Luftveisinfeksjon er den vanligste infeksjonen hos barn, og respirasjonsbesvær er den hyppigste årsaken til sykehusinnleggelse blant spedbarn (1, 2). Hvis respirasjonsbesvær ikke oppdages eller behandles i tide, kan barnet utvikle respirasjonssvikt (3). 

På forfatterens arbeidsplass ble det erfart uønsket variasjon i behandlingen av barn med respirasjonsbesvær. Ifølge den nasjonale kvalitetsstrategien foreligger uønsket variasjon når helsehjelpen avviker fra anbefalte standarder (4).

Den uønskede variasjonen kom til uttrykk ved at forverring ble oppdaget sent, tiltak ble iverksatt for sent, eller ordinerte tiltak ikke ble gjennomført. Det ligger trolig flere faktorer til grunn for den uønskede variasjonen. Små barns anatomi gjør dem særlig utsatt for respiratorisk muskeltretthet, lungeatelektase og respirasjonssvikt (5). 

Spedbarn er sårbare for respirasjonssvikt

Spedbarn har en kort og smal trakea som ved luftveisinfeksjon raskt kan få redusert diameter for luftstrøm. Et ettergivende brystskjelett og horisontalt plasserte ribbein hindrer effektive, dype åndedrag. 

For å opprettholde et tilfredsstillende lungevolum er spedbarn derfor avhengige av god muskeltonus i brystkassen.

Samtidig har spedbarn og små barn mindre effektive interkostalmuskler enn voksne, fordi de har færre type 1-skjelettmuskelfibre. I tillegg preges barnets respiratoriske fysiologi av lave reserver av oksygen som raskt forbrukes når kroppen kompenserer med takykardi og takypné (3).

Når kompensasjonsmekanismene ikke lenger er tilstrekkelige, kan barnet dekompensere med bradykardi, bradypné og redusert bevissthet. Barnets kliniske tilstand kan derfor endre seg raskt (3). 

Forverring kan føre til overflytting

Denne raske sykdomsutviklingen ved respirasjonsbesvær forekommer på sengeposter med begrensede muligheter for tett overvåkning. I tillegg har sykepleier ofte ansvar for flere barn med tilsvarende behov for overvåkning samtidig (6).

Når den uønskede variasjonen i behandlingen av barn med respirasjonsbesvær fører til forverring, kan barnet ha behov for overføring til et høyere behandlingsnivå, som barneovervåkning eller barneintensiv. 

Behandling på lavest mulig hensiktsmessige omsorgsnivå er anbefalt med hensyn til barnets trygghet, nærhet til omsorgspersoner og familiens samlede belastning (7).

Veiledende planer kan kvalitetssikre behandlingen

Kvalitet på helsetjenestenes behandlingstilbud har vært et viktig satsingsområde i Norge de siste årene (8, 9). For å sikre god kvalitet i helsetjenestene anbefaler myndighetene at helsepersonell tar i bruk retningslinjer og veiledere (4). 

På forfatterens arbeidsplass bygger forordnet behandling på både internasjonale og nasjonale veiledere. Avdelingen bruker også det validerte verktøyet pediatrisk tidlig varslingsskår (PEVS) for strukturerte observasjoner av barn (10). 

Til tross for dette forekommer det uønsket variasjon på forfatterens arbeidsplass. Behandlingen av pasientgruppen er sammensatt, og det er ofte vanskeligere å oppdage forverring hos barn enn voksne. Årsakene er blant annet variasjoner i normalfysiologi og barnets begrensede evne til å kommunisere symptomer (10). 

Standardiserte arbeidsmåter kan gi bedre oversikt og bidra til at viktige elementer i pleien og behandlingen ikke utelates (4). En kunnskapsbasert veiledende plan for barn med respirasjonsbesvær kan legge føringer for den kliniske sykepleien og dermed bidra til å kvalitetssikre pleie og behandling til pasientgruppen.

Planen retter seg mot barn innlagt på sengepost

Artikkelen bygger på forfatterens masteroppgave (11), et kvalitetsarbeid med kvalitetsforbedring som metode. Problemstillingen var: «Forslag til veiledende plan for behandling av respirasjonsbesvær som følge av akutt luftveisinfeksjon hos barn 0–6 år innlagt på sengepost.»

For å avgrense oppgaven og sikre et tydelig arbeidsområde tok den veiledende planen utgangspunkt i litteratur om akutt bronkiolitt, akutt astma, akutt laryngitt og samfunnservervet pneumoni. Disse tilstandene ble valgt fordi de forekommer hyppig på forfatterens arbeidsplass, der barn med respirasjonsbesvær utgjør hovedtyngden av pasientbelegget i vintersesongen. 

Ifølge intern statistikk innlegges rundt 600–900 barn årlig ved Oslo universitetssykehus (OUS) med akutt bronkiolitt, akutt astma, akutt laryngitt og samfunnservervet pneumoni (se tabell 1). 

Arbeidet ble avgrenset til å omhandle barn 0–6 år. Denne aldersgruppen ble valgt på grunn av forskjeller i anatomi og fysiologi (5), kognitiv utvikling og språkferdigheter (10), samt forekomsten av de inkluderte tilstandene. For eksempel forekommer akutt bronkiolitt kun hos spedbarn (2). 

Den veiledende planen er utviklet for barn som er innlagt på sengepost for døgnbehandling.

Veiledende planer gjelder sykepleiepraksis (12). De inkluderte tiltakene er derfor avgrenset til sykepleierens funksjons- og ansvarsområder. Tiltak som radiologiske undersøkelser eller venøs prøvetaking er ikke inkludert.

Arbeidet kombinerer forskning og erfaring

Arbeidet med den veiledende planen fulgte en struktur som sikret en systematisk og transparent arbeidsprosess og at essensielle elementer i kvalitetsforbedringsarbeidet ikke overses. Den nasjonale retningslinjen «Utvikling av veiledende planer for sykepleiepraksis» (12) ble brukt som mikromodell, og arbeidet fulgte trinnene i «Modell for kvalitetsforbedring» (13). 

Forfatteren gjennomførte systematiske litteratursøk om de aktuelle luftveistilstandene. I tillegg ble faglitteratur, veiledere og annen relevant litteratur om problemstillingen valgt ut. Litteraturen fra de systematiske søkene ble kritisk vurdert. 

På bakgrunn av forskningskunnskap, erfaringskunnskap og pasientkunnskap utviklet forfatteren sykepleiediagnoser, mål og sykepleieintervensjoner. 

Forfatteren vurderte selv den ferdige veiledende planen ved hjelp av en sjekkliste basert på AGREE II (14). Før implementeringen ved OUS vurderte en fagfelle i Barneklinikken planen opp mot sykehusets krav til utvikling av veiledende planer.

Sykepleieren tilpasser planen til barnet

Kunnskapsbaserte pleieplaner kan styrke pasientsikkerheten og bidra til kontinuitet i behandlingen (15). Ved hjelp av en veiledende plan kan sykepleieren raskt utarbeide en individuell pleieplan basert på oppdatert kunnskap, uten først å måtte søke opp retningslinjer og beste praksis. Kunnskapsstøtten er nyttig i en travel arbeidshverdag. 

Når sykepleieren henter sykepleiediagnoser, mål og intervensjoner fra den veiledende planen inn i pasientens pleieplan, danner disse grunnlaget for den videre sykepleien. Verktøyet kan dermed bidra til å redusere uønsket variasjon (4).

Samtidig må pleien tilpasses den enkelte pasient. Selv om barn med respirasjonsbesvær deler et felles symptom, varierer behovene betydelig mellom for eksempel et spedbarn med akutt bronkiolitt og en treåring med akutt laryngitt. For å sikre frie luftveier trenger spedbarn en nøytral nakkeposisjon, mens større barn krever ekstendert nakke (5). 

Også medisinsk behandling, som medikamenter, væske og pustestøtte, tilpasses barnets vekt. 

Variasjon i klinisk praksis kan utfordre kvaliteten på helsetjenesten, men ikke all variasjon er uønsket. Sykepleieren velger sykepleiediagnoser, mål og sykepleieintervensjoner fra veiledende plan etter den enkelte pasients behov. 

Deretter spesifiseres disse i pleieplanen med fritekst som beskriver pasientens situasjon og forordnet behandling. Slik kan individuell behandling ivaretas innenfor et standardisert system (16).

Veiledende planer kan styrke dokumentasjonen

Forfatteren gjennomgikk norske studier om tilsvarende verktøy som veiledende plan. En kvalitativ studie (17) viste blant annet at standardiserte tiltaksplaner i elektronisk pasientjournal må tilpasses den enkelte pasient for å bidra til kunnskapsbasert og personsentrert pleie. 

Studien viste også at tiltaksplaner oppleves som en kunnskapskilde, særlig for ansatte som er mindre trygge på pleien. 

En annen kvalitativ studie (18) fant at helsepersonell opplever tiltaksplaner som en tidkrevende dokumentasjonsform. Likevel ønsket de å bruke verktøyet fordi det bidro til bedre dokumentasjon, større enighet i sykepleiergruppen om pasientbehandlingen og økt oppmerksomhet på pasientens behov.

Veiledende planer bygger på ICNP-terminologi (12). Terminologien gir strukturert og detaljert dokumentasjon av pasientrelatert data i elektronisk journal. Bruken av preformulerte fraser kan også gjøre dokumentasjonen mer effektiv enn når sykepleieren må formulere alt selv.

Undervisning kan styrke forståelsen av verktøyet

Ved implementering av nye tiltak er det viktig å være bevisst brukernes holdninger (13). Sykepleiernes holdninger kan være både en hemmende og fremmende faktor for at den veiledende planen blir brukt. 

Erfaringer fra egen arbeidsplass viser at sykepleiere ofte formulerer innholdet i pleieplanen selv, fremfor å bruke kunnskapsbaserte og preformulerte elementer fra veiledende planer. Det kan skyldes at de ikke er vant med å bruke veiledende plan, eller at det ikke finnes en veiledende plan for pasientens symptomer. 

For å støtte implementeringen ble det gjennomført undervisning om den veiledende planen. Undervisningen omfattet praktisk bruk av verktøyet og viste hvordan veiledende planer kan effektivisere dokumentasjonen. Undervisningen belyste også hvordan bruk av kodede begreper muliggjør forskning og analyser av pasientdata – et aspekt mange av deltakerne ikke kjente til.

Den veiledende planen brukes hyppig

Den veiledende planen Respirasjonsbesvær ved luftveisinfeksjon – barn ble implementert ved OUS i januar 2025 og er tilgjengelig i DIPS Arena lokalt. Tall fra DIPS Arena innhentet i januar 2026 viser at planen er den mest brukte i Barneklinikken ved OUS. Den er brukt mer enn dobbelt så ofte som den nest mest brukte veiledende planen. 

Den hyppige bruken kan tyde på at bevisstgjøring og kunnskap om planen har bidratt til at verktøyet brukes riktig og effektivt. Bruken kan også gjenspeile den høye forekomsten av respirasjonsbesvær hos barn. 

Forfatterens erfaring er at sykepleiere tar i bruk veiledende planer når de oppleves kunnskapsbaserte, relevante og anvendelige i en travel klinisk praksis. Det kan derfor være nyttig å utvikle tilsvarende planer for flere symptomgrupper som ofte ses hos barn. 

Kvalitetsforbedringsarbeid bør deles på tvers av virksomheter slik at barnemiljøene i helsetjenesten kan lære av hverandre. Slik kan man bidra til å styrke kvaliteten på helsetjenestene til barn.

Forfatteren oppgir ingen interessekonflikt.