Vi forventer at fastleger skal få folk tilbake i jobb. Samtidig aksepterer vi arbeidsplasser som gjør folk syke – og systemer der kompetanse og interesse for sykefraværsoppfølging ofte er for lav. Det henger ikke sammen.

Oppmerksomheten på fastleger og den enkelte ansatte har blitt for ensidig. Fastlegens rolle er å utrede, behandle og vurdere arbeidsevne. Arbeidsgivers ansvar er å tilrettelegge, følge opp og skape en arbeidsplass der mennesker faktisk kan stå i arbeid.

Den norske legeforeningen er tydelig på at arbeidsplassen er hovedarenaen for å redusere sykefravær. Likevel rettes blikket fortsatt bort fra arbeidsplassen – og mot fastlegen.

Arbeidsgivere følger ikke godt nok opp

I praksis er oppfølging og tilrettelegging mange steder mangelfull eller fraværende. Ikke fordi det er umulig, men fordi det krever tid, prioritering og vilje.

Ansatte må ofte søke om helt grunnleggende tilrettelegging. De får tidsbegrensede vedtak uten reell oppfølging. Oppfølgingsplaner er fraværende eller følges ikke opp av arbeidsgiver.

Klager på manglende sykefraværsoppfølging som kan dokumenteres, omtales noen ganger som «subjektive opplevelser». Da flyttes oppmerksomheten bort fra virkeligheten og over i tolkning. Det er ikke en vurdering. Det er en avvisning og en ansvarsfraskrivelse.

Når arbeidsgivere konkluderer med at ansatte kan jobbe uten å undersøke hvordan helseutfordringer faktisk påvirker arbeidshverdagen, blir vurderingen ikke bare for enkel. Den kan oppleves nedlatende. Mennesket bak fraværet blir ikke sett og tatt på alvor.

Ledere trenger tid og kompetanse

Sykefraværsoppfølging oppleves ofte som et hastverk og ikke som et møte mellom mennesker. Et fokus på å få ansatte raskt tilbake – før man har forstått hva som faktisk ligger bak fraværet.

Flere kunne kommet raskere tilbake dersom ledere hadde hatt mer kompetanse, mer tid og reelt handlingsrom.

Min erfaring er at opplæring ofte uteblir. Mye overlates til selvlæring. Sykefravær og helsefremmende arbeid blir sjelden løftet, og forventningene er uklare.

Det gjør noe med mennesker. Når oppfølging blir personavhengig, blir også trygghet og ivaretakelse tilfeldig.

Kontroll skaper ikke nærvær

Det forekommer også at ledere kommenterer hva ansatte gjør under sykmelding. Det skaper uro, skam og mistillit – og gjør noe med relasjonen mellom arbeidsgiver og ansatt som er vanskelig å reparere.

Slik bygges ikke nærvær. Slik forsterkes fravær.

Arbeidsmiljø, knappe ressurser og økt ansvar gjør mennesker syke. De fleste som blir langtidssykmeldt, har stått i belastning lenge før de blir borte fra jobb.

Mange vegrer seg for å oppsøke lege fordi de vet at fravær rammer kolleger. De står i det for lenge – ofte til det ikke går lenger.

Arbeidsgiver har planverk, og Nav tilbyr verktøy og systemer, men dette betyr lite når det ikke blir omsatt og levd i praksis.

Systemer må bli praksis

Så lenge tilsyn måler system og ikke virkelighet, vil avstanden mellom papir og praksis bestå.

Man kan spørre seg om tilliten til at arbeidsgivere faktisk følger opp sitt ansvar, er for høy. Oppmerksomheten rettes derfor bort fra arbeidsplassen – der den egentlig hører hjemme.

Etter arbeidsmiljøloven er ikke dette valgfritt. Det er et ansvar.

Skal sykefraværet ned, må vi slutte å forveksle systemer med virkelighet.

Og kanskje viktigst av alt: Vi må tilbake til det helt grunnleggende – å se mennesker i arbeid, ikke bare fravær.

Når alle parter følger opp sitt ansvar, og særlig arbeidsplassene, kan både sykefravær og uførhet reduseres.