Jeg undervurderte hvor avgjørende etikken er i sykepleien
Sykepleiere må kunne håndtere situasjoner der det ikke finnes enkle fasitsvar. Derfor trenger vi etisk refleksjon og kritisk vurderingsevne like mye som tekniske ferdigheter.
«Jeg vil bare lære det jeg skal kunne som sykepleier», sa jeg høyt på vaktrommet. Det var sommerferien før studiestart, og jeg jobbet som ufaglært på et sykehjem. Jeg hadde enorm respekt for sykepleieres kunnskap, men for meg besto den av anatomi, farmakologi og kliniske prosedyrer. Jeg ville ha mer av det håndfaste og mindre av etikken. Jeg tok feil.
Nå, som student i mitt siste år, ser jeg at jeg hadde et ensidig bilde av hva en sykepleier trenger. Jeg var utålmodig etter å lære det som gir de livsviktige svarene på hvordan kroppen fungerer og hva vi skal gjøre rent teknisk.
Men gjennom studiet har jeg lært at selv den stødigste kunnskap om sykdomslære kommer til kort hvis man mangler den etiske refleksjonsevnen og en kritisk, vitenskapelig bevissthet.
Kunnskap endrer seg raskt
Sykepleiefaget er i en rivende utvikling. Prosedyrer endres, utstyr forbedres og retningslinjer oppdateres raskere enn pensumlistene. Som studenter må vi selvfølgelig mestre anatomien for å jobbe forsvarlig, men vi utdannes til en hverdag vi ikke kjenner konturene av ennå.
Her spiller etikken en dobbel rolle: Den er vårt menneskelige kompass, men den er også fundamentet for at vi skal kunne jobbe forskningsbasert. Som sykepleiere skal vi ikke bare utføre oppgaver; vi skal være kritiske til det nye. Vi skal vurdere om en ny metode er vitenskapelig dokumentert og om den faktisk tjener pasienten. Etikken gir oss ryggraden til å være en kritisk røst i møte med nye forskningsresultater og økonomiske prioriteringer.
Etikken gjør oss til profesjonsutøvere
Jeg er i dag dypt takknemlig for den tunge etikkundervisningen og den helserelaterte ex.phil.-undervisningen jeg først avfeide. Jeg ser nå at etikken ikke er et sidefag, men selve limet i profesjonen vår. Det er dette akademikerne kaller profesjonsdannelse, men som i praksis betyr evnen til å stå støtt når alt rundt oss endres.
Vi står daglig i valg der det er uvisst hva som er rett og galt, selv om vi kan vår anatomi til fingerspissene. Hvordan prioriterer vi mellom to akutte behov? Hvordan anvender vi ny forskning på en måte som ivaretar den enkelte pasients unike verdier? Dette er spørsmål som krever mer enn teknisk innsikt; de krever moralsk dømmekraft.
Studenter må ta etikken på alvor
Kanskje handler ikke utfordringen først og fremst om flere føringer fra utdanningsinstitusjonene, men om hvordan vi som studenter møter utdanningen vår. Hvordan kan vi legge til rette for å ta imot etikken med en dypere forståelse for hva slags profesjon vi faktisk er på vei inn i?
Det er helt naturlig å ønske seg raske svar, konkrete ferdigheter og teknisk trygghet tidlig i studieløpet. Men sykepleieryrket krever også evnen til å håndtere faglig tvil, gjøre tøffe prioriteringer og ta ansvar der fasitsvarene mangler. Det er her etikken kommer inn – ikke som et teoretisk tillegg, men som en helt nødvendig del av selve yrkesrollen.
Å ta etikken på alvor fra første dag handler ikke om å gi slipp på ønsket om faglig tyngde. Det handler om å forstå at kunnskapen vår om anatomi, farmakologi og prosedyrer først får sin fulle verdi når vi har den etiske kompetansen til å bruke den klokt.
Kanskje ligger den viktigste forberedelsen til yrket nettopp i å tørre å stå i denne dannelsen – før vi helt forstår hvorfor vi trenger den.
9 Kommentarer
Viktig!
Synes ikke man skal sette det ene opp mot det andre. Begge deler er livsviktige. Men det som er etisk riktig for deg trenger ikke være det for en annen. Noen ganger oppstår det konflikter om hva som er rett: Skal vi låse inn demente eller skal vi la dem gå fritt og skade andre, for eksempel.
Benjamin Lien
,Takk for et godt og konkret innspill. Jeg er helt enig i at vi ikke skal sette kunnskapsområder opp mot hverandre – både kliniske ferdigheter og etikk er livsviktige. Men nettopp fordi dilemmaer som det du nevner med demente er så komplekse, kan ikke etikken overlates til privat moral eller magefølelse.
Som studenter har vi også et eget ansvar for at møtet med profesjonsetikken blir en god start på yrkeslivet. Vi kan ikke bare passivt vente på å bli undervist; vi må tørre å ta rommet i praksis, løfte de vanskelige situasjonene til refleksjon med veilederne våre, og aktivt bruke de yrkesetiske retningslinjene som det verktøyet de er ment å være.
Etikk er ikke synsing, det er en faglig disiplin. Når vi studenter tar eierskap til dette tidlig, rigger vi oss selv til å stå støtt i de tøffe prioriteringene som venter oss.
Kari Martinsen
,Fokus på fenemeneneneologi og hermananautihihihikk har aldri hjulpet noen andre høgskoleburugler uten klinisk kompetanse
Benjamin Lien
,kk for at du gir meg godt motspill, det gir rom for viktig refleksjon! Jeg er helt enig i at tunge fremmedord alene ikke hjelper en eneste pasient på vakt. Men profesjonsetikk handler overhodet ikke om å sitte på et kontor og pugge filosofi.
Det handler om de helt konkrete valgene vi tar på sengekanten hver dag: Hvordan ivaretar vi verdigheten til en pasient som nekter å ta medisinene sine? Hvordan prioriterer vi når vi har fire dårlige pasienter samtidig? Det krever solid klinisk kompetanse, men det krever også en etisk ryggrad så vi ikke mister faget vårt av syne i en travel hverdag.
Siden du utfordrer på dette: Hvilken bakgrunn eller erfaringer har du med deg når du står i disse tøffe kliniske valgene, og hva opplever du at gir best støtte på gulvet?
Jane
,Når ble fenomenologi og hermeneutikk aktuelt å ekskludere fra etisk refleksjon? Det er jo selve grunnlaget for å kunne tenke og mene noe etter min mening. Hvordan kan man bidra i en refleksjonsgruppe uten å dele av seg selv og sine opplevelser? Hvordan kan man analysere etiske problemstillinger uten å ha delene og samle de sammen, og stille spørsmål til hver del? Det er jo nettopp ulikt syn på sakens anliggende som gjør at det blir et problem i utgangspunktet. I en refleksjonsgruppe tar vi opp et fenomen, noe som trer spesifikt frem, og lurer på hva som ligger bakenfor?????Eller....
Benjamin Lien
,Takk for et kjempefint innspill, Jane! Du har helt rett i at begreper som fenomenologi og hermeneutikk i bunn og grunn handler om hvordan vi tolker og forstår situasjoner i hverdagen.
Samtidig har jeg stor forståelse for den første kommentaren her også. Jeg skriver jo at jeg har vært der selv. Det er fort gjort å oppleve de tunge akademiske ordene som en barriere når man står midt i en travel klinisk hverdag og føler at man mest av alt trenger konkrete, tekniske løsninger. Jeg tenker at begge perspektivene her er utrolig viktige.
Utfordringen vår som studenter og profesjonsutøvere er nettopp å bygge bro mellom disse to verdenene: Vi må ha den kliniske kompetansen i fingrene, men vi trenger også verktøyene og refleksjonen som gjør at vi klarer å stoppe opp, se hva som faktisk foregår bakenfor en situasjon, og ta de kloke valgene på sengekanten. Takk til dere begge for at dere viser hvor sammensatt og viktig denne debatten er!
Mona Seternes
,Så viktig det du belyser så fint. Mange gode refleksjoner du gjør deg, og som jeg er så enig. Gjennom mange år i helse og omsorgstjenestene er det ofte dette med evnen til refleksjon som skiller de med god ryggrad fra de som går på autopilot. Det er som du sier ett yrke hvor det ikke alltid er en fasit, og da er det viktig å belyse dilemma/utfordringen fra flere sider. I dette yrke skal vi ikke tro, vi skal vite.
Benjamin Lien
,Takk for en utrolig fin og støttende tilbakemelding! Det betyr ekstra mye å få de ordene fra noen som har mange år med erfaring fra helse- og omsorgstjenesten.
Jeg tar med meg refleksjonen din om forskjellen på en etisk ryggrad og det å gå på autopilot videre – det var en veldig god måte å si det på. Takk for en god og konstruktiv dialog!