Skadelig seksuell atferd (SSA) hos barn og unge er et tema som har fått økt oppmerksomhet i fagfeltet de siste årene. Forskning viser at klinikere trenger mer kunnskap om unge overgripere for å kunne hjelpe dem (1, 2). 

En ny rapport viser at barnevernet opplever saker der det er bekymring om barns seksuelle adferd som krevende, og at kompetansen om dette varierer mellom barnevernstjenestene og institusjonene (3). I rapporten fremheves samtaler med barnet om seksualitet og grenser, tett oppfølging av foreldre eller fosterforeldre og bruk av trygghetsplaner ved risiko for nye krenkelser. 

Videre understreker rapporten betydningen av samarbeid med andre tjenester og fagmiljøer, samt ivaretakelse av ansatte gjennom veiledning og faglig støtte.

Mange av disse barna har opplevd krig, vold, tap og migrasjon og vokser opp i komplekse familiære og sosiale kontekster. Flere lever også i lojalitetskonflikter preget av sterke normer rundt ære, skam og taushet.

Disse forholdene løftes også frem i regjeringens handlingsplaner mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold (4, 5). Her pekes det på at barn og unge i slike miljøer ofte er mindre tilbøyelige til å dele bekymringer og be om hjelp. Likevel blir behovene deres ofte oversett. 

Med dette som bakgrunn ønsket vi å få innsikt i hvordan fagpersoner forstår og møter skadelig seksuell atferd hos barn med fluktbakgrunn.

Studien undersøker erfaringer fra fagpersoner

Artikkelen baserer seg på data fra semistrukturerte intervjuer med seks fagpersoner som ble anbefalt som særlig erfarne eller eksperter på arbeid med barn og unge med skadelig seksuell atferd. 

Informantene hadde ulik fagbakgrunn, blant annet som psykolog, psykiatrisk sykepleier og familieterapeut. De jobbet i ulike tjenester, som skolehelsetjenesten, psykisk helsevern, barnevern og spesialisthelsetjenesten.

Intervjuene ble analysert ved hjelp av tematisk analyse, inspirert av Braun og Clarke (6).

Frykt for å gjøre feil preger møte med barna

Flere fagpersoner uttrykte usikkerhet og redsel for å gjøre feil i møte med barn med skadelig seksuell atferd. Temaet seksualitet oppleves som krevende i seg selv, og enda mer komplekst når barnet har en annen kulturell bakgrunn. Mange vegrer seg for å stille spørsmål, og det beskrives en reell frykt for å trå feil og skade relasjonen, miste tillit eller påføre barnet ytterligere belastning.

En informant sa: «Jeg synes det er vanskelig å vite hva som er lov å spørre om. Jeg vil ikke tråkke noen på tærne, og det gjør at jeg noen ganger lar være å ta det opp i det hele tatt.» 

En annen uttrykte det slik: «Man føler at man beveger seg i et minefelt. Du er redd for å bruke feil ord, eller at det skal oppfattes som anklagende.»

Fagpersoner frykter å misforstå og bidra til stigmatisering

Flere fortalte at de ikke vet hva som anses som normalt i ulike kulturer, og de er redde for å misforstå. De etterlyser større åpenhet og et språk som gjør det lettere å snakke med barn og foreldre med ulik bakgrunn.

En av dem sa: «Jeg tror mange av oss er redde for å si noe galt. Vi har ikke alltid begreper for å snakke om seksualitet i en flerkulturell kontekst, så det blir bare stillhet.» 

En annen løftet frem frykt for stigmatisering: «Man vil ikke bidra til stigmatisering. Og så ender man opp med ikke å si noe i det hele tatt.»

Informantene beskrev utfordringer med å avgjøre om atferden var uttrykk for skadelig seksuell atferd, eller om den var et produkt av kulturens syn på kvinner, ære og skam. 

Ulikt kvinnesyn skaper usikkerhet om atferd og forståelse

I mange tilfeller var det usikkerhet rundt hva som ble oppfattet som normal atferd hos gutter som hadde vokst opp i kulturer der jenter var tildekket og ikke fikk bevege seg utenfor hjemmet uten følge av en mann.

En av informantene sa: «Spørsmålet er om uønsket seksuell atferd handler om at man selv har vært utsatt for overgrep og gjentar det man har opplevd, eller om det skyldes at man ikke vet hvordan man skal forholde seg til et kvinnelandskap som oppleves annerledes enn det man kjenner fra før.» 

Informanten tenkte at guttene ikke var vant med å omgås jenter. Hun opplevde at de hadde lite kunnskap om følelser knyttet til kjærlighet og seksualitet. 

En annen informant understreket at seksualitet bør tas opp i behandlingen, særlig når barnet kommer fra en kultur med et annet kvinnesyn. Hun mente det var viktig å spørre om hvilken rolle mor, far og eventuelle søstre hadde hjemme, for å få et bilde av kjønnsroller og forventninger. 

Krysspress utfordrer fagpersoners mulighet til å hjelpe 

Informantene beskrev et krysspress mellom det faglige ansvaret og hensynet til familiens verdier. De opplevde at foreldre kunne tolke spørsmål om seksualitet som mistenkeliggjøring, og at tilliten mellom tjeneste og familie kunne svekkes. Dette gjorde arbeidet vanskeligere, og de fremhevet et behov for støtte i slike saker.

En informant sa: «Du står i en skvis. Du vet at barnet trenger hjelp, men hvis du sier ting på feil måte, så mister du kanskje foreldrene.» En annen uttrykte det slik: «Det er lett å bli oppfattet som mistenksom eller krenkende. Da trekker de seg unna.» 

Flere opplevde også at det var ekstra krevende å snakke om seksualitet i miljøer der ære står sterkt. Seksuelle overgrep ble beskrevet som svært tabubelagt, og særlig små gutter ville ikke snakke om det. Informantene fikk inntrykk av at noen barn fryktet å bli utstøtt hvis de sa noe. 

En informant beskrev om en mindreårig flyktning som fikk beskjed fra sin mor om å tåle det han var utsatt for. En annen fortalte om en ungdom som hadde fått høre at det var bedre at han tok sitt liv enn å fortelle om overgrepene. 

Som en informant sa: «Det er jo det at kortene blir holdt veldig tett til brystet. Av og til har vi inntrykk av at barna er under sterkt press, altså trusler og press med tanke på å kunne fortelle.» 

Manglende opplæring og støtte gjør arbeidet krevende

Mange av informantene opplevde at de sto alene i slike saker, uten klare rutiner eller veiledning. En av dem sa: «Man blir veldig alene i dette. Det finnes ikke noe system for hvordan vi skal jobbe med slike saker.» 

De etterlyste faglig fellesskap, rom for refleksjon og bedre støtte fra ledelsen. 

Samtidig pekte flere på at skadelig seksuell atferd får lite plass i ordinær opplæring, og at kulturforståelse bør integreres bedre i utdanning og praksis. Som en informant uttrykte det: «Skadelig seksuell atferd blir ikke tematisert. Det er litt sånn – enten får du det inn via et kurs, eller så gjør du ikke.»

Kulturell kompetanse er avgjørende i møte med barna

Funnene viser tydelig at fagpersoner trenger både kulturell kompetanse og strukturell støtte for å kunne møte barn med skadelig seksuell atferd på en kompetent måte. 

Kulturell kompetanse handler blant annet om å utvikle en kulturell bevissthet og tilegne seg kunnskap og ferdigheter (7). Det er viktig at helsepersonell er motivert for å gi omsorg som tar hensyn til kulturelle forskjeller. Det innebærer å være åpen, fleksibel og villig til å lære. Denne typen læring er en livslang prosess, ofte omtalt som «kulturell ydmykhet» (7). 

Manglende kulturell kompetanse hos helsearbeidere vil kunne føre til misforståelser og utfordringer med likeverd i tjenestene. Dette er også vist i tidligere studier (8).

Berøringsangsten som informantene beskrev, handlet ikke utelukkende om temaet seksualitet i seg selv, men like mye om frykten for å trå feil. Dette er i tråd med det flere fagmiljøer har påpekt: at profesjonell usikkerhet i møte med kulturelt mangfold kan føre til handlingslammelse, tilbakeholdenhet og i verste fall svikt i hjelpetilbudet (9, 10). 

Fagpersoner mangler grunnlag for å avdekke overgrep

Manglende språk, verktøy og forståelse for kulturelle forskjeller gjør det vanskelig å bygge tillit – og uten tillit blir kartleggingen overfladisk eller fraværende. Dette er særlig alvorlig i saker som handler om barns seksualitet og grenser, der både barnets utvikling og trygghet står på i spill. 

Verdens helseorganisasjon (11) og barnekonvensjonen (12) understreker tydelig barns rett til beskyttelse mot seksuelle overgrep. 

Fagpersonene som ble intervjuet, beskrev også fravær av rutiner, støtte og felles forståelse på arbeidsplassen. I kartleggingen «Hvis du ikke spør, klarer jeg ikke fortelle» rapporterer fagpersoner at mangel på rutiner, støtte og spesifikk kompetanse gjør at saker om seksuelle overgrep i minoritetsfamilier i mange tilfeller ikke blir avdekket (13). 

Kompleks sårbarhet krever helhetlig forståelse

Skadelig seksuell atferd hos barn og unge med fluktbakgrunn utfordrer ikke bare fagpersoners kunnskap om seksualitet, men også forståelsen av traumer, migrasjon, sosial kontroll og familiens kulturelle kontekst. 

For å kunne forstå og møte disse sakene på en helhetlig måte er det behov for en interseksjonell tilnærming – en forståelse av hvordan ulike sårbarhetsfaktorer og sosiale posisjoner virker sammen og forsterker hverandre (14, 15). 

Et barn kan for eksempel ha opplevd traumer knyttet til flukt, leve i et miljø med æresnormer og samtidig møte diskriminering i samfunnet. Dette påvirker hvordan barnet forstår egne grenser, relasjoner og hva det tør å dele. Når slike komplekse erfaringer møtes med standardiserte verktøy og lite kultursensitiv tilnærming, risikerer vi å overse behov og forsterke avstanden mellom barnet og tjenesten. 

Flere peker derfor på behovet for å styrke kompetansen i tjenester som møter barn og unge med flerkulturell bakgrunn (4, 16). Regjeringens handlingsplan (4) løftes særlig frem behovet for å forstå barns sårbarhet i møte med lojalitetspress, taushetskultur og tabuer rundt seksualitet. Dette er direkte relevant i arbeid med skadelig seksuell atferd og viser at feltet er politisk prioritert.

Fagpersoner mangler kompetanse og systemstøtte

Kulturell kompetanse er ofte mangelvare hos fagpersoner som arbeider med barn med skadelig seksuell atferd. For at disse barna skal få riktig hjelp til rett tid, må fagpersoner få styrket sin kompetanse og støtte fra systemet.

Det er viktig at kunnskap om skadelig seksuell atferd og kulturell kompetanse blir en del av profesjonsutdanningene, internopplæring i tjenestene og det daglige arbeidet i praksisfeltet. 

Dette er ikke bare et faglig ansvar, men et etisk og rettslig ansvar overfor barna det gjelder.

Det er behov for mer kunnskap om barnas egne erfaringer, og om hvordan foreldre forstår og håndterer skadelig seksuell atferd. Det er også viktig å se nærmere på hvordan kompetansetiltak kan bidra til tryggere og bedre praksis i tjenestene.

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.