyse på nesa av "angst og depresjon", men så lenge enhver gradert sykemelding handler om fulle skift som 1 hver gang er på jobb, så får man jo ikke de positive effektene av jobben, man blir bare mer utslitt.

Vi må ha en god sykelønnsordning, det er ikke alle yrker der vi får lov å "gå på jobb og gjøre det du nan". Og helsevesenet er desverre en av de stedene dette ikke går, om det er av vond vilje fra arbeidsgiver, økonomisk press, det lar seg ikke kombinere med de akutte fasene av disse "lettere psykiske lidelsene"

Tror sykefraværet handler vel så mye om arbeidsmoral. Og det er noe galt et sted når det på Tiktok oversvømmes med snart nyutdannede sykepleiere og/eller studenter som mener at å være sykepleier er så utrolig tøft og er større belastning enn anleggsarbeider (true story). Og derfor vil de bare jobbe 70 til 80%. Jeg lurer da på når du er i begynnelsen av 20 åra er helt frisk, ingen andre enn deg selv å hensynta og du ikke kan jobbe 100%. Når skal du det da?

Eller som enkelte mener at en småbarnsforeldre burde få 100% lønn og jobbe 80 fordi det er slitsomt med små barn.

Har jobbet 100% + litt ekstra ved total krise hele min karriere som sykepleier (20 år). Og ja det er slitsomt med små barn. Men det er jaggu meg mye greier med tenåringer og. Så jeg tenker dette er prisen av oppdragelsen vi har gitt de unge håpefulle. De lærer allerede som barn. Når det ikke er sp farlig være på skolen men å dra på tur, eller være borte fra skolen for småting. De holdninger see vi nå i arbeidslivet. Så sykefravær kommer også av arbeidsmoral.

Det er for enkelt å redusere sykefravær til “svakhet” eller enkeltpersoners valg. Mange av problemene ligger i systemet. I praksis er det de samme ansatte som stadig må dekke hullene – ekstra vakter, bytte dag til natt på kort varsel og konstant press. Over tid fører det til slitasje og utbrenthet.

Samtidig opplever mange at innsatsen ikke blir sett eller verdsatt, verken økonomisk eller fra ledelse. Lønnsutviklingen henger etter levekostnadene, og fleksibiliteten er liten. Når folk ikke får nok igjen, er det ikke rart at de til slutt bruker de virkemidlene de faktisk har som sykefravær.

Dette handler ikke om at folk “ikke tåler noe lenger”, men om en generasjonsendring der flere setter grenser og ikke aksepterer dårlige vilkår over tid. Skal sykefraværet ned, må man se på arbeidsforholdene, belastningen og hvordan ansatte faktisk blir fulgt opp, ikke bare peke på individet.

Jeg er helt uenig. Det er ikke belegg for å si at karensdag i sverige gjorde at sykefravær reduseres, det er mer rett å si at sykefraværet ikke engang registreres som fravær fordi det betales jo ikke.

Det er også helt feil ende å jobbe i med å straffe arbeidstakerne for sykdom. Hvem er det egentlig som har det lovpålagte ansvaret for forsvarlig arbeidsmiljø, bemanning og drift? Det er arbeidsgiver. Tiltakene her er helt åpenbart at arbeidsgiver må holdes ansvarlig for forsvarlig drift. Det som er beviselig er at sykefraværet stuper på arbeidsplasser der de har god oppgavefordeling, arbeidsmiljø og nok bemanning.

Høyt sykefravær knytes direkte til arbeidsplasser der de har drevet med effektivisering og kutt. Jeg synes det er uetisk at arbeidstakerne skal staffes for at arbeidsgiverne ikke stilles til ansvar.