Selv om mange er enige i at bare sykepleierstudenter med gode nok kunnskaper og ferdigheter skal bestå praksisstudier, er det flere forhold som kan påvirke praksisveilederes vurderinger av de enkelte studentene. Studier viser at mer enn én av fem veiledere har latt studenter bestå, selv om de egentlig mente at studenten ikke burde bestå (1, 2).

Det finnes flere grunner til at praksisveiledere lar studenter bestå til tross for at læringsutbyttet ikke er nådd. En studie fra 2022 (3) oppsummerer hva forskning har funnet om grunner til å la studenter bestå under tvil: bekymring for studentens reaksjoner, frykt for negative tilbakemeldinger, moralsk og emosjonelt stress, manglende selvtillit, rolleuklarhet og forhold knyttet til utdanningsinstitusjonen. 

I tillegg er omsorg en kjerneverdi i sykepleierprofesjonen. Å gi en student ikke bestått praksis kan derfor oppleves som en konflikt mellom rollen som veileder og egne verdier (4, 5).

Praksisveiledere kjenner på usikkerhet i veilederrollen

Praksisveiledere kan være usikre på egen veilederkompetanse og vurderingene de gjør av studentene. Noen er uerfarne (4), har lite kunnskap om veiledning eller mangler kjennskap til læringsutbyttene for praksisstudiet (5). 

Utdanningsinstitusjonene skal gi opplæring i veiledning (6), og mange tilbyr etter- og videreutdanning. Likevel begynner mange sykepleiere å veilede studenter kort tid etter at de selv har fullført grunnutdanningen. 

Usikkerhet kan gjøre at praksisveilederen tar på seg ansvaret for studentens mangelfulle prestasjoner. De kan klandre seg selv for ikke å ha sørget for at studenten fikk gode nok muligheter til å lære og videreutvikle seg i praksis (5). Det kan føles urimelig og urettferdig at studenten skal få underkjent praksisstudiet på grunn av omstendigheter studenten ikke selv kan kontrollere.

Veiledere strever med å begrunne vurderinger

Praksisveiledere kan være ganske sikre på at enkelte studenter ikke bør bestå, men likevel ha vansker med å begrunne og dokumentere hvorfor (5). Utsagn som at man ikke ville ønsket å ha vedkommende som kollega, eller ikke ville latt vedkommende pleie sin egen mor, beskriver magefølelser veiledere kan få. Samtidig kan det være vanskelig å peke på nøyaktig hva magefølelsen bygger på.

Studentene har krav på at praksisstudiene utformes slik at det er mulig å nå læringsutbyttene (6). Uten tydelige begrunnelser – eller varsel om at de står i fare for ikke å bestå – får studentene mindre mulighet til å utvikle seg på de nødvendige områdene. 

I tillegg kan systemer for praksisdokumentasjon og læringsplattformer fra undervisningsstedet være utfordrende å få tilgang til eller bruke. 

Hvis læringsutbyttebeskrivelsene er uklare (5) eller formulert i et lite praksisnært språk, blir det enda vanskeligere å vurdere studentens utvikling. Det blir også krevende å dokumentere hvorfor en student ikke skal bestå, særlig hvis læringsutbyttebeskrivelsene ikke speiler situasjonene studenten faktisk møter i praksis.

Lite tid gir usikre vurderinger av studenter

En annen grunn til at praksisveiledere kan streve med å vurdere studenter, er at de ikke har hatt nok tid sammen med dem (5). Tid er en knapp ressurs i praksisfeltet, og mange praksisveiledere opplever at de ikke har observert studentene nok til å kunne være sikre i vurderingene sine.

Hvis de faglige manglene eller utfordringene i studentens væremåte først blir tydelige sent i praksisperioden, kan praksisveiledere vegre seg for å gi ikke bestått. Det kan skyldes at det er for lite tid igjen til nødvendig veiledning (4). Noen lar også være å gi ikke bestått hvis de har unnlatt å gjøre studenten oppmerksom på utfordringene tidlig nok i praksisperioden (4).

I en travel arbeidshverdag må praksisveileder ofte prioritere pasientene foran veiledning. Studenter skal selvsagt veiledes i pasientnære situasjoner, men hensynet til pasienten må komme først. 

Å gi en student ikke bestått kan dessuten være mer tidkrevende enn å la studenten bestå (2). Studenten skal som regel varsles på forhånd dersom det er fare for ikke å bestå, og et slikt varsel må begrunnes. Dette fører ofte til tettere og mer tidkrevende oppfølging i praksis.

Erfarne studenter kan skjule faglige mangler

Studenter som har bakgrunn fra annen helsefaglig utdanning eller som har arbeidet i helse- og omsorgstjenester, kan være utfordrende å vurdere (2). Studenter med erfaring kan ofte jobbe selvstendig, samtidig som de kan tro at kompetansen de har fra før, er dekkende for læringsutbyttene i sykepleierutdanningen. 

Det kan være vanskelig for praksisveiledere å definere hva som skiller det sykepleiefaglige fra studentens tidligere kompetanse, særlig hvis læringsaktivitetene på praksisstedet likner arbeidsoppgavene studenten har erfaring med fra tidligere. 

Når studenter med relevant arbeidserfaring tar initiativ og ser oppgaver de kan gjøre på egen hånd, kan det gjøre at de blir godt likt på arbeidsplassen. Samtidig kan det skjule at de ikke får trent nok på mer spesifikke sykepleiefaglige oppgaver og prosedyrer. 

For praksisveilederen kan det virke selvmotsigende å gi ikke bestått til en student som har vært arbeidsom på praksisstedet. Et tydelig engasjement hos studenten kan også gjøre at praksisveileder gir bestått under tvil, selv om den faglige kompetansen ikke er god nok (5).

Relasjoner kan påvirke vurderingen

Et positivt syn på studenten som person kan gjøre at praksisveileder lar tvilen komme studenten til gode, særlig når det er usikkert om det faglige nivået er godt nok (2). Praksisveileder kan føle behov for å vedlikeholde den gode relasjonen med å unngå kritiske og negative tilbakemeldinger.

Noen studenter kan dessuten appellere til veileders omsorg og forståelse. De kan ha utfordringer i livet (2), enten av praktisk art – som ansvar for barn eller andre som påvirker arbeidstid og oppmøte – eller personlige forhold som sykdom eller krevende livssituasjoner. Dette kan gjøre det vanskelig å prestere godt nok i praksis. 

I slike situasjoner kan praksisveileder ønske, eller føle seg forpliktet til, å ta ekstra hensyn til studenten. Det kan føre til tilpasninger som kommer i konflikt med kravene til læringsutbytte.

Tvil vurderes forskjellig gjennom studieløpet

Hvor langt studenten har kommet i studiet, kan påvirke om praksisveileder lar tvilen komme studenten til gode. For studenter som er tidlig i studieforløpet, kan veileder tenke at det fortsatt er god tid til å utvikle seg senere i studiet, og at det derfor ikke er problematisk å gi bestått selv om det er tvil om det faglige nivået (4). 

Senere i studiet varierer det mer. Noen veiledere blir mindre villige til å la tvilen komme studenten til gode (2). Andre synes det er vanskelig å gi en tredjeårsstudent ikke bestått. De kan være opptatt av hvor mye studenten allerede har investert i studiet, og vegrer seg for å forsinke eller hindre at studiet fullføres (4, 5). 

Ufortjent bestått kan svekke pasientsikkerheten

Selv om praksisveiledere kan ha mange grunner til å la tvilen komme studenten til gode, er det nødvendig å gi ikke bestått når studentene ikke oppnår læringsutbyttet. 

I verste fall kan en student møte flere veiledere som lar tvilen falle i studentens favør. Da kan risikoen øke for de sårbare pasientene studenten møter, særlig etter hvert som studenten forventes å arbeide mer selvstendig – både i studiet og senere som sykepleier.

Selv om det å få bestått praksis under tvil kan se ut som en fordel for studenten, kan det være en ulempe på flere måter. Sykepleiere skal kjenne sine egne faglige grenser og søke veiledning ved behov (7). 

Å erkjenne faglig usikkerhet er en forutsetning for å søke veiledning. En ufortjent bestått praksis kan derfor føre til at studenten får for stor tro på egne ferdigheter, og dermed ikke søker veiledning i situasjoner hvor det egentlig er behov for det.

Ikke bestått er en klar beskjed til studenten om at det faglige nivået ikke er godt nok. Å bestå under tvil kan frata studenten viktige læringsutbytter og hindre både faglig utvikling og realistisk refleksjon over egen kompetanse (2).

Veiledere har ansvar som profesjonens portvoktere

Som praksisveileder har man et stort ansvar for studentens læring og fremtidige yrkesutøvelse. Sammen med utdanningsinstitusjonen fungerer praksisveiledere som profesjonens portvoktere. Å la tvilen komme studentene til gode kan i verste fall gå på bekostning av pasientsikkerheten.

Forfatteren oppgir ingen interessekonflikter.