Krigstraumer, overfylte sykehus og svikt i smittevern kan bidra til raskere utvikling av antibiotikaresistens. Erfaringer fra Ukraina viser særlig en økning av multiresistente gramnegative bakterier ved sårinfeksjoner og sepsis.

For norsk sykepleie betyr dette at tidlig risikovurdering og screening ved innleggelse blir viktig, sammen med konsekvent bruk av basale smitteverntiltak, høy kvalitet i prøvetaking og tett samarbeid om antibiotikabruk – også ved utskrivning og overføring til kommunehelsetjenesten. 

Antimikrobiell resistens (AMR) omtales ofte som en «stille pandemi» (1), men krig gjør problemet akutt synlig i klinisk praksis. I Ukraina er det rapportert en markant økning i alvorlige sårinfeksjoner blant krigsskadde, der bakterier i økende grad er multiresistente eller har svært begrensede behandlingsmuligheter (2). 

Særlig trekkes gramnegative bakterier frem, som Pseudomonas aeruginosa, Acinetobacter baumannii og Klebsiella pneumoniae. Disse kan kolonisere store sårflater, danne biofilm og føre til sepsis med høy dødelighet (3). 

I tillegg kommer en potensiell «multiplikatoreffekt» gjennom medisinske evakueringer og videre behandling i naboland og Vest-Europa, der resistente bakterier kan introduseres i nye sykehusmiljøer (4).

Krigsskader og svikt i smittevern gir resistente infeksjoner

Krigen i Ukraina synliggjør hvordan AMR kan øke når helsetjenesten er under vedvarende press. Overfylte avdelinger, gjentatte overflyttinger av pasienter, mangel på utstyr og begrenset tilgang til reserveantibiotika gjør det vanskelig å holde både infeksjonskontroll og antibiotikapraksis på ønsket nivå. 

Samtidig gir krigsskader høy risiko for infeksjon på grunn av store sårflater, vevsnekrose, fremmedlegemer og kontaminasjon fra miljø og eksplosjonsrester (3).

Fagfellevurderte studier fra ukrainske sykehus og laboratorier viser høy forekomst av multiresistens og sentrale resistensmekanismer hos gramnegative patogener. Dette gjelder særlig produksjon av karbapenemaser, som bryter ned bredspektrede antibiotika, og tap eller endringer i porinkanaler, som reduserer opptaket av antibiotika. 

Bakteriene kan også utvikle økt aktivitet av efflukspumper, som aktivt pumper antibiotika ut igjen, og biofilmdannelse som beskytter bakteriene mot både antibiotika og vertens immunforsvar (2–10). Klinisk kan dette føre til forsinket sårtilheling, sepsis, lengre sykehusopphold og behov for gjentatte kirurgiske revisjoner (3, 7).

Sykepleiere har en viktig rolle i resistensarbeidet

To poenger er særlig relevante for sykepleie. For det første blir «kildekontroll» enda viktigere når antibiotika har usikker effekt. God sårrevisjon, drenasje, fjerning av nekrose og gjennomtenkt sårhygiene blir avgjørende for behandlingsresultatet (11–13). 

For det andre blir kvaliteten på det grunnleggende smittevernarbeidet enda viktigere når antibiotika ikke virker som forventet (14). I slike situasjoner er det ofte små, gjentatte avvik i det daglige arbeidet som bidrar til videre spredning av resistente bakterier.

Når pasienter flyttes til andre land for kirurgi, intensivbehandling eller rehabilitering, kan høyrisikoresistente bakterier følge med i form av kolonisering eller infeksjon. For Norge betyr dette at helsetjenesten må kunne håndtere import og forhindre sekundærspredning av karbapenemase-produserende Enterobacterales (CPE) og andre multiresistente mikrober.

CPE (carbapenemase-producing enterobacteriaceae) er ikke én bestemt bakterie, men en samlebetegnelse på tarmbakterier som har utviklet en resistensmekanisme som bryter ned karbapenemer – antibiotika som ofte brukes som siste behandlingsalternativ.

Den viktigste CPE-bakterien er Klebsiella pneumoniae. Den kan både kolonisere tarmen og forårsake alvorlige infeksjoner som sepsis, pneumoni og sårinfeksjoner. Bakterien har en særlig evne til å ta opp og spre resistensgener, noe som gjør den sentral i den globale spredningen av antibiotikaresistens.

Høyrisikobakterier krever strengt smittevern

Pseudomonas aeruginosa og Acinetobacter baumannii regnes ikke som CPE, fordi de ikke tilhører Enterobacterales. Likevel omtales de ofte sammen med CPE, fordi de kan gi like alvorlige infeksjoner og ofte er resistente mot karbapenemer og andre bredspektrede antibiotika. Begge er særlig knyttet til intensivbehandling, brann- og traumeskader, og de kan overleve lenge i sykehusmiljøet.

I praksis håndteres CPE, Pseudomonas aeruginosa og Acinetobacter baumannii som høyrisikopatogener. De krever streng infeksjonsforebygging, isolering, dedikert utstyr og målrettet antibiotikabruk, fordi behandlingsmulighetene er få og konsekvensene av spredning i helsetjenesten kan være alvorlige.

Norske overvåkningsdata viser at mange CPE-tilfeller er knyttet til smitte importert fra utlandet. Samtidig forekommer også tilfeller uten kjent importsmitte, og disse må håndteres raskt for å hindre videre spredning i helsetjenesten (15). Dette understreker at risikobasert screening og god barrieretenkning er viktige pasientsikkerhetstiltak – ikke «ekstraarbeid».

Hva betyr dette for norsk sykepleie?

Sykepleiere gjør AMR-beredskap til praktisk handling i helsetjenesten (16). Dette innebærer blant annet å gjennomføre smitteverntiltak i praksis, sikre korrekt prøvetaking og isolering, håndtere antibiotika forsvarlig og bidra til trygge overganger i pasientforløp. 

Fordi sykepleiere er tett på pasienten gjennom hele døgnet, har de en viktig rolle i å identifisere risiko for smittespredning og sikre at AMR‑tiltak faktisk blir fulgt når helsetjenesten er under press. 

Tiltakene under er særlig relevante i akuttmottak, kirurgi og traume, intensivavdelinger, brannskade- og sårbehandling og ved overføring mellom institusjoner og nivåer i helsetjenesten.

1. Risikovurdering ved innleggelse og overflytting

Ved innleggelse bør det gjøres en strukturert kartlegging av om pasienten har vært innlagt på sykehus i utlandet de siste 12 månedene, tidligere har vært bærer av resistente bakterier eller har risikofaktorer som åpne sår, dren, katetre eller trakeostomi. 

Ved relevant risiko bør kontaktisolering og screening vurderes tidlig, i tråd med lokale prosedyrer. Like viktig er god informasjonsflyt internt: informasjon om risiko og iverksatte tiltak må følge pasienten ved flytting mellom enheter og ved utskrivning (17).

2. Screening og prøvetaking – riktig prøve til riktig tid

Screening for CPE/CRE innebærer ofte rektal- eller fecesprøve, og ved åpne sår eller invasive innstikk tas det i tillegg prøver fra aktuelle områder. Kvalitet sikres gjennom korrekt merking, rask transport og tydelig kommunikasjon med mikrobiologisk laboratorium om klinisk problemstilling og tidligere antibiotikabruk. 

Ved mistanke om invasiv infeksjon bør relevante dyrkninger tas før antibiotika startes, når dette er forsvarlig. Samtidig må klinisk respons dokumenteres strukturert for å støtte revurdering og eventuell nedtrapping av antibiotikabehandling (17).

3. Basale smitteverntiltak med høy etterlevelse

Håndhygiene, riktig bruk av hansker, frakk og visir ved risiko for sprut, samt tydelig skille mellom rent og urent arbeid, er grunnleggende tiltak. Pasientutstyr bør være dedikert til én pasient når det er mulig. Hvis utstyr må deles, må rengjøring og desinfeksjon mellom pasienter være standardisert og etterprøvbar. 

Enhetene bør også arbeide systematisk for å redusere små brudd i rutinene, som unødvendige avbrudd, mange berøringspunkter og uforutsigbare arbeidsprosesser i pasientnært arbeid (17).

Ved sår og dren hos pasienter med mulig eller påvist multiresistent gramnegativ kolonisering eller infeksjon er målet å redusere krysskontaminasjon og spredning til nye sårflater. For å forebygge overføring av mikroorganismer mellom ulike sår og fra kontaminerte områder til rene sårflater bør sårstell følge en tydelig strukturert ren–uren arbeidsflyt.

4. Antibiotikastyring i praksis – sykepleierens bidrag

God antibiotikastyring forutsetter tett klinisk oppfølging og presis dokumentasjon. Sykepleiere kan bidra ved å etterspørre en plan for revurdering innen 48–72 timer, dokumentere effekt og bivirkninger og sikre at mikrobiologiske svar brukes aktivt for å gi mest mulig målrettet behandling med kortest mulig effektiv varighet. 

I praksis betyr dette også å synliggjøre når behandling «for sikkerhets skyld» ikke gir klinisk effekt, og å støtte teamet i overgangen fra bred empirisk behandling til mer målrettet terapi (16, 17).

Tydelig kommunikasjon forebygger smittespredning

Ved utskrivning og overføring er god informasjonsflyt i seg selv et viktig smitteverntiltak. Epikrise og pleiesammenfatning bør tydelig beskrive: 

1. hvilken bakterie og resistensmekanisme som er påvist, dersom dette er kjent.
2. hvilke prøver som er tatt, og dato for siste positive eller negative funn.
3. behov for videre særtiltak, for eksempel ved sårstell, kateter eller trakeostomi.
4. hvem kommunehelsetjenesten kan kontakte for smittevernfaglig eller mikrobiologisk rådgivning.

Kommunale tjenester trenger konkret og praksisnær informasjon om hva som skal gjøres, og hvorfor. Dette inkluderer plan for videre sårbehandling, eventuell pågående antibiotikakur tidspunkt for kontroll eller nye prøver. 

Det bør også beskrives tydelig når kommunehelsetjenesten skal kontakte sykehus, for eksempel ved forverring, feber, økende smerte, mer sekresjon eller tegn til sepsis.

Antibiotikaresistens krever målrettet sykepleie

Krigen i Ukraina synliggjør hvordan antibiotikaresistens kan øke raskt når infeksjonsforebygging, diagnostikk og tilgang til antibiotika svekkes samtidig. 

For norsk sykepleie er lærdommen handlingsrettet: tidlig risikovurdering, konsekvent smittevern ved pasientsengen, høy kvalitet i prøvetaking, strukturert oppfølging av antibiotikabehandling og sikker informasjonsflyt ved overganger i tjenesten er sentrale tiltak for pasientsikkerheten.

Bruk av kunstig intelligens (KI)

Generativ KI er benyttet som støtte til språklig bearbeiding av enkelte setninger i manuskriptet. 

Forfatteren oppgir ingen interessekonflikt.