Vi må vise livet på institusjon – også når det gjør vondt
Fotodeling kan krenke, men stillhet kan også gjøre mennesker usynlige. Vi trenger mer åpenhet om både omsorgen, ensomheten og ressursmangelen på institusjon.
I Sykepleien 09.06.26 har Gunhild Rolandsen (pensjonert sykepleier) et innlegg hvor hun er sterkt kritisk til deling av foto av folk som bor på institusjon. Alt hun sier er vel og bra og sant også. Men jeg tenker likevel at disse meningene representerer noe som trenger en motstemme.
Tilværelsen på institusjon er, for å si det forsiktig, svært variert. Både fin og grusom. Det fine henger ofte sammen med dyktig omsorg, og det grusomme henger oftest sammen med sykdommen, manglende kompetanse og manglende ressurser.
Bildene gjør henne synlig
Vi ute i samfunnet vet svært lite om tilværelsen på en institusjon. Mange bryr seg ikke. Noen tror at det bare er velstand. Andre tror at å bo på sykehjem er verre enn døden.
Min kone har Alzheimers sykdom. Jeg blir svært glad når jeg kan kjenne igjen min kjæres rygg eller frisyre på et bilde fra en konsert på sykehjemmet. Da vet jeg at de tar godt vare på henne. Det gjør meg glad. Og det er bare fint alle som kjenner oss, gjenkjenner henne.
Jeg har i facebookgruppen «Demens» skrevet mye om livet på skjermet demensavdeling og om demens generelt. Og jeg har brukt foto av min kone til å illustrere noen poeng. Det er ingen skam å få Alzheimers. Og det er ingen skam å komme på skjermet demensavdeling. Det som kan være skammelig, er å se hvor lite ressurser samfunnet bevilger til slik omsorg. Og hvor fort venner slutter å komme på besøk til enkelte.
Åpenhet kan gi verdighet
Vi trenger å åpne opp om livet på institusjoner. Vi trenger at samfunnet vet mer om hva som skjer der. Både det fine og det grusomme. Først da kan vi få til en verdig omsorg, og de på institusjoner kan få en liten mulighet til å være inkludert i selve livet. Slik som det er i dag, er det nærmest et lukket univers.
Vi trenger å finne løsninger hvor vi både kan fortelle om alt det gode som skjer på våre institusjoner og hvor dyktige mange av pleierne og lederne er. Men vi trenger også at samfunnet vet hvilke enorme utfordringer vi har på dette feltet og vite at noen ganger er de «løsningene» vi tilbyr, direkte uanstendige.
3 Kommentarer
Anita Kausland
,Tusen takk. Dette er jeg hjertens enig i. Både som sykepleier med lang erfaring i geriatri og demens, men også som datter til en far som som døde med Alzheimer. Mvh Anita
Så hjertens enig! Jeg tror det er viktig og nødvendig å dokumentere livet på institusjon, for det er for mange beboere ganske så annerledes - og direkte stusslig - enn det mange på “utsiden” har inntrykk av.
Tørres Joa
,Dette handler ikke om å mistenkeliggjøre ansatte i helse og omsorgstjenestene. Det handler om ansvarslinjer, sporbarhet og kvalitet.
I alle systemer får vi mer av den atferden systemet forsterker. Hvis et offentlig system gjør det mulig å skyve saker videre, utsette beslutninger, svare uklart, unnlate å følge opp varsler eller la alvorlige bekymringer forsvinne uten at det tydelig fremgår hvem som vurderte hva, da forsterker systemet ansvarspulverisering.
Ikke nødvendigvis fordi enkeltansatte vil noe vondt, men fordi systemet gjør det for lett å unngå konkret ansvar.
Derfor bør politikere som vil styrke helse og omsorgstjenestene, også være opptatt av sporbarhet. En unik tjeneste-ID for ansatte kan være et fornuftig tiltak. Det beskytter den ansatte mot privat eksponering, men gjør det samtidig mulig for tjenestemottaker, verge, pårørende, tilsyn og klageinstanser å se hvem som gjorde hva, når og på hvilket grunnlag.
I alvorlige helse og omsorgssaker burde det alltid finnes en enkel sporbarhetslogg:
Hvem mottok informasjonen?
Hvem vurderte risikoen?
Hvem tok beslutningen?
Hva ble faktisk gjort?
Hva ble ikke gjort?
Når skal saken vurderes på nytt?
Dette er ikke byråkrati for byråkratiets skyld. Det er rettssikkerhet i praksis.
Mange av dem som mottar helse og omsorgstjenester, kan ikke selv dokumentere svikt, klage presist eller forklare hva som skjer. Nettopp derfor må systemet være ekstra tydelig. Jo mer sårbar personen er, desto større må kravet være til dokumentasjon, ansvar og læring.
Et godt helse og omsorgssystem kan ikke bare måle økonomi, turnus og saksbehandlingstid. Det må også måle om varsler faktisk følges opp, om risiko blir revurdert, om ansvar er plassert, og om feil fører til endret praksis.
Når ingen kan spores, lærer systemet lite.
Når ansvar dokumenteres, kan systemet forbedres.
Dette bør Stortinget ta på alvor. Vi trenger politikere som forstår menneskelig atferd og systematferd. Mennesker gjør mer av det systemet belønner, tolererer eller lar passere uten konsekvens.
Derfor må helse og omsorgstjenestene bygges slik at de forsterker ansvar, åpenhet, faglighet og læring, ikke anonymitet, utsettelser og ansvarspulverisering.
Poenget er ikke å henge ut enkeltansatte. Poenget er å hindre at sårbare mennesker blir borte i et offentlig system som ingen etterpå kan forklare hvem hadde ansvar for.