Etter å ha jobbet i helsevesenet siden 2009 – og tett på kvinner etter fødsel siden 2012 – ser jeg tydelig hvilke helseutfordringer denne gruppen er mest utsatt for. Det er plager som ofte debuterer ved første svangerskap eller fødsel, og som påfører ellers friske kvinner kroniske lidelser. 

Skadene omfatter alt fra ødelagte lukkemuskler til nerveskader som påvirker evnen til å holde på urin eller avføring. Dette er plager som systematisk nedprioriteres i dagens helsevesen.

Kvinner får alvorlige fødselsskader uten tilstrekkelig oppfølging

Mangelen på rehabilitering, systematisk oppfølging og god dokumentasjon gjør at kvinnene i stor grad blir «stående alene med ansvaret». Når verken staten eller forsikringsselskapene vil finansiere nødvendig helsehjelp, og vi samtidig mangler et lovverk som beskytter dem, står vi overfor en alvorlig systemsvikt. 

Dette reiser et stort og viktig spørsmål: Har vi et helsevesen og et lovverk som faktisk ivaretar disse kvinnene – eller mangler det rett og slett et helt kapittel i norsk pasientsikkerhet?

Rehabilitering etter fødsel mangler i spesialisthelsetjenesten

Etter å ha trådt ut av det offentlige systemet har jeg fått et skarpere blikk på hvordan helsevesenet faktisk fungerer i praksis. Det har gitt meg en dypere forståelse for hva mangelfull oppfølging betyr for kvinnehelsen etter svangerskap og fødsel. Dette har vekket et sterkt faglig og politisk engasjement hos meg for å bidra til å utvikle et helsetilbud som i dag mangler. 

I dag får ikke kvinner den oppfølgingen de har behov for etter fødselsskader eller operative inngrep i underlivet. Rehabilitering av viktig stabiliserings- og lukkemuskulatur er ikke integrert i spesialisthelsetjenesten. Dette gir alvorlige konsekvenser for kvinnenes videre helse og livskvalitet. 

Helsevesenet normaliserer alvorlige fødselsskader

Klinisk erfaring viser at mange kvinner har for lite kunnskap om egen helse og de fysiologiske endringene som skjer i hormonsystemet, muskler, bindevev, skjelett og nervesystem. Mangelen på informasjon bidrar til at mange oppfatter alvorlige kroppslige endringer eller skader etter fødsel som «normale» og noe man bare må akseptere. 

Med min fagkunnskap og opparbeidet kunnskap mener jeg det er grunnlag for å slå fast: Plager som urin- og avføringslekkasje, fremfall, kroniske ryggsmerter eller smertefull muskulatur i underlivet skal verken omtales eller oppfattes som «vanlige» eller normale. Dette er plager som i mange tilfeller kan forebygges med enkle grep. 

Likevel mangler vi et tilbud som gir kvinnene nødvendig kunnskap og forståelse for egen kropp. Jeg stiller spørsmål ved hvorfor dette ikke er et statlig tilbud, fordi lavterskeltiltak kunne spart mange kvinner for en ødelagt hverdag. 

Kvinner faller utenfor erstatnings- og forsikringssystemet

I min praksis møter jeg ofte kvinner som har uttømt det offentlige helsevesenets tilbud av medisiner og kirurgi, eller som har gått i årevis til behandling uten vesentlig bedring. Mange av disse kvinnene faller inn i en rettslig gråsone. Det er snakk om dokumenterte skader etter fødsel som verken helsevesenet eller pasientskadeordningene tar tilstrekkelig økonomisk eller juridisk ansvar for. 

Jeg ser også at fødselsskader og utgiftene til nødvendig etterbehandling i liten grad er dekket av private forsikringsavtaler. Det reiser et kritisk spørsmål om rettferdighet: Hvorfor prioriteres ikke fødselsskader på lik linje med andre medisinske skader i helse- og erstatningssystemet vårt? 

Helsevesenet forskjellsbehandler fødselsskader og andre skader

Som kvinne og helsepersonell etterlyser jeg en betydelig styrking av kvinners rett til oppfølging. Nybakte mødre må få tilgang til nødvendig rehabilitering på lik linje med andre pasientgrupper med funksjonstap og skade. Forskjellen blir særlig tydelig når vi sammenlikner ortopediske skader med fødselsskader: En kne- eller skulderskade utløser ofte både kirurgi og et strukturert løp hos fysioterapeut. 

En kvinne med alvorlige fødselsskader blir derimot ofte overlatt til seg selv med råd om knipeøvelser og må selv ta kontakt med fysioterapi eller andre relevante fagspesialister. Hvorfor vurderes ikke nerveskader og ødelagte muskler i underlivet, som kan medføre tap av kontroll over kroppslige funksjoner, som like alvorlig og rehabiliteringskrevende som ortopediske skader?

Systemet svikter kvinner med fødselsskader på strukturelt nivå

Dette er etter min mening en alvorlig systemsvikt som bidrar til at langt flere kvinner utvikler kroniske plager enn nødvendig. Det er et akutt behov for å vurdere endringer i lovverket som sikrer kvinner både økonomisk bistand og rett til spesialisert behandling og oppfølging på lik linje med andre skader. Vi må sørge for at kampen for egen helse ikke blir en kamp som kvinner må kjempe alene. Slik mange gjør i dag.