Summingen av alvor, lett latter og dører som slår. En bris av kjølig luft blandet med lukten av en blomst jeg ikke kan navnet på.

«Hei, hva kan jeg hjelpe deg med?» Hun ser vennlig opp på meg. Følelsen av å bli ivaretatt sniker seg inn.

«Fastlegen har henvist meg», sier jeg.

«Jeg finner dessverre ingen henvisning. Men hva kan jeg hjelpe deg med?»

Jeg kremter og trekker pusten.

«Eeeh … hemoroider», hvisker jeg. Blikket mitt flakker, og kinnene mine blir røde.

«Jeg noterer her. Du må bare sitte og vente litt.»

Ventingen gjør meg liten

Idet jeg går ut fra resepsjonen, slår døren ved siden av opp. Jeg går rett i den. Solbrillene faller av hodet. Og ansiktet mitt er nå rødere enn håret.

Jeg finner meg en plass og titter ut på bussen og toget som kjører forbi. Mennesker på vei et sted. Og her sitter jeg. Venter på min tur. I rekken. I systemet.

Barn kommer inn etter meg og blir hentet først. Eldre trilles rett inn. Andre sitter stille med sine egne grunner til å være her.

Vi er bare små deler av det samme maskineriet alle sammen.

Hjertet hopper over et slag idet navnet mitt ropes opp. Jeg reiser meg og går mot sykepleieren. Rekker å tenke: Kunne han ikke vært ei dame i stedet?

Vel inne på undersøkelsesrommet blir han stående. Jeg ser litt overrasket på ham og tør ikke sette meg. Blir stående halvveis bøyd og lure på om han forventer at jeg skal begynne å kle av meg allerede.

Heldigvis åpner han munnen. Han spør hva det gjelder. Om jeg kan fortelle litt.

Jeg forteller. Han noterer. Til slutt ser han opp på meg.

«Jeg skal konferere med kirurgen, så slipper vi å pakke deg opp to ganger.»

Jeg kjenner en enorm trang til å tøyse med det siste han sa. Der jeg sitter med alle lagene av klær, skjønner jeg egentlig tanken.

Kirurgen gjør rommet varmere

Tanken på å måtte pakke ut hele vesenet flere ganger føles kanskje litt mye.

Han forsvinner ut av rommet. Så kommer han tilbake i døråpningen.

«Kirurgen kommer om ca. 20 minutter. Du kan bare vente her.»

20 minutter blir til én time. Som igjen blir til to. Tanken på at de har glemt meg begynner å snike seg inn.

Men plutselig dukker kirurgen opp. «Beklager ventetiden. Det er en av de dagene». Jeg smiler og sier «det er forståelig».

Hun har en åpen og vennlig fremtoning som gjør rommet litt varmere. 

«Du kan ta av deg og legge deg opp her».

Kroppen fryser litt i det buksa og underbuksa går av. Det hjelper litt å beholde sokkene. 

Jeg rekker å tenke at det ikke er så ille som jeg hadde sett for meg. Klart det ikke er godt med en finger i rumpa og fire øyne som titter. Men helt horribelt er det heller ikke. 

Mens jeg kler på meg, forklarer kirurgen at hun dessverre må henvise meg til poliklinikken. De mangler nemlig utstyret for å gjøre prosedyren på akuttmottaket. Men hun er veldig forståelsesfull og skal forsøke å gi meg en time snart.

I det jeg går ut av døra på akuttmottaket kjenner jeg en lettelse. Skuldrene mykner, og hodepinen letter. Jeg skal klare selve inngrepet også.