– Det er viktig å utdanne intensivsykepleiere. Men det er også viktig å finne ut hvordan vi kan beholde de vi allerede har i jobb.

Det sier Maria Klette, som sammen med Lars Mathisen og Ole Petter Sætran står bak en ny undersøkelse om intensivsykepleieres senkarriere.

578 intensivsykepleiere over 45 år har svart på spørsmål om holdninger og beslutninger som er relevante for å forebygge uønsket tidligpensjonering og gjøre det mer attraktivt å fortsatt være i jobb.

Halvparten svarer at de kunne tenke seg å jobbe til de fyller 65 år eller mer.

Seniorene blir eldre

– Vi finner at mange avvikler arbeidslivet når de er rundt 65/66 år, sier Lars Mathisen.

Sykepleiere som er i underordnede stillinger har en særaldersgrense og kan pensjonere seg når de er 65. Sykepleierne i studien kan også ha rett til avtalefestet pensjonsordning når de er 62 år.

– Det betyr at det er en stor ressurs blant intensivsykepleiere mellom 62 og 67 år, sier han.

Lars Mathisen peker på at seniorpolitikken i stor grad har handlet om å avvikle, ikke utvikle. Og vært formet av en tanke om «hvordan få dem til å holde ut».

Samtidig har det vært en utvikling i samfunnet i retning av at seniorer i høyere alder jobber, og pensjonsalderen øker. Mens man for 25 år siden regnet arbeidstaker over 45 år som «seniorer», defineres nå «senior» som en som er 55 år eller eldre.

Når det gjelder intensivsykepleiere, har blant annet covid-19-pandemien tydelig vist at det er behov for flere. Og at myndighetene mangler oversikt over hvor mange intensivsykepleiere de er i Norge.

Så lenge helsa holder

Intensivsykepleierne i undersøkelsen svarer at de trives i jobben sin. Et flertall gleder seg til å gå på jobb. Og nesten alle mener de mestrer jobben sin. 

Men de opplever høy vaktbelastning og mange går i tredelt turnus med nattevakter. 

– I fritekstsvarene sier de blant annet at de jobber «så lenge helsa holder», sier Maria Klette.

Når de blir spurt om hva som er viktig for å fortsatt være i arbeid som intensivsykepleier, vektlegger de blant annet muligheten for tilrettelegging. For eksempel å redusere belastende vakter. Nattevakter nevnes spesielt som en belastning. De trekker også frem muligheten for restitusjon etter å ha jobbet kveld og natt

Noen vil slutte

Men studien viser også frem et mangfold. Ikke alle ønsker å stå så lenge i jobb. Dette gjenspeiles også i forskning på som er gjort på seniorer.

– Noen er trøtte, slitne og har dårlig helse. De trenger å ha muligheten til å slutte i jobb mens de fortsatt har livskvalitet, påpeker Lars Mathisen. 

– Men det er også mange som overhodet ikke har tenkt til å trappe ned.

– Det generelle inntrykket fra undersøkelsen er at det er behov for mer skreddersøm, sier Lars Mathisen.

– Og det stiller krav til individuell personalledelse.

Kan ha over 100 ansatte

17 av 23 ledere som var i pasientnært arbeid oppga at de hadde personalansvar for 40 ansatte eller flere. Det hyppigst antall ansatte de hadde personalansvar for, var 50 til 74 ansatte, og de med personalansvar for flest hadde over 100 som rapporterte til seg.

Lederne var også de som hadde ansvaret for å ha medarbeidersamtale med alle.

– Når man har ansvar for så mange, blir det vanskelig å tilpasse individuelle løsninger, sier Mathisen.

– I stedet blir man henvist til å velge hyllevareløsninger. Og min erfaring, fra personalhåndboken til det sykehuset jeg arbeider på, er at avviklingsperspektivet er det mest fremtredende. 

Han peker på at lederne for intensivavdelingene, i tillegg til å ha ansvar for personalledelse, også har ansvar for å sikre faglig utvikling og daglig drift med pasientbehandling og utdanningsfunksjoner. Og i tillegg til at de ansatte er mange, går de i tredelt turnus.

– Hvor stor sjanse er det for at den ansatte har mer enn flyktige møter med sin leder i løpet av et arbeidsår, spør han og svarer selv:

– Vi har regnet på det, og den er ikke spesielt stor, hvis man kombinerer det med at mange ansatte også jobber deltid.

– Trenger kompetansen

Leder for Intensivsykepleierne i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Torunn L. Hansen, understreker at det å satse på senior-intensivsykepleiere ikke bare handler om å fylle stillinger.

– Vi trenger også kompetansen de har, sier hun. 

– De sitter på mye erfaringsbasert kunnskap, som det tar tid å opparbeide. I intensivavdelingene har vi behov for hele spennet av intensivsykepleiere, fra de unge og uerfarne til de eldre og veldig erfarne.

Hun mener det å legge til rette for at intensivsykepleiere blir i jobben i sin senkarriere, er viktig også av beredskapshensyn.

– Intensivkapasitet er en viktig del av totalberedskapen, sier hun, og viser til at vi er inne i totalberedskapsåret.

– Men uten intensivsykepleiere er intensivsenger bare senger.

Vil ha lønn for jobben

I undersøkelsen sier intensivsykepleierne at de ønsker å bruke, vedlikeholde og foredle sin sykepleiefaglige kompetanse. De vil fortsette å utvikle seg faglig. 

Og de ønsker å bli verdsatt for sin spisskompetanse i form av lønn. For eksempel ved høyere lønnsstige. Eller ha mulighet til å jobbe 80 eller 90 prosent med full lønn. Eller å kunne redusere stillingen uten å tape pensjonsopptjening.

– Å ha en lønnsstige som stanser mye tidligere enn man er i karrieren, og å oppleve liten forhandlingsstyrke i lønnsutviklingen, kan gjøre det lettere å orientere seg mot andre deler av livet enn å utvikle yrkeskarrieren. Det kommer klart frem i datamaterialet, sier Lars Mathisen.

Torunn L. Hansen mener studien viser hva som skal til for å beholde intensivsykepleiere i hele sin livslange karriere i jobb. For eksempel at de etterlyser fleksibilitet i utforming av turnus.

– Nå er det viktig at vi tar til oss de funnene så ikke intensivsykepleiere slutter i jobben før fylte 67 år, sier hun. 

Belastende yrke

– Hvilke konsekvenser bør funnene få politisk, mener du?

– Hvis offentlige helsetjenester skal være den foretrukne arbeidsplass for sykepleiere, så må de få utvikle seg faglig og ha det bra på jobb, sier Torunn L. Hansen. 

– Studien viser at intensivsykepleiere har et belastende yrke, både emosjonelt og fysisk. Og det er viktig å se etter tiltak som kan få belastningen ned.

– Hva tenker du om at ledere har ansvar for å følge opp så mange som 100 ansatte?

– Det er altfor høyt, sier Torunn L. Hansen.

– Og både vi i faggruppen og NSF jobber for å redusere lederspennet.

Hun sier at et lavere lederspenn vil gi mer tid og ressurser til å ivareta personalet og også drive faglig utvikling.

– Jeg tror det vil gi bedre tjenester, og ikke bare gagne lederne og de ansatte, men også pasientene.

Hun viser også til at noen ledere sier de ønsker nasjonale føringer for hvordan det bør tilrettelegges for intensivsykepleiere i senkarriere.

– Det kunne gjort det lettere for dem, påpeker hun.

Kaken på bordet

I studien var 22 prosent av intensivsykepleierne mellom 55 og 62 år usikre på hvor lenge de ville jobbe. Det mener de tre bak undersøkelsen peker på et tidspunkt hvor det er viktig for leder å gå i dialog. 

– Såfremt leder har tid til å snakke med sine ansatte, kommenterer Lars Mathisen.

Tidligere forskning har vist at det å ta opp videre yrkeskarriere med seniorer kan oppleves sensitivt. Men da mister man også muligheten til å finne ut om den ansatte har lyst til å jobbe videre og hva det eventuelt krever av tilrettelegging.

Maria Klette synes det er synd at det ikke er mer åpenhet rundt planer om pensjonering eller fortsatt yrkesdeltakelse.

– Jeg har opplevd at kaken plutselig kommer på bordet, og så var det siste dagen. Det er synd, fordi da får ikke vi kollegaer forberedt oss på den siste tiden sammen med kollegaene som skal gå av med pensjon, sier hun.

Ole Petter Sætnan ønsker mer status rundt å pensjonere seg, eller å gå i den retning.

– Man er senior med et positivt fortegn, sier han.

– Man har en kompetanse, og lang erfaring med det man gjør. Det er noe vi burde løfte opp, og ikke bare bygge ned og avvikle.