Døden har blitt noe vi behandler som et nederlag, men det er den ikke. 

For oss i helsevesenet er mye av tankegangen bygget rundt én oppgave: å forlenge liv og forhindre død. Det er en helt nødvendig og grunnleggende del av medisinen og sykepleien. Men når vi er kommet dit at døden er uunngåelig, oppstår det ofte en stillhet. Det etterlates en følelse av at vi har mislykkes, selv om vi kanskje ikke har det. 

Helsevesenet fortsetter å handle

Jeg har sett døden tett på gjennom ulike profesjoner. Som ambulansearbeider, der døden skjer plutselig og uforberedt, og man balanserer liv og død mellom fingrene uten mulighet til samtale. 

Som palliativ sykepleier og kreftkoordinator er jeg tett på de alvorlig syke med kort forventet levetid. Man skulle tro at det å snakke om døden her var mer akseptert. Likevel opplever jeg stadig at døden behandles som et tegn på at vi ikke lyktes – som om mer behandling, mer tid og flere tiltak alltid er det rette. 

Helsevesenet er et system laget for å handle, måle, behandle og intervenere. Det er en enorm styrke i akutte situasjoner. Utfordringen oppstår når denne handlingslogikken fortsetter selv om kroppen ikke lenger responderer. Da blir pasientforløpene preget av gjentatte innleggelser, overflyttinger og tøff behandling uten tydelige mål, mens de viktige samtalene om livets slutt uteblir. 

Det er vi sykepleiere som står i dette spennet. 

Sykepleiere står i spennet

Jeg husker en mann i 70-årene med lungekreft og spredning til flere organer, inkludert hjernen. Han var sliten, avhengig av rullator og i dårlig form. Likevel ble det startet opp cellegift i livsforlengende hensikt. Etter første kur ble han innlagt med en livstruende infeksjon. Han kom seg aldri. Likevel fikk han beskjed på kontroll om at sykehuset var positive til neste kur. Den kuren kom aldri. Han døde fire uker etter diagnosen ble satt. 

Som kreftkoordinator ble jeg koplet på tidlig. Jeg møtte en familie fylt med håp om at han skulle bli frisk. De hadde åpenbart ikke tatt innover seg hvor alvorlig situasjonen faktisk var. Jeg havnet i en situasjon der jeg måtte endre betydningen av håpet deres – fra et håp om å overleve til en samtale om døden og hvordan gjøre den siste tiden best mulig. Hvem er jeg som kommer ukjent inn og gir en slik beskjed? 

Vi sykepleiere står nærmest pasienten. Vi ser endringene og kjenner på tvilen, men vi har ikke alltid myndighet til å endre retning. Vi utfordres daglig på det etiske: Når skal vi fortsette å støtte behandling, og når skal vi tørre å spørre om det er riktig vei å gå? Hadde samtalene om døden kommet før de medisinske beslutningene ble tatt, hadde vi kanskje unngått slike situasjoner. 

Samtalene må komme tidligere

Erfaring viser at tidlige samtaler om døden ikke tar bort håpet, men de endrer hva håpet er knyttet til. Håpet flyttes fra helbredelse til livskvalitet, trygghet og symptomlindring. Å snakke om døden handler ikke om å gi opp, men om å gi pasienten og de pårørende en reell forståelse og muligheten til å medvirke i egne valg. Stillhet beskytter sjelden noen. Den skaper bare mer utrygghet. 

Vi har gode systemer for å måle overlevelse, komplikasjoner og behandlingseffekt. Vi har en langt svakere struktur og et dårligere språk for å måle kvaliteten på livets sluttfase. God behandling i livets sluttfase handler om symptomlindring fremfor intervensjon, færre unødvendige forflytninger, mer tid med pårørende og en følelse av å bli sett og hørt. Dette er også tiltak vi burde målt effekten av. 

Døden vil alltid være krevende for alle parter, men den trenger ikke være et tegn på at helsevesenet har mislykkes. Når døden behandles som et tap, risikerer vi å forlenge en behandling som ikke gagner pasienten, og vi utsetter de samtalene som faktisk betyr noe. 

God sykepleie handler om langt mer enn å forhindre død. Det handler om å møte døden med faglighet, åpenhet og verdighet når den er uunngåelig. Vi må tørre å åpne døren for de vanskelige samtalene, ta pasienten og de pårørende med inn i rommet og tørre å stå i det sammen med dem. Hvis vi klarer å endre blikket på døden, vil vi også kunne endre måten vi møter den siste fasen av livet på.