Bakgrunnen for denne teksten er ett år i sykepleieryrket og erfaringer jeg har opparbeidet meg. Man kommer langt med høy arbeidsmoral, men å kombinere dette med «flink pike», ønske om å gjøre alle til lags til enhver tid og et problem med å si «nei» kan skape store problemer i negativ retning dersom man ikke er flink til å ta vare på seg selv i en krevende hverdag. 

Omsorg krever selvivaretakelse

Hvorfor er det ikke større oppmerksomhet rundt selvivaretakelse i utdanningen. Det er jo helt essensielt for jobben man skal gjøre og for å være den beste personen for seg selv. Hvordan skal du klare å yte fullt ut om du ikke klarer å hente deg inn etter jobb? 

«Ta på din egen maske før du hjelper noe andre» gjelder i stor grad også i sykepleieryrket.

Hvordan er det å være sykepleier? Dette er et spørsmål jeg ofte får og som jeg også stiller meg selv. La meg forsøke å formulere et svar som ikke legger skjul på noe. Men først og fremst vil jeg presisere følgende: Jeg er en stolt sykepleier.

Sykepleie er et ekstremt fint yrke fordi man får hjelpe mennesker i krise. Hvilken krise de står i, betyr ikke så mye, men tenk å kunne være noens krykke i denne tiden. Å se de komme inn skjøre, redde og helt avhengig av deg, din hjelp, kompetanse og tilstedeværelse. Til å se de reise seg opp, snuble litt, men gå rakrygget ut.

Vi møter mennesker i krise

Tenk å, for eksempel, få sitte ved sengekanten og holde et livredd menneske i hånden, tørke tårer, lytte og gjøre det lille ekstra for at vedkommende skal føle seg bedre. Tenk å få være til stede for noen som ikke har noen andre enn akkurat deg. Eller få stelle et menneske som ikke lenger er. Kunne gjøre det lille ekstra en aller siste gang for noens far, mor, bror, søster, bestemor, bestefar eller nabo. 

Sånn er det å være sykepleier, men …

Ja, dessverre er det et «men». Ikke for å virke for pessimistisk eller negativ, men det er et krevende yrke. Det er et travelt yrke med mye ansvar. Det blir heller ikke bedre når politikerne sliper sine ljåer og kutter der det kuttes kan, og litt til. Hvem skal da være krykkene? Vi får bare vært en halv krykke og stort sett bare en kvart. Pasientene går ikke rakrygget ut. Du har ikke tid til å sitte ved sengekanten og gi det pasienten trenger. En trygg hånd og din tid. Pasientene får en epikrise og medisinlisten i hånden og et «lykke til» på vei ut.

Tiden strekker ikke til

Når tiden ikke strekker til, blir også de mest grunnleggende oppgavene presset sammen. Noens far, mor, bror, søster, bestemor, bestefar eller nabo blir stelt med respekt og verdighet. Likevel er tiden knapp. Rommet må raskt vaskes og gjøres klart til neste pasient. Den samme personen må deretter trilles ned og legges på kjøl. Sånn er det å være sykepleier.

Jeg lever med en gnagende dårlig samvittighet over ikke å få gjort det lille ekstra fordi det verken er tid eller ressurser til det. Jeg må istedenfor være med på å slukke branner der de oppstår. Ulmebrann regnes ikke som brann, selv om pasienten på rom 251 allerede har tisset seg ut, eller jenta på 313 – som akkurat har forsøkt å ta livet av seg, ikke får den samtalen hun så sårt trenger. Det handler ikke om at vi ikke vil hjelpe. Hvorfor skulle vi da ønske å bli sykepleiere?

Dårlig tid, kutt i et system som skal hjelpe, underbemanning, ansettelsesstopp, konstant overbelegg, dårlige pasienter, ikke tid til pause, ikke tid til å gå på do. Ikke tid til å ta vare på seg selv.

Hva blir resultatet?

Utbrenthet. Sykmeldinger. Karriereskifte. Et ønske om å ikke lenger være sykepleier.

Sånn er det å være sykepleier.