Hvis ingen tar vare på dem som tar vare på oss, hvem skal da gjøre det?
Mange studenter møter et praksisfelt med høyt press og liten tid til refleksjon og restitusjon. Helseveiledning gir studenter og ansatte verktøy til å håndtere belastninger og bli værende i yrket.
Jeg leste et viktig innlegg i Sykepleien før jul: «Vi utdanner sykepleiere, men vi brenner dem ut før de er ferdige». Dette er en virkelighet mange studenter og ansatte kjenner igjen i et presset helsevesen. Samtidig savner jeg et annet perspektiv i denne debatten: Hvem tar egentlig vare på dem som tar vare på oss?
For det handler ikke bare om rekruttering, kapasitet og frafall i utdanningen. Det handler minst like mye om hvordan vi kan styrke sykepleieres arbeidshelse – fysisk, psykisk og sosialt – slik at de faktisk kan bli værende i jobben livet ut.
Praksisfeltet sliter ut studenter og ansatte
Dagens praksisfelt byr ofte på høyt press og liten tid til refleksjon og restitusjon. Mange studenter møter allerede utslitte kolleger i praksis, og det er ikke et individuelt problem. Det er et systemproblem.
For å bygge en helsetjeneste som er robust nok til å møte framtidens behov, må vi løfte frem arbeidshelse som et like viktig mål som antall studenter eller antall årsverk. Et konkret og forebyggende grep er å integrere helseveiledning som en strukturert del av helsevesenet.
Internasjonale erfaringer viser at veiledningsprogrammer for helsepersonell kan:
- redusere risiko for utbrenthet og stress,
- gi ansatte verktøy til å håndtere belastninger,
- styrke jobbmestring, arbeidsglede og trivsel,
- og bidra til bedre stabilitet og lavere turnover.
Helseveiledning styrker mestring og stabilitet i jobben
Dette er verktøy som kan være effektivt både for studenter under utdanning og for ansatte i klinisk praksis. Det handler ikke om å legge enda en oppgave på et allerede presset personale, men om å gi dem kompetanse i å ta vare på egen helse, som igjen gir bedre pasientomsorg og et mer bærekraftig arbeidsliv.
Når vi diskuterer kvalitet i utdanningen, må vi også rette oppmerksomheten mot kvalitet i arbeidslivet sykepleiere skal inn i. For å forebygge frafall og utmattelse må vi tenke helhetlig: hvordan kan vi sørge for at studentene utvikler gode arbeidsvaner, evne til egenomsorg og ressurser til å håndtere stress – før de kommer ut i krevende jobbsituasjoner?
Utdanningen bygger arbeidsvaner som varer i yrkeslivet
Arbeidshelse starter i utdanningen. Studenter bør få opplæring og støtte i å kjenne egne grenser, utvikle strategier for mestring og bygge gode helsevaner som de tar med seg videre i yrkeslivet. Dersom helsevesenet ønsker sykepleiere som blir i jobben – må vi investere i verktøy som gjør det mulig å stå i jobben.
Vi kan ikke bare utdanne flere. Vi må også ta vare på de folkene vi allerede har. Debatten om sykepleiermangel må derfor handle like mye om kvalitet og bærekraft i arbeidslivet som praksisperioder og utdanningsplasser. For hvis ingen tar vare på dem som tar vare på oss, hvem skal da gjøre det?
3 Kommentarer
Nina
,Jeg ble utdannet i siste halvdel av 1970-tallet.Da var det ingen som pratet om jobbhelse. Er dagens søkere til sykeplefaget slike persilleblad,så burde de kanskje finne på noe annet å gjøre.
Dengang var det en fordel å ha hatt sommerjobb i eldreomsorgen,for eks. eller annen virksomhet der man har med mennesker å gjøre.Da visste man jo litt om hva man gikk til.Er det så elendige arbeidsforhold i dag,at hvis man har arbeidet noen uker/måneder som ekstrahjelp på sykehjem,så sitter man igjen med :HER vil jeg iallefall aldri jobbe. Triste saker,uansett.
Det er en grunn til at det er et problem at vi ikke har tid til å prate med pasientene lenger, slik som før. Man løper i ett fra man starter på jobb til man går av. Evig jag i hjemmesykepleien etter noen som kan ta ledig vakt. Fint for deg som begynte jobben i gullalderen. Har forandret seg en del dessverre!
Jane
,Jeg skal ikke "kaste stein i glasshus", jeg har vært med på helsereisen i over 30 år. Selv om Florence Nightingale var en prominent sjel og for oss høye skuldre å stå på både innenfor sykepleievitenskap og forskning, levde hun under andre forhold enn i dag. Nærmere omsorgen, barmhjertighet og kjærligheten til vår profesjon kanskje. I dag styres sykepleiere av organisasjonene vi jobber for. Og vi har store problemer med å sette begge helene ned og en strek i sanden. Først og fremst for å verne om våre faglige retningslinjer som stadig brytes og glemmes, så den evige dårlige samvittigheten deretter fordi vi valgte å tekkes organisasjonen heller enn å følge hjertet, kunnskapen og være tro mot vår profesjons verdier. Så ja, hvis vi setter oss ned etter mange år i yrket og leser sykepleieteori (for min del) kjenner jeg da sykepleiehjertet vokse). Spesielt de filosofiske, eks Jean Watsons menneskelige omsorgsteori. Hvor vil jeg med dette.. hun sier noe om relasjoner i sykepleierfaget, og foreslår at sykepleieren må først ta vare på seg selv, være under utvikling, og derved selv må ta et ansvar for å styrke emosjonell kompetanse for å kunne ivareta andre. Patricia Benner fra "novise til ekspert" sier klart at det hjelper ikke å være kjent på en avdeling i 5 år for å bli ekspert, man må utvikle seg faglig hele tiden. So what... igjen tilbake til NPM, når organisasjonene ikke ser verdien av organiserte refleksjonsgrupper i praksis, og ikke ser gevinsten i en sterkere arbeids stab, mere interessant læringsmiljø, utviklingsmuligheter og derved lavere sykefravær. Da er det noe feil med de som skal være så flink i mattematikk, i politikken på alle plan. Jeg var på et personalmøte hvor enhetsleder innrømmer at det er økonomien som stopper igangsetting av refleksjonsgrupper. Hun hadde prøvd x flere å få dette igang. Så.. forslag dere???