Det er en junikveld. Regnbuevimplene blafrer i vinden, og kvelden er ennå ung. 

– Jeg ble så rørt av å se regnbueflaggene henge overalt i byen. Alt føltes så godt, nesten litt for godt til å være sant. Vi skulle ned til sentrum for å feire pride. Jeg hadde gledet meg kjempelenge, sier Henning Meling. 

Det er snart fire år siden kvelden som skulle dele livet hans i to: tiden før og tiden etter.

Datoen er 25. juni 2022. Vennegjengen har tenkt seg til London Pub. 

Det første smellet

De ankommer utelivet i Oslo sentrum. Henning finner noen bekjente ved utebordene utenfor London Pub og slår seg ned på en ledig barkrakk med ryggen vendt mot Per på hjørnet.

– Jeg følte meg kjempeheldig. Jeg satt med to kamerater, og stemningen var magisk. 

Men den magiske junikvelden blir brutalt revet i stykker. Plutselig smeller det. Igjen og igjen.

– Det var et helt vanvittig høyt brak. Den første tanken min var at det måtte være fyrverkeri.

Den tanken utfordres av at en mann deiser i bakken foran føttene på Henning.

– Han må være veldig full, tenkte jeg og ville prøve å hjelpe ham opp.

Men med mange års erfaring som sykepleier tenkte han at det ikke kunne være så enkelt. 

– Sykepleieren i meg tenkte at det var et rart fall. Han gikk rett i bakken uten å ta seg for. Rett fra stående til liggende. 

Alvor

Det fortsetter å smelle. Så kommer ropene.

«Dette er alvor.» 

Det Henning tror er fyrverkeri, er skudd. Han står midt i et terrorangrep på pride og det skeive miljøet. 

Flere løper inn i lokalet, noen søker dekning under bord, og andre løper nedover gaten. 

Panikken skyller over ham. Henning har et mål: å runde hjørnet.

– Jeg løp for livet og bare håpet at ingenting skulle treffe meg i nakken. 

Med ryggen til terroristen løper han for livet. Skuddene drønner bak ham, og for hvert smell frykter han at den neste kulen er ment for ham.

Omsider når han Glasmagasinet. Desorientert og i sjokk møter han en gjeng som er på vei i motsatt retning – rett mot utestedet han nettopp flyktet fra.

«Vi skal på London, du må bli med.» 

Henning er likblek i ansiktet.

– Ingen skal på London nå, sier han. 

– Jeg er trent til å reagere når det er fare

Henning har jobbet i akuttpsykiatrien i over tolv år og er vant til å være i beredskap, gjøre risikovurderinger og håndtere akutte situasjoner.

– Jeg er trent til å reagere når det er fare. Der og da var min instinktive reaksjon å komme meg i dekning og overleve.

Ved bordet hadde de vært tre venner. Da skuddene falt, løp to av dem og fant hverandre igjen i kaoset.

Den tredje ble igjen. Han ble skutt.

I ettertid har Henning slitt med tanken på om han kunne gjort noe annerledes.

– Jeg har tenkt at jeg burde blitt igjen og hjulpet til. At jeg burde brukt sykepleierkompetansen min.

Han stopper opp.

– Men jeg er redd jeg hadde trengt livreddende førstehjelp selv om jeg ikke hadde løpt når jeg gjorde.

Tegneserieruten 

Dagen etter føltes uvirkelig.

– Det var som om verden hadde forandret seg over natta. Som om ingenting noen gang kom til å bli det samme. 

Alt som var trygt, forsvant.

– Da jeg kom hjem, føltes leiligheten som en kulisse av papir. Det var som å gå rundt i en tegneserierute der ingenting var ekte.

Henning så aldri terroristen. Han hørte ham og hadde ryggen til.

– Det er det som henger igjen. Jeg er i fare, og jeg hører den, men jeg ser den ikke, sier han. 

Paraden er avlyst

Så kom meldingene. Prideparaden var avlyst, og folk ble bedt om å holde seg hjemme.

Henning valgte likevel å dra til en planlagt frokost med noen venner.

Da han endelig sto utenfor døren til vennene, sa det helt stopp. 

– Jeg kom dit, men jeg klarte ikke å forstå hvordan jeg skulle komme meg inn. Frokosten var på taket, og jeg skjønte bare ikke hvordan jeg skulle ringe på. All logisk tenkning var helt borte, forteller han.

Sjokket hadde koblet ut hjernen.

– Til slutt var jeg på vei til å snu og dra hjem igjen, før noen heldigvis kom bak meg og åpnet døren.

Henning blir blank i øynene. Stemmen skjelver når han tenker tilbake.

Tiden etter

I fjor ble 25. juni-studien publisert. Studien er gjennomført av NKVTS og viser at rundt 20 prosent av dem som ble direkte rammet av terrorangrepet, lever med PTSD, angst, depresjon, søvnproblemer, uforklarlige muskel- og leddsmerter, problematisk rusbruk og lignende. 

Dette er reaksjoner man vet kan oppstå etter et terrorangrep. For Henning har konsekvensene endret hverdagen på flere måter.

– Overgangen fra å føle meg trygg til å føle at jeg er i akutt fare, skjer mye raskere nå. Hjernen går rett i fight, flight eller freeze – jeg stikker, fryser eller går i forsvar. Jeg oppfatter fare i situasjoner som i realiteten ikke er farlig

Han fortsetter: 

– Jeg er mer i beredskap nå. Mer oppmerksom på stemningsendringer i rommet. Jeg er rett og slett reddere enn før, forteller han.

Måtte bytte jobb og gå ned i lønn

De psykiske ettervirkningene har også preget arbeidslivet hans. Henning har jobbet i lederstillinger innen rus- og psykiatrifeltet i virksomheter med døgndrift i flere år. Etter terrorangrepet ble det for tøft å fortsette med.

– Jeg byttet nylig jobb og gikk ned nesten 100 000 kroner i lønn. Jeg klarte ikke lenger å stå i det store ansvaret jeg hadde.

I dag jobber han på en ruspoliklinikk som holder stengt om kvelden og natten. 

– Jeg kan ikke la de vinne

For Henning handler 25. juni om to ting på én gang: det personlige traumet og den kollektive frykten.

– Jeg er skeiv, og jeg oppdaget en ny nedre grense for hva det faktisk er mulig å utsette skeive for i Norge. Samtidig var jeg fysisk til stede og var nær ved å bli skutt selv.

Han er ikke alene om å kjenne på den snikende frykten i det skeive miljøet. Terrorangrepet har satt dype spor i den kollektive trygghetsfølelsen.

– Flere venner sier: «Kanskje jeg bare skal være hjemme en kveld under pride i år.» «Jeg gruer meg til paraden». 

Han har selv hatt de samme tankene. 

– Hvis jeg går i paraden i år, er det ikke fordi jeg har lyst. Det er fordi det er viktig. 

Han blir stille et øyeblikk.

– Når vi snakker om dette nå, kjenner jeg at jeg kanskje må gå likevel. Noen vil ikke at jeg skal være synlig. Noen synes det er ekkelt at sånne som oss finnes og ønsker ikke påminnelser som regnbueflagg og pridemarkeringer. Jeg kan ikke la dem vinne ved å ikke delta. 

– Det er nettopp det som er grunnen til at vi må gå

Det er ikke bare minnene fra juninatten i 2022 som preger ham. I dag er det samfunnsklimaet og ordene som treffer Henning hardest.

– Mer enn skyting og terror er jeg redd for måten man prater om minoriteter i samfunnet på. Enten det er skeive eller folk med mørkere hud. Det virker som om mange har glemt at ord faktisk fører til handling.

Det er også grunnen til at han velger å bruke stemmen sin.

– Så når Sykepleien spør meg om et intervju, så må jeg si ja. Fordi det er viktig å bidra med det jeg kan for at folk tar dette på alvor. Jeg er jo mer enn bare det terrorangrepet, men vi er mange skeive som går inn i pride med frykt nå.

For Henning har det blitt et bevisst valg å ikke gjemme seg bort.

– Så når jeg føler at jeg ikke orker å gå i prideparaden fordi det er så mye hets, så må noen snart forstå at det er nettopp det som er grunnen til at vi må gå.