Jeg har alltid gått i 1. mai tog. Jeg har vokst opp i et sosialisthjem og har blitt flasket opp på betydningen av at arbeidere og undertrykte organiserer seg og kjemper side om side for å vinne gjennom. Det er sånn vi har fått streikerett, arbeidsmiljølov, vern mot diskriminering, pensjonsrettigheter og organisert lønnsforhandling. 

Sykepleieryrket gjorde 1. mai personlig

Før jeg ble sykepleier var 1. mai-toget en solidaritetshandling for meg. En måte å vise at jeg fortsatt bryr meg, selv om jeg selv er berget. Etter at jeg ble sykepleier, endret det seg. Brått ble det personlig. Da gikk jeg i tog i kamp for meg selv og kollegaene mine. Sykepleiere må fortsatt kjempe for rettigheter som er nedfelt i arbeidsmiljøloven. 

Jeg var 30 år da jeg begynte på sykepleierutdanningen. Før det hadde jeg hatt jobber i universitet og organisasjonslivet der mine rettigheter som arbeidstaker aldri ble utfordret. Vi hadde 30 minutter betalt lunsj, tok ut ferie når vi ville, gikk fra jobb når arbeidsdagen var slutt og gikk på do når vi måtte. På vernerundene ble datamus og kontorstoler og pulter byttet ut med mer ergonomiske modeller for å forebygge musearm og vonde rygger.

Helsetjenesten bryter arbeidsmiljøloven systematisk

Overgangen til arbeidet i helsetjenesten var et sjokk. I helsetjenesten er arbeidsmiljøloven mer et abstrakt ideal enn et operativt regelverk. I 2023 registrerte arbeidstilsynet 800 000 AML-brudd i helsetjenesten. Det fikk knapt noen konsekvenser for arbeidsgiverne. 

Ryggsmerter og ødelagt skulderledd fra forflytninger uten gode hjelpemidler var noe nesten alle kollegaene mine hadde. Søvnmangel på grunn av turnus var så selvfølgelig at det ikke engang ble forstått som et arbeidsmiljøproblem. Stress på grunn av urealistisk mange oppgaver var normalisert. AMLs mål om å sikre en helsefremmende arbeidssituasjon er langt fra virkeligheten.

Mine kollegaer ble sykemeldt på grunn av helseskadelige turnuser, vold fra pasienter og slitasje etter mange år i tungt arbeid. Kollegaer som ble smittet av korona på jobb under pandemien og meldte det inn som arbeidssykdom, ble oppringt fra HR som spurte hvordan de kunne være sikre på at det ikke var å fritida de var blitt smittet. 

Arbeidsgivere skyver ansvaret over på ansatte

Familie-jobb konflikter ble regnet som en privatsak. Aleneforeldrene byttet vakter selv for å få ukene med og uten barn til å gå opp. Småbarnsforeldre gikk sommeren i møte med en barnepasskrise; de fikk bare tre uker sommerferie, og den startet gjerne uka før skoleferien startet.

«Å jobbe på sengepost er ikke for alle.» Det var ofte svaret fra ledelsen når høyt sykefravær ble påpekt. Arbeidsmiljølovens plikt til tilrettelegging kunne vi se langt etter. Å skvise ut svake individer med kroniske helseplager eller vanskelige familiesituasjoner var den rådende personalpolitikken.

Mens jeg i alle jobber utenfor helsetjenesten har hatt betalt lunsj som jeg har spist i fred og ro, har jeg på sykehuset alltid hatt ubetalt lunsj med stadige avbrytelser. Bemanningen tillater egentlig ikke at halvparten spiser lunsj samtidig som det er full aktivitet på sykehuset. Med 12-timervakter eller når ansatte går dobbelt, er arbeidsmiljølovens krav til pauser 1,5 time. Hvor mange får egentlig det? På travle dager gikk vi doble vakter uten pause og spiste ved PC-en mens vi dokumenterte.

Hvor lite opptatt arbeidsgiverne er av sykepleiers pauseavvikling gjenspeiles i at nye sykehus bygges uten pauserom. Forklaringen fra ledelsen er at budsjettet ikke strakk til. Det blir altså for dyrt om vi skal følge arbeidsmiljøloven … 

Dårlig HMS skaper sykefravær

Hver turnus signerer våre tillitsvalgte på at vi aksepterer unntak fra arbeidsmiljølovens hviletidsbestemmelser. Mens resten av arbeidslivet har krav på 11 timers hviletid mellom vaktene, får helsearbeidere bare 9. Men grunnen til at loven krever elleve timers hvile, er at ansatte skal sikres et helsefremmende arbeidsmiljø. Kortere hviletid betyr for lite søvn. Det er en helserisiko som ikke blir kompensert på noen måte. Vi aksepterer bare at det er en risiko som følger med jobben – ellers blir det jo så vanskelig å lage turnus … 

Og mens skiftarbeidere er kompensert for ukurant arbeidstid med vesentlig kortere arbeidsuke; de har 33,6 timer, må turnusarbeider i utgangspunktet jobbe 35,5 timer. Lovpålagte krav om ammefri og tilrettelegging ved graviditet er heller ikke noe sykepleiere kan ta for gitt. Mange friske gravide ender med sykemelding, og mange tar ut ulønnet permisjon etter fødsel fordi det ikke finnes noe godt rigg for ammefri. 

I helsetjenesten er vernerundene oftest en rituell øvelse med minimal praktisk betydning. Den bommer på alle de reelle arbeidsmiljøutfordringene vi står i. Det er ikke kontorstoler i feil høyde, dårlig luftavtrekk på medisinrommet eller farlige kjemikalier som er sykepleiers helseutfordringer. Det er emosjonelt stress, samtidighetskonflikter, manglende pauser og høye krav krysset med lav kontroll som er helserisikoen i våre jobber. De fanges ikke opp i vernerunden. Helse- og omsorgssektoren, til tross for skyhøyt jobbrelaterte sykefravær, har egentlig ikke et operativt HMS-arbeid. 

Politikere ignorerer belastningen i helsetjenesten

Det er godt dokumentert at kombinasjonen av høye mekaniske og psykososiale belastningene i helsesektoren øker risikoen for langvarig sykefravær. Likevel bare fortsetter vi å klemme mer og mer inn i arbeidsdagen. Helsepersonellkrisen skal løses av at de samme helsepersonellet som løper seg i hjel på jobb i dag får enda mer å gjøre i framtida. 

Det er ingenting som provoserer meg mer enn samfunnsvitere og politikere som sitter i den ergonomisk tilpassede kontorstolen sin og mistenkeliggjør kvinner i helse- og omsorg på grunn av høyt sykefravær. 

Arbeidsmiljøloven slår fast at alle har krav på et helsefremmende arbeidsmiljø. Hvor mange sykepleiere kan si at de har det? Når sykepleiere kjemper for bedre arbeidsvilkår kjemper vi for å få de rettighetene og arbeidsvilkårene som de fleste andre i norsk arbeidsliv tar for gitt, det som ligger i loven. La oss få det på plass, så kan vi begynne å snakke om å få ned sykefraværet.

God 1. mai!