Menn i min alder løper, sykler eller går på ski. Noen spiller golf, men de blir litt sett ned på. Det har fortsatt et drag av charterreiser over seg. Du øker jo ikke O2-opptaket. 

I Oslo kalles sykkeltraseen fra Oslo vest og inn til sentrum for Tour de Finance. Daglig ligger det voksne menn og gråter i garasjeanleggene under velrenommerte advokatfirmaer fordi de måtte se seg slått av en liten sprett fra et av meglerhusene.

Holmenkollstafetten? Skal du få deg jobb som konsulent i et av de store firmaene, så hjelper det å ha på CV-en at du er god for under 3 minutter og 30 sekunder på kilometeren. Sett tredemølla på 17,5 km/t og prøv selv. De folkene der leker ikke butikk.

Nå har jeg sett det også

Det er mye rart man skal være vitne til. Det var under en løpetur – jeg husker ikke helt om det var rolig langkjøring eller intervall, sannsynligvis det første, siden jeg var i stand til å observere. For under denne løpeturen, ganske nærme slutten, så jeg noe som gjorde et visst inntrykk. Mellom to trær, helt i veikanten, hadde noen studenter – jeg vil tro det var studenter, de var i den alderen, pluss at de drakk øl og grillet, og det er vel nesten bare studenter som fortsatt drikker på offentlige steder – spent opp en line som de balanserte på.

Nå har jeg sett det også, tenkte jeg. Hva i all verden skal det være godt for? Kondisjon? Nei. Styrke? Nei. Og kanskje viktigst: Kan man vinne? Nei, noe så meningsløst, tenkte jeg. Men på den annen side, hvorfor ikke? Det så jo ut til at de hadde det koselig. Med våre skranglete kropper og stadige småskader har vi det mest vondt.

Vi har det sjelden gøy. No pain, no gain. Ord som terskeltrening, soner og melkesyrenivå faller lett og uanstrengt. Vi er oppdatert på det siste innen utstyr. Det finnes knapt grenser. Vil du bli rik, slå deg inn på sportssegmentet som tiltrekker seg menn fra 30 og oppover. Vi betaler hva det skal være. Så lenge det er krevende, dyrt og tar mye tid, er det innenfor. 

Seig som en fjellbjørk

Selv har jeg opplevd å komme ut fra Löplabbet, etter noe jeg mistenkte for å være en benhinnebetennelse, med et par strømper – riktignok basert på patentert teknologi – til den nette sum av 500 kroner. Heldigvis var det vinter, vi er jo litt opptatt av stilen også, og vi vil nødig bli sett løpende i tights med et par blendende, hvite knestrømper. Det blir litt i overkant. 

Det hender jeg tenker på morfaren min. Han ble 90 år. Trente aldri. Men gikk endeløse turer i fjellet: multeturer, jaktturer, med fiskestang i hånda. Han var lykkelig uvitende om hvem Berit Nordstand og Marit Kolby var, han saltet hvert måltid som om det skulle være det siste Jesus hadde med sine disipler, og han var seig som en fjellbjørk. 

Sovet godt? Kjenn etter

I vår tid skal alt måles. Vi kjenner ikke etter hvordan vi har det. Vi måler det. Søvnskår, for eksempel. Folk løper med pulsklokker, i soner. Så kan man tenke hva man får igjen for dette. Ingrid Kristiansen har fortsatt norsk rekord på 5000, 10 000, halv- og helmaraton for kvinner. Alle satt på 80-tallet. Just saying. 

Trenings- og kostholdsråd svirrer i lufta med større hyppighet enn giftpiler fra Sylvi Listhaug i retning Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre – av selvutnevnte profeter som har en egeninteresse i å selge akkurat sine råd. Banan var ute, grønnkål og chiafrø inne, rødt kjøtt fy-fy, men nå er det visst ikke så ille. Det er til å miste motet av.

Når vi en sjelden gang sitter helt rolig i sofaen, så kjenner vi jo hvor trøtte vi egentlig er. Det koster å skulle prestere til enhver tid. Og denne forbannede vissheten om at det alltid er noen som er mye bedre enn oss, og som vi aldri klarer å ta igjen, det er en prøvelse. Kanskje vi skulle gjort noe annet. 

Gå på line, for eksempel. Og kjenne på kroppen om vi har sovet godt eller ikke.