Jeg husker det var karneval i barnehagen, og jeg ville være Peter Pan. Jeg kom utkledd med grønn frakk og operasjonshette. Mitt liv med en mor som var operasjonssykepleier, var godt i gang. 

Jeg husker mamma insisterte på strips og ikke sying på legevakta. Jeg husker jeg gjennomførte grunnskolen uten sykefravær. Ikke fordi jeg ikke var syk, men fordi mamma mente jeg ikke var syk nok. 

Jeg husker hun sa at jeg måtte bli sykepleier. Jeg gjorde som du sa, mamma.

Du har sikkert lest om finansmannen i DN som snakker om faren som sitt idol. Mamma er mitt idol. Det synes ikke på arven. Hun har ikke investert så smart at Oskar Westerlin vet hvem hun er, men på lik linje med et barn av en næringslivstopp har jeg samme type beundring for min mor. På topp i sitt yrke, i 46 år. 

Sykepleiere gir hard omsorg

En nysingel venn sa nettopp at han ønsket å finne en sykepleier. Han trengte omsorg. Myke verdier. Jeg er barn av en og nå gift med en. Jo da, du får omsorg, men ikke på den måten min venn stereotypisk ser for seg at omsorg er. Han må forberede seg på harde verdier så vel som hard omsorg. Han kan hvert fall glemme å bli dullet med.

Jeg husker godt jeg ringte min kone og fortalte om et pågående angstanfall, hvorpå hun reagerte med en tirade om at jeg ikke skulle våge å oppsøke legevakta. Jeg skulle ikke tro dette var noe annet enn angst, for hun orket ikke tanken på at jeg skulle være nok en privilegert mann som kom gråtende inn og pekte på hjertet. Det hjalp. Hun kjente meg.

Det handler ikke om at man ikke skal dra til legevakta. Det handler ikke om at privilegerte menn ikke skal få hjelp når et hjerteinfarkt inntreffer. Det handler om knallhard omsorg. Den omsorgen man får av å bo med en sykepleier. 

Mamma lærte meg mot

Jeg husker godt da jeg var på vårt lokale badevann en nydelig sommerdag. Det var meg og mamma. Vi skulle skifte og dra. Jeg var full av sand, og mamma sa jeg skulle gå ut i vannet og skylle det av. Jeg var akkurat kommet i en alder hvor det var litt flaut å bade naken, spesielt når flere litt eldre skoleelever befant seg der, i vannkanten.

Mamma fnøs og beordret meg ut. Akkurat slik jeg antok, kom kommentarene. «Se, Lars bader naken.» Jeg løp tilbake til mamma. «Hva var det jeg sa?» Mamma tok på meg klær og beordret meg tilbake til elevene, nå med kommandert muntlig beskjed. Jeg sa det høyt og tydelig. «Hva feiler det dere? Har dere aldri sett en penis før? Skjerp dere.» Jeg og mamma forlot stranden. Det føltes deilig. Ingen dulling. En følelse av å stå opp for seg selv. 

Mamma var rå

Jeg har merket det selv, de gangene jeg har jobbet som sykepleier. Den følelsen det gir. Det er det optimaliseringskulturen desperat prøver å tilby. Et balansert indre. Ved å se hva livet er, så blir det ubetydelige ubetydelig og observasjonen av dem rundt deg presis. 

Min stolthet av mamma handler derfor ikke om en klisjé av min snille mor som jobbet et helt liv som sykepleier. Det noble yrket hvor hun strøk folk på kinnet. Hun gjorde det også, men jeg får gåsehud av tanken på alle kirurger som «tvang» mamma til å jobbe langt utover hennes pensjonisttid. De måtte ha henne der, ellers fikk de ikke jobben gjort. 

Mamma var rå. Hun forberedte operasjoner. Teknisk utstyr. Planlegging. Assisterte. Observerte. Alltid ett skritt foran. Hun var essensiell for at tusenvis av operasjoner gikk bra. Hun var avdelingsleder. Hun var en karrierekvinne, og det gjør meg stolt. 

Sykepleien ble min arv

Det er ikke lenge siden jeg fikk melding av en fremmed operasjonssykepleier på Instagram som ville at jeg skulle takke mamma, for det var hun som var årsaken til at hun videreutdannet seg. Hun var karrierekvinne i et yrke hvor stigen ikke trekkes opp. Hun var den lokale helsestasjonen i blokka vi bodde i. Alle kom dit hvis sting skulle fjernes eller sår skulle renses. Jeg hadde blokkas viktigste mor. Det ga meg selvtillit. Jeg vokste opp med en følelse av at jeg kunne bli hva jeg ville, takket være mamma. Takket være at mamma var sykepleier. 

Det går i arv for oss også. Jeg ble også sykepleier. Jeg ville være like viktig som min mamma. Jeg ville ha den samme betydningen. Jeg spilte fotball i Stabæk, jeg ble norgesmester i karate og jobber nå som komiker. Men min viktighet i samfunnet er de timene jeg har lagt igjen på sykehuset. Selvtilliten til å gå min egen vei har jeg fått fra sykepleien. Min identitet er arven. Mitt freudianske søk etter å finne en kjæreste som er sykepleier, er skader av arven. 

Arven synes ikke i penger

Men min stolthet for min mor er den samme stoltheten som sønnen til en næringslivstopp har. Han gikk i fars fotspor. Jeg gikk i mors. Men i motsetning til han så vises det ikke på arven. Hun investerte aldri smart, og Oscar Westerlin vet ikke hvem mamma er. Men stoltheten er den samme. Og for meg er det ubetydelige ubetydelig og observasjonen til mine nærmeste presis. Det fikk aldri han (tør jeg hvert fall stolt påstå). 

I dag har mamma bursdag. Gratulerer med dagen, mamma!

Og gratulerer med dagen til dere som i disse dager får deres autorisasjon, som er i midten av deres yrkesaktive liv, og til dere som snart skal pensjoneres. Gratulerer med karrierevalget og med å befinne dere på toppen av samfunnets kritiske struktur. Gratulerer med å være deres barns største inspirasjon. 

God sommer!