En av fire unge i Norge er pårørende. Mange lever tett på psykisk sykdom, rus og alvorlige belastninger hjemme, og altfor mange bærer dette alene. Den nasjonale pårørendeundersøkelsen 2025 viser at unge pårørende fortsatt blir oversett. Nå må vi få på plass system hvor vi ser dem, spør og følger opp.

Nå vet vi mer – og det forplikter

Da vi skrev i Sykepleien i 2022 at unge pårørende mellom 15 og 25 år er en glemt gruppe, etterlyste vi mer kunnskap, større oppmerksomhet og tydeligere ansvar. Nå foreligger den største undersøkelsen som er gjort i Norge om unge pårørende. Og den bekrefter ikke bare det vi fryktet – den viser at situasjonen på flere områder er mer alvorlig enn mange har villet erkjenne.

Undersøkelsen viser at 24 prosent av unge mellom 16 og 25 år er pårørende til foreldre, søsken eller ektefelle/samboer. Det tilsvarer 164 000 unge. Nesten halvparten er pårørende til noen med psykisk sykdom, og 13 prosent er pårørende til noen med rusavhengighet. Over halvparten har egne helseproblemer. Bare 11 prosent sier at de er fornøyde med livet. Rundt 50 000 unge opplever så store belastninger at de strever betydelig med hverdagen.

Dette er ikke lenger kun enkelthistorier. Det er et tydelig kunnskapsgrunnlag. Og det betyr at vi ikke kan fortsette å møte unge pårørende som om de er en usynlig gruppe i helsetjenesten.

Ungdomstiden leves i beredskapsmodus

For mange unge pårørende er ikke ungdomstiden en tid for frihet, utforsking og gradvis løsrivelse. Den er preget av uro, ansvar og konstant beredskap. Helsedirektoratet beskriver at unge pårørende oftere enn andre unge rapporterer lavere livskvalitet, mer psykisk uhelse og flere langvarige helseplager, og at omsorgsoppgavene påvirker skole, fritid og sosial deltakelse.

Pårørendealliansen Ung har formulert dette treffende: Dette er ungdom som følger med på mobilen, på lyder i huset og på stemninger. Mange holder seg i nærheten av hjemmet, ikke fordi de vil, men fordi de opplever at de må. Nesten halvparten oppgir at de alltid må være tilgjengelige, 27 prosent gjør det dårligere på skolen, og nesten én av fire har mindre kontakt med venner. 

De sier ikke nødvendigvis fra

En av de største utfordringene er at mange unge pårørende ikke ber om hjelp. Ikke fordi de ikke trenger den, men fordi lojaliteten til familien er sterk. Mange beskytter foreldrene sine. Noen er redde for å utlevere familien. Andre frykter konsekvenser, som at barnevernet skal koples inn, eller at situasjonen hjemme skal bli enda mer utrygg.

Vi kan derfor ikke bygge tjenestene på en forventning om at unge selv skal rekke opp hånden og si at de er pårørende. Mange kjenner seg ikke engang igjen i begrepet. Pårørendealliansen peker nettopp på behovet for en nasjonal bevisstgjøringskampanje, fordi barn og unge ofte ikke forstår at deres situasjon faktisk gir rett til støtte og oppfølging.

Det er her helsepersonell har et stort ansvar. De må ikke bare være tilgjengelige når noen ber om hjelp. De må oppdage, spørre og følge opp før belastningene blir for store og selvfølgelig ha rammevilkår som gjør det mulig å agere.

Helsesykepleiere er nøkkelpersoner

Helsedirektoratet er tydelig: Helsetjenestene skal ivareta hele familien. Men ser vi den unge som står ved siden av pasienten eller tolker for mor eller far? Spør vi hvordan han eller hun har det? Vet vi hva vi skal gjøre når vi forstår at denne ungdommen bærer mer enn det som synes?

Dette er et budskap som bør treffe sykepleiere direkte og helsesykepleierne især. 

Sykepleiere møter disse familiene hver dag: i somatikken, i psykisk helsevern, i rusbehandling, i hjemmetjenesten, på legevakt, i kommunen og i skolehelsetjenesten. Det innebærer å se barn og unge som har omsorgsoppgaver, identifisere behov tidlig og sørge for oppfølging som er tilpasset deres livssituasjon. 

Helsesykepleierne har en nøkkelrolle. De møter de unge på skolene, i helsestasjon for ungdom, i studenthelsetjenester. De kan ha den viktige funksjonen mellom ungdommen og kommunens tilbud, og lose både de unge og andre instanser frem til gode løsninger som trengs, både fra det offentlige og fra frivillige og ideelle tilbud.

Så hvis vi mener at unge pårørende skal få hjelpen de trenger, må deres rolle styrkes i det nære arbeidet rundt disse unge som strever

Nå må vi gjøre det lettere å hjelpe

Det er ikke nok å si at unge pårørende skal ivaretas. Vi må gjøre det konkret og mulig i praksis. Helsepersonell trenger tydeligere rutiner for å identifisere unge pårørende. De trenger kunnskap om hvordan man snakker med unge som er lojale, stille og tilbakeholdne. Og de trenger oversikt over hvor de kan henvise videre, slik at unge får hjelp for egen del, samtidig som det settes inn tiltak for familien.

Derfor trenger vi nå en forpliktende nasjonal satsing. Pårørendestrategien er utløpt, og Pårørendealliansen Ung etterlyser en handlingsplan med konkrete tiltak og tydelig ansvar på tvers av helse, skole og oppvekst. Det er et krav vi støtter fullt ut. For unge pårørendes liv handler om mer enn møtet med helsetjenesten alene. De trenger et system som henger sammen. 

Vi kan ikke lenger si at vi ikke vet om dem. Nå vet vi. 

Spørsmålet er om vi evner å handle deretter.