Slik vilkårene for helsetjenesten ser ut til å utvikle seg i dag, er det helt nødvendig å kjenne og ta lærdom av historien. Da Norge skulle bygges opp etter andre verdenskrig, hadde vi en framsynt og visjonær helsedirektør i Karl Evang. Han spilte en sentral rolle i å formalisere helsesøsterutdanningen for å sikre kunnskap om hygiene og forebyggende helsearbeid ut til befolkningen. 

Evang bygget forebyggingen

Statens helsesøsterskole åpnet 20. januar 1947. Evang poengterte at blant de mange helsesakene som regjeringen arbeidet med etter frigjøringen, var helsesøstersaken av særlig stor betydning for kommunene og de enkelte familier. 

Til tidsskriftet Arbeiderkvinnen (1947 Nr. 10) uttalte Evang: «Nå gjelder det at de enkelte kommuner nytter den sjanse som foreligger til etter hvert å skaffe seg en helsesøster til hjelp i det forebyggende helsearbeid.» Videre formidlet han at det må finnes mennesker med spesialutdannelse som kan bringe kunnskaper og gode vaner ut til befolkningen. Han understreket betydningen av kunnskap og opplysning som de viktigste midlene i dette arbeidet. 

Helsesøstrene trengte vilkår

Karl Evang vektla også nødvendigheten av tilfredsstillende lønn og arbeidsvilkår for helsesøstrene: «Men det er ikke nok å utdanne helsesøstre. De må også få arbeidsmuligheter». Videre forteller han at landet deles inn i helsesøsterdistrikter som ikke bør ha flere enn omtrent 3000 innbyggere. 

På visse vilkår skal staten yte halvparten av lønnen til den helsesøster som ansettes i kommunen. Helsesøsteren skal ha godkjent utdannelse og motta en lønn hun kan leve av. Evang fortsatte: «Meningen er, når helsesøsterordningen i sin tid er gjennomført over hele landet, at hver husmor skal ha en rådgiver og veileder når det gjelder å beskytte barnas, mannens og ikke minst sin egen helse.»

Evang poengterte videre at det var mangel på sykepleiere og antydet at en forklaring kunne være at sykepleierne gjennom mange år hadde vært misbrukt og utnyttet. Arbeidstiden deres har vært for lang, lønningene for lave og vilkårene ellers for ufrie. En svakhet har vært at myndighetene ikke har hatt herredømme over tilgangen til yrket, slik at man har kunnet planlegge hvor mange sykepleiere som burde utdannes hvert år for å for å tilfredsstille behovet.

Regjeringen svekker tjenesten

Det kan se ut til at dagens regjering ikke kjenner historien vår. Når vi nå skriver 2026, vet vi at helsesykepleieryrket har en snart 80 år lang tradisjon i Norge. Det er et paradoks at fattige etterkrigs-Norge hadde økonomi til å satse på faglærte helsesøstre, mens oljelandet Norge raserer tjenesten. 

Regjeringen har avviklet den øremerkede tilskuddsordningen til helsestasjons- og skolehelsetjenesten på 472,2 millioner kroner i statsbudsjettet for 2026. Midlene flyttes inn i kommunenes rammetilskudd så kommunene står friere til å prioritere hvordan midlene skal brukes. Derfor er det usikkert hvordan satsingen på helsesykepleierstillinger vil bli. Videre forslo regjeringen i mai å oppheve lovpålagte kompetansekrav i helse- og omsorgstjenesten. 

Kompetansen sikrer folkehelsen

Helsesykepleiere er sykepleiere med videreutdanning eller mastergrad i helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid rettet mot barn, unge og deres familier. Siden 1947 har yrket utviklet seg i takt med samfunnet. Helsesykepleiere skal fremme fysisk og psykisk helse hos alle barn og unge og dermed utjevne sosiale helseforskjeller. Det er av svært stor betydning for folkehelsen at tjenesten også framover kan bevare tillit og oppslutning fra befolkningen. Skal vi kunne ivareta dette, må kommunene ha fagutdannede helsesykepleiere.

Fjerning av øremerkede tilskudd og kompetansekrav svekker kvalitet, sikkerhet og beredskap i kommunene og utgjør en stor trussel for folkehelsen. Vi må ta vare på tradisjonene som bygger opp under faglighet, kompetansekrav, rettferdig lønn og levelige arbeidsforhold.