Våren 2016 tok jeg mine første skritt som nyutdannet sykepleier. Læringskurven gjennom studiet var bratt, og jeg kan jeg fortsatt kjenne frysninger når jeg tenker tilbake på den første tiden alene på avdeling. For plutselig sto jeg der. Med ansvar, med pasienter og vurderinger som måtte tas. Med målinger, prøvesvar, sår, medisiner, smerter, uro og bekymringer.

I starten sjekket jeg alt. En gang til. Og gjerne enda en gang. Jeg kontrollerte vurderingene mine opp mot blodtrykk, puls, temperatur, blodprøvesvar og subjektive observasjoner. Litt etter litt begynte jeg å stole mer på blikket mitt, hendene mine og vurderingsevnen min.

Sykepleiere ser ofte resultatene av arbeidet sitt

Det er noe helt eget med å se at et vanskelig sår til slutt gror. Å se at en pasient igjen mestrer å smøre på brødskiva si etter mange forsøk. Å få bekreftet at antibiotikumet virker. Å se at tiltakene man setter inn, faktisk har effekt. Som sykepleier kunne jeg ofte peke på noe konkret og si: Dette gjorde vi og dette ble resultatet

For ett år siden var jeg ferdig med master i helsesykepleie. Og det slår meg stadig oftere hvor stor kontrasten er mellom sykepleierrollen jeg tidligere så lett kunne forklare og rollen jeg har i dag. 

For hva gjør egentlig en helsesykepleier?

Det er fristende å svare med det konkrete: Vi setter vaksiner. Vi måler høyde og vekt. Vi gjennomfører helsesamtaler. Vi underviser om pubertet, kropp, grenser, følelser og psykisk helse. Og det er sant, folk tar de forklaringene lett. Men samtidig er det bare en liten del av bildet.

Helsesykepleiere arbeider i de små mellomrommene

For i skolehelsetjenesten er det nettopp det konkrete jeg gjør minst av. Mye av arbeidet skjer i mellomrommene. I de små samtalene. I blikket til en elev som egentlig ikke hadde tenkt å si noe. I den korte kommentaren på vei ut døra. I forelderen som ringer «bare for å spørre om noe lite», men der det lille viser seg å være ganske stort.

Det kan handle om fravær. Søvn. Vondt i magen. Skilsmisse. Ensomhet. Kropp. Mat. Angst. Skam. Vold. Overgrep. Omsorgssvikt. Eller bare en uro som ingen helt vet hva handler om ennå. Eller noen som trenger en bekreftelse på at det de kjenner på, er både greit og normalt. 

Som sykepleier jobbet jeg ofte med sykdom, skade og behandling. Som helsesykepleier jobber jeg oftest med det som ennå ikke har blitt, eller forhåpentligvis aldri kommer til å bli. Og kanskje er det nettopp derfor rollen vår er så vanskelig å forklare.

Forebyggingsparadokset gjorde rollen lettere å forstå

Alle vet hva en sykepleier er. De fleste kan fortelle, raust og praksisnært, hvorfor sykepleiere er viktige. De har sett sykepleiere på sykehus, sykehjem, legevakt eller i hjemmetjenesten. De vet at noen må observere, lindre, behandle, følge opp og være der når sykdommen rammer.

Som helsesykepleier kjenner jeg oftere på at jeg må forklare rollen. Noen ganger også forsvare den. Og jeg har undret meg over hvorfor det er slik.

På studiet hørte jeg om forebyggingsparadokset. Den gangen syntes jeg det var et tungt og teoretisk ord som vandret inn det ene øret og ut det andre. Et sånt ord man bruker i akademiske tekster, men sjelden i praksis.

Nå forstår jeg det bedre.

Forebygging gjør effekten vanskelig å måle

For hvordan måler vi det som ikke skjedde? Hvordan dokumenterer vi barnet som ikke utviklet alvorlig skolefravær fordi noen fanget opp uroen tidlig? Ungdommen som ikke sluttet på skolen fordi noen tok samtalen før alt låste seg? Familien som ikke havnet i en større krise fordi noen koplet på hjelp mens det fortsatt var mulig å hjelpe tidlig og på et lavt nivå?

Jo, vi kan se på trender i befolkningen. Vi kan telle frafall, psykiske plager, selvmord, skolefravær, vold, overgrep og henvisninger. Men når alt henger sammen med alt, hvordan vet vi egentlig hva som virket?

Og når tallene peker feil vei, blir spørsmålet enda vanskeligere: Betyr det at forebyggingen ikke virker? Eller betyr det at det kunne blitt enda verre uten?

Kunne flere falt ut? Kunne flere blitt sykere? Kunne flere familier stått alene lenger? Kunne flere barn gått under radaren?

Stillhet kan være et tegn på at hjelpen virker

Det er dette som gjør forebyggende arbeid så krevende å forsvare. Effekten kommer ofte ikke som et prøvesvar. Den vises ikke som et sår som gror. Den kan ikke alltid måles i en kurve som peker pent oppover etter en bestemt intervensjon. 

Noen ganger er effekten stillhet. En telefon videre mindre. Eleven som ikke forsvant helt fra skolen. Foreldrene som ikke ga opp. Henvisninga som ikke trengte å bli skrevet. Men stillhet er vanskelig å budsjettere med.

Det er lettere å forstå verdien av en sykepleier når pasienten er syk. Sykepleieren ser oftere effekten av arbeidet sitt. Hos helsesykepleieren er effekten at noe ikke skjer. 

Forebygging krever at helsesykepleiere er tett på barn og unge

Forebygging handler ikke om å gjøre litt hyggelig arbeid på siden av de «egentlige» tjenestene. Det handler om å stå nær barn og unge og deres familier gjennom hele oppveksten, i en tjeneste som er universell nok til å nå alle, og lavterskel nok til at bekymringer kan komme frem før de har blitt for store.

Kanskje må vi bli flinkere til å fortelle hva vi faktisk gjør. Ikke la fortellingene fra tiden jeg selv gikk på barneskolen om helsesykepleieren som kom for å vaksinere eller heller ta vekstmåling stå alene. Men fortelle om kompleksiteten i det som ligger bak den åpne døra.

For helsesykepleiere jobber ikke bare med det som kan krysses av i et skjema. Vi jobber med det som kan være i ferd med å skje. Og noe av det viktigste vi gjør, er nettopp å bidra til at det ikke skjer.