Det sitter en fyr på Dagsrevyen i beste sendetid og forteller at han kaster ut alle studenter som bruker skjermer under forelesningene. Denne fyren fanger mitt helsesykepleierhjerte. Med både engasjement, alvor og glimt i øyet lyder budskapet til Lars Dehli: «Forbud mot bruk av skjerm på mine forelesninger.» 

Dehli er nådeløs mot de som tar opp PC eller telefon under hans forelesninger. Han er lei av at skjermer ødelegger konsentrasjonen slik at studentene ikke får utbytte av forelesningene. Forbud er det eneste som nytter. Studentene er avhengige av skjermene og viser abstinenser når de må være uten skjermer. De ser ut som alkoholikere med delirium tremens. 

Skjermen stjeler konsentrasjonen

Dehli har spionert på studenter ved å sette seg bakerst i forelesningssalen og se hva de bruker skjermene til. Den vanligste nettsiden studentene kan bruke tre undervisningstimer på, er Tise – en nettside som selger klær. Dette skjer mens foreleseren underviser. Jeg undrer meg over hvordan skjermbruken er på utdanningsinstitusjoner for sykepleiere? Bruker også sykepleierstudenter sosiale medier mens foreleseren underviser? 

Skjermer passiviserer oss. De er fattige, todimensjonale kopier av omgivelser vi lever i. De er uten smak, lukt, kroppskontakt og kropp – sanselige erfaringer som alle fremtidige sykepleiere trenger erfaring med. Vi må ta professor og sykepleier Kari Martinsen på alvor når hun uttrykker: «Erfaring setter spor, den inngraveres med et sanse- og følelsesmessig erindringsspor. Den blir min erfaring, som betyr noe for min identitet.»

Eller vil vi ha fremtidige sykepleiere som har en identitet preget av skjermenes virtuelle verden? 

Vil skjermsuget følge med på jobb?

Hvordan går det med skjermavhengigheten deres når de skal ut i et travelt arbeidsliv som sykepleiere? Må de snike seg ut til smarttelefonene sine for å skrolle, eller kan de lære skjermmestring og klare vakten uten tilgang til smarttelefonen?

I min tid som sykepleier på sykehus og sykehjem opplevde jeg flere ganger i løpet av en vakt at kolleger jeg jobbet med, var sporløst forsvunnet. Etter hvert skjønte jeg at fraværet skyldes røyksug. Jeg visste hvor jeg kunne finne de om jeg måtte hente de tilbake til avdelingen før røyken var opprøykt. 

Jeg tenker med skrekk og gru på hvordan det kunne blitt om jeg skulle jobbe sammen med skjermavhengige sykepleiere. Kanskje smarttelefonene til fremtidens sykepleiere må låses inn på ved vaktens begynnelse og låses ut ved vaktens slutt?

Skjermen truer folkehelsen

Barns skjermbruk og skjermavhengighet er nok vår tids største trussel mot folkehelsen. Det er vel ingen hemmelighet at de dyktigste ingeniørene i Silicon Valley bevisst designer digitale produkter for at de skal være maksimalt avhengighetsskapende. Det trengs fagkunnskap om barn for å gi barn god helsehjelp. 

Helsesykepleiere er sykepleiere med videreutdanning eller mastergrad i helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid rettet mot barn, unge og deres familier. Fordi jeg vet hvor stor skade skjermaktivitet gjør på barn og unges hjerner, vet jeg hvilket stort og viktig arbeid helsesykepleiere har for å fremme barns beste når tema er barns skjermbruk. 

For god hjerneutvikling er det nødvendig å bruke kroppen og sansene i den virkelige verden. I løpet av barnets første leveår dobler hjernen seg både i størrelse og vekt.

Barnehjernen trenger mennesker

Barnehjernen trenger kroppslige aktiviteter for å utvikle seg og danne koplinger som kan transportere informasjon og kunnskap. Ikke minst trenger hjernen interaksjon med virkelige mennesker. Små barn har så mye å lære på veldig kort tid at de rett og slett ikke har råd til å bruke sin verdifulle tid til å få levert opplevelser bak en skjerm.

Dessverre fylles barns liv med digitale skjermer allerede fra spedbarnsalder av. Det er trist og tragisk å være vitne til foreldre som bruker smarttelefonen som regulator for spedbarnet som gråter etter vaksinering på helsestasjonen. Istedenfor skulle barnet blitt trøstet gjennom kroppskontakt, vugging og en rolig foreldrestemme – omsorg som beroliger nervesystemet og trøster barnet. Slik vil barnet også lære seg gode, fremtidige foreldreegenskaper. 

Voksne må ta ansvaret

På Debatten står de der og krangler – Sylvi Listhaug og Jonas Gahr Støre: Hva kan gjøres for å løse problemet med barn og unges skjermbruk?

Til begge debattantene vil jeg si: Innfør 18 års aldersgrense for kjøp og bruk av smarttelefon.

Dette handler om helsen til den oppvoksende generasjon. Et forbud handler om omsorg. Skal ikke foreldre og andre voksne med omsorgsansvar for barn handle til barns beste? Modningene av menneskehjernen tar tid. Først ved 25 års alder kan vi si at vi har en voksen hjerne. Kanskje det ikke er så vanskelig å innføre et forbud som mange hevder? Voksne trenger å lytte til den kloke, 12–13-år gamle Frida, som uttrykker at hvis ingen har tilgang til sosiale medier, så er det ikke så farlig med forbud. Derfor bør det innføres 18- årsgrense på kjøp og bruk av smarttelefon på lik linje med kjøp av alkohol, sigaretter, tobakk og e-sigaretter.