I beredskapsdiskusjoner snakker vi ofte om samarbeid mellom sektorer: mellom sykehus og kommune, mellom offentlig og privat, mellom sivile og militære aktører.

Men i helseberedskapen er ikke kapasiteten delt. Den er sammenvevd. Det samme helsepersonellet inngår i flere systemer samtidig og skal dekke både sivile og militære behov. Ressurser flyttes ikke mellom systemer; de omfordeles innenfor ett felles system. Likevel planlegger vi fortsatt som om disse strukturene er atskilte.

Konsekvensen er at vi risikerer å telle den samme kapasiteten flere ganger. På papiret fremstår kapasiteten som større enn den er. I praksis er det de samme menneskene som skal dekke flere behov samtidig. 

Forskningen viser et fragmentert og uintegrert beredskapssystem

Mine funn fra arbeidet med masteroppgaven om helseberedskap på tvers av sektorer peker i samme retning: Vi mangler et felles språk. Samarbeidet er i stor grad personavhengig. Kulturen varierer. Ingen eier helheten. Og vi mangler systemer for å måle om beredskapen faktisk blir bedre.

Dette er ikke bare organisatoriske utfordringer. Det er strukturelle svakheter i hvordan vi forstår og utvikler helseberedskap. Øvelser i Nord-Norge illustrerer dette tydelig. Under Cold Response ble helseberedskapen testet gjennom mottak av et stort antall «krigsskadde» fra Finland. Øvelsen viste god evne til samarbeid og pasientflyt, men avdekket også utfordringer knyttet til kommunikasjon, oversikt og prioritering når belastningen øker. Dette er ikke først og fremst kapasitetsproblemer, men systemutfordringer: hvordan ulike deler av helsetjenesten faktisk fungerer sammen under press. 

Samtidig finnes det kapasitet som i liten grad er integrert. Private aktører inngår i begrenset grad i planverk og øvelser. En voksende gruppe helsepersonell jobber på frilans- og korttidskontrakter uten å være en del av beredskapsstrukturen. Også internt i helsetjenesten overser vi ressurser, blant annet klinisk kompetanse i administrasjonene. 

Systemet overvurderer kapasitet under press

Resultatet er et system som kan fremstå som robust på papiret, men som er mer sårbart når det settes under samtidig press. Utfordringen er hvordan kapasiteten er organisert og forstått på et systemnivå. Når belastningen øker samtidig, ved en pandemi, en større hendelse eller krig, kan kapasitet ikke flyttes uten at det svekker helheten. 

Skal helseberedskap utvikles som et system, får dette også konkrete konsekvenser. Vi må etablere en reell oversikt over kapasitet. Private og uformelle ressurser må innlemmes i planverk og øvelser. Og det må etableres et tydelig ansvar for helheten.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan vi skal samarbeide bedre. Spørsmålet er om vi planlegger for det systemet vi faktisk har. Helsedirektøren peker på behovet for en kultur som tåler endring, deler kunnskap og samarbeider på tvers. Det er avgjørende. Men kulturendring handler ikke bare om vilje til samarbeid. Det handler også om erkjennelse.

Erkjennelsen av at vi ikke lenger opererer i separate systemer, men i ett felles, sammenvevd helseberedskapssystem. Et system der styrke ikke avgjøres av enkeltaktører, men av hvordan helheten fungerer under press.

Først når vi erkjenner dette, kan vi utvikle en helseberedskap som ikke bare håndterer kriser, men som er organisert for å tåle dem.