Navn: Max-Hendrik Wathne Gelink

Alder: 36 år

Jobber som: Akuttsykepleier på Bjørnafjord legevakt og på Norsk koordineringssenter for blodberedskap (Nokblod)

Hvor mange skritt går du på en vanlig vakt? 

– Jeg sitter jo mye på telefon og ved dataen på legevakten. Jeg kan sjekke. Jeg er jo pålogget på klokken. 

Liten pause.

– I går, tirsdag, gikk jeg cirka 3 000 skritt. Det samme på dagvakt mandag. 

Når hadde du sist lyst til å låse deg inne på et rom? 

– Aldri. Snakker vi om å være redd eller totalt sammenbrudd? Jeg kan ikke huske at jeg har hatt lyst til det.

Hva skammer sykepleiere seg over å innrømme? 

– Et sykepleiervinklet guilty pleasure-spørsmål? For akuttsykepleiere kan det være at vi ønsker oss en utrykning, eller møte en pasient, som er spennende. Jeg har ikke så mye skam i meg. Kanskje vi skammer oss innad for å ønske å rykke ut på et spennende eller lærerikt oppdrag der vi kan få brukt kompetansen vår.

Når følte du deg sist skikkelig god som sykepleier?

– På et oppdrag jeg rykket ut på for noen måneder siden. Jeg følte jeg gjorde en god jobb overfor pasienten, men også overfor kolleger ved å spille dem gode. Sånn at de kunne konsentrere seg om sine primæroppgaver.

Gjaldt det andre profesjoner?

– Ja, luftambulanselegen og redningsmannen i dette tilfellet. 

Hvilken arbeidsoppgave ville du outsourcet umiddelbart? 

– Vi driver mye med vasking, rydding og renhold på legevakten, noe vi ikke trenger sykepleiere til. For eksempel sprite kontaktflater. Ta ut søppel.

Hva er din mest brukte hvite løgn på jobb? 

– Jeg pleier ikke å lyve så mye. Men jeg kan si til pasienten eller innringeren: «Et øyeblikk, jeg skal bare skal konferere med en kollega». Så kommer jeg tilbake til den jeg snakket med: «Legen var helt enig med meg.» Uten å ha snakket med denne kollegaen, for alle var opptatt. 

Hva gjør deg misunnelig på folk med vanlige jobber? 

– Det er nok den litt vanlige lunsjpraten og den gode samtalen som ikke blir avbrutt. For det hektiske trøkket i helsevesenet gjør at du sjelden oppnår det.

– Jeg har merket det gjennom flere år. Jeg blir ikke godt kjent med kollegene på jobb. Alle sitter ved datamaskiner og snakker over skulderen i korte setninger. Den eneste måten å bli ordentlig kjent på er å treffes utenfor jobb.

Treffer du noen?

– Jeg er veldig dårlig på det. Da er du avhengig av at kolleger tar initiativ, og det skal passe for folk. I karrieren har jeg vært for dårlig til å prioritere dette, men jeg er blitt mer bevisst. Men jeg har mistet mange muligheter i årenes løp.

Hva er den største myten om sykepleiere? 

– Gjentatte ganger har jeg blitt spurt eller fortalt av utenforstående at man får mat på jobb når man jobber på sykehuset. Jeg skjønner ikke hvor de har det fra. Vi får samme mat som pasientene, tror de. Men maten som er til overs, må vi kaste. Det er ikke noe vi forsyner oss av.

Hvem ville du helst sittet fast i heisen med på nattevakt? 

– Hunden min. Da får han kos og oppmerksomhet, og jeg får underholdning, kos og oppmerksomhet. Han heter Sempex og er en jaktgolden på fire år.

(Se Sempex nederst i saken.)

Følger du med på fotball-VM?

– Nei. Jeg var på trening den kvelden Norge spilte mot Senegal. Da måtte jeg spørre hvorfor de snakket om å sitte våken den natten.

Hva har du alltid i sekken eller lommen?

– I sekken har jeg alltid med EDC – everyday carry. I mitt tilfelle enkelt førstehjelpsutstyr, multiverktøy og lommelykt. Mobilen har jeg i lommen. Den er alltid med meg.

Du kan fjerne én ting fra norsk helsevesen i morgen. Hva ryker?

– Har lyst til å si dokumentasjon. Men det er et tveegget sverd. Jeg er fan av å dokumentere godt og nok. Så mitt svar er: unødvendig dokumentering. 

Hvilken pasient glemmer du aldri?

– Det som kanskje er det sterkeste minnet mitt, gjelder ikke selve pasienten, men pårørende. Det var en irakisk soldat i Mosul i Irak som hadde mistet bestevennen sin, en medsoldat. Vi sto der i mørket i sommernatten. Han var helt stille, men var åpenbart nedbrutt. Han snakket ikke engelsk, jeg snakket ikke arabisk. Jeg tok ut armene for å gi en klem. Han grep rundt meg. Vi sto der og holdt rundt hverandre, mens kompisen lå død på båren. 

Når var det?

– Våren 2017. Jeg jobbet for en amerikansk nødhjelpsorganisasjon.

Hva spiser du når vakta har vært helt forferdelig? 

– Kanelgifler.

SOMMERPRATEN: Les flere intervjuer her