Aftenposten etterlyser mer oppgavedeling. Men hvem definerer rammene – og hvor nøytrale er vurderingene når profesjon, økonomi og faglige argumenter virker sammen? I kronikker og leserinnlegg oppgis det ofte at forfatteren ikke har interessekonflikter. Hvor går grensen mellom faglige vurderinger og profesjonelle og økonomiske interesser?

Debatten om nye roller i allmennpraksis er preget av argumenter om pasientsikkerhet, «slippery slope» og uforsvarlighet. De samme argumentene brukes også mot forslag om utvidede apotekroller, der det advares mot at aktører med økonomiske interesser også viderefører behandlingen. 

Kunnskapsgrunnlaget brukes selektivt 

Erfaringene fra apotekene i Storbritannia trekkes frem som en ny løsning, samtidig som det i mindre grad vises til at sykepleiere har hatt forskrivningsrett der i over 20 år. Det gir en selektiv framstilling av kunnskapsgrunnlaget. 

Oppgavedeling må skje strukturert, med klare ansvarsforhold, god kommunikasjon og felles mål om kvalitet og pasientsikkerhet. Det forutsetter tillit, både mellom profesjonene og befolkningen. Argumentet fra Legeforeningen om mulig økonomisk gevinst er treffsikkert, men det kan også slå tilbake på legitimiteten til fastlegeordningen.

Fastlegeordningen er i stor grad organisert som selvstendig næringsvirksomhet, med inntekter knyttet til basistilskudd og aktivitetsbaserte takster. Dette er en legitim modell, men økonomiske insentiver er samtidig en integrert del av praksisen. 

En yrkesgruppe har definisjonsmakt, takstsystem og kontroll over sentrale virkemidler. Det gir grunn til å stille et ubehagelig og nødvendig spørsmål: Hvordan påvirker dette hva som fremstilles som faglig forsvarlig – og hva som avvises? 

Profesjonene setter premissene 

Dette handler ikke om å tillegge leger uhederlige motiver. Likevel er det vanskelig å overse likheten: Når samme profesjon setter premissene, forvalter systemet og vurderer alternativene, oppstår en etisk dobbelthet som bør diskuteres åpent. Allmennpraksis er tillitsbasert, og nettopp derfor er nøytralitet avgjørende. 

Når Legeforeningen advarer mot at aktører som tjener penger på legemidler får ansvar for å videreføre behandling, uten tilsvarende refleksjon om egen tjeneste, der én profesjon både har økonomiske insentiver og kontroll over sentrale virkemidler, blir det relevant å spørre om dette også påvirker hvilke løsninger som løftes frem og hvilke som avvises. Da oppstår et spørsmål om konsistens: Hvor går grensen for hva som regnes som en relevant interessekonflikt – og hvem definerer den? 

Egne erfaringer preger hva som fremstår som faglig riktig, der erfaring fra tverrfaglige modeller gir støtte til tverrfaglighet, mens solopraksis oftere forsvares av dem som arbeider i slike modeller. Kanskje starter problemet i begrepene? Allmennlegetjeneste plasserer eierskap og definisjonsmakt hos én profesjon. 

Begrepet allmennhelsetjeneste derimot tar utgangspunkt i pasientens behov. Norge har korte pasientlister sammenliknet med andre i Europa og lav grad av tverrfaglighet i allmennpraksis. Legekontorene består i hovedsak av leger og helsesekretærer. De er dyktige, men kan ikke løse alle oppgaver alene i en kompleks pasientpopulasjon. 

Pasientene faller mellom strukturene 

Store grupper fanges ikke godt nok opp av en modell som i hovedsak er organisert rundt korte konsultasjoner på legekontoret. Skrøpelige eldre, personer med utviklingshemming i bolig og pasienter med kognitiv svikt er eksempler på grupper som ofte faller mellom strukturer. 

For disse pasientene er ikke spørsmålet hvem som «eier» oppgaven, men om noen faktisk tar den. 

Erfaringer viser at spesialistsykepleiere i allmennpraksis kan gi tettere oppfølging av sårbare grupper. Farmasøyter har unik kunnskap om legemidler, bivirkninger og interaksjoner. Begge gruppene kan bidra til å avlaste fastlegene, styrke kvaliteten på tjenestene og gi pasientene bedre tilgjengelighet. 

Dette handler ikke om å «ta» oppgaver fra hverandre, men om å bruke kompetansen bedre. Vi må bort fra profesjonskamp og over til samarbeid. Hvis hver gruppe forsvarer sitt ansvarsområde, mister vi det viktigste: pasientenes behov. 

Internasjonalt løftes bruk av spesialister i klinisk allmennsykepleie frem som en del av løsningen. OECD viser til bedre tilgang og kontinuitet uten negative effekter på kvalitet, samtidig som utviklingen hemmes av reguleringer og profesjonsinteresser. I norsk sammenheng kan sykepleiere utløse takster i legekontor, men refusjonen tilfaller legen. Systemet er ikke profesjonsnøytralt, og takstene er ikke kompetansedifferensiert. Spesialistsykepleiekompetanse anerkjennes fortsatt i begrenset grad. 

Oppgavedeling krever nye løsninger 

Regjeringen har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utrede forskrivningsrett for spesialister i allmennsykepleie og nye oppgaver for apotekene, samtidig som finansieringsmodellen for allmennlegetjenesten skal vurderes. Helseminister Vestre har uttalt at regjeringen ønsker at spesialistsykepleiere skal kunne skrive ut resept. Spørsmålet er ikke hvilken profesjon som skal vinne frem, men hvordan tjenesten best kan organiseres for å sikre tilgjengelighet, kontinuitet og oppfølging for pasientene. Det er nettopp dette Aftenposten etterlyser. Det handler om bruk av riktig kompetanse på riktig nivå. 

Oppgavedeling må gå mellom alle helsepersonellgrupper, fra leger til spesialistsykepleiere og farmasøyter – og fra sykepleiere til helsefagarbeidere. Skepsisen begrunnes ofte faglig, på tross av at forskning og internasjonale erfaringer viser det motsatte. Men når de samme argumentene gjentas på tvers av ulike forslag – samtidig som de berører etablerte profesjonsgrenser og inntektsmodeller – er det rimelig å stille et mer grunnleggende spørsmål: 

Hvor lett er det å innta en nøytral posisjon når faglige standpunkter også berører egne strukturelle og økonomiske interesser?