Det er velkjent at sosial ulikhet påvirker helsen vår, og at vi har et samfunn som preges mer og mer av denne ulikheten.

Mindre diskutert er det at hvem vi velger som partner i livet, kan bidra til å forsterke eller redusere de sosiale ulikhetene. Det kom frem under et møte Folkehelseforeningen arrangerte i anledning European Public Health Week i forrige uke, i samarbeid med Helsedirektoratet. 

Sosial ulikhet er sosioøkonomiske forskjeller

– Med sosiale forskjeller menes sosioøkonomiske forskjeller som utdanning, yrke og inntekt, forklarte avdelingsdirektør Øyvind Giæver fra Helsedirektoratet på møtet.

Disse forskjellene kan via ulike mekanismer slå ut i helseforskjeller mellom gruppene.

– Det dreier seg om både materielle mekanismer, psykososiale mekanismer, atferd og levevaner samt fordeling av offentlige tjenester, sa han.

De som havner på bunnen av det sosioøkonomiske hierarkiet, har oftere dårligere helse, både somatisk og psykisk. 

Men sosial ulikhet handler også om at det blir dårligere for alle, ikke bare for den mest sårbare gruppen. 

– Man får for eksempel mer kriminalitet, sa lege Maja Eilertsen og pekte på at samfunn med stor sosial ulikhet preges blant annet av lavere tillit, mer utenforskap, mindre tilhørighet og mer polarisering.

Lege pluss lege og sykepleier pluss sykepleier

Maja Eilertsen er spesialist i samfunnsmedisin og fagansvarlig i Folkehelseforeningen. Hun pekte på en liten faktor som ikke er så kjent, men som er med på å øke forskjellene:

Før var det vanlig at leger giftet seg med sykepleiere. Det blir det mindre av. 

– Nå er sykepleiere oftere sammen med sykepleiere og leger med leger. Det er med på å gi økte sosioøkonomiske forskjeller, sa hun og pekte på at store materielle forskjeller gir større sosial distanse.

«Assortativ paring» forklarer 5 prosent av ulikheten i USA

Sykepleien kontakter henne etter møtet og ber henne forklare nærmere.

– I faglitteraturen kalles det at man velger en partner som er lik seg selv, for «assortativ paring», sier Eilertsen.

Hun viser til en norsk studie som behandler temaet, og en amerikansk studie hvor de anslår at yrkesmessig assortativ paring står for 5 prosent av økningen av ulikhetene i husholdningsinntekt.

Den viser også at med økning i andelen kvinnelige leger har mannlige leger blitt langt mer tilbøyelige til å være gift med kvinnelige leger.

Forskerne forklarer dette med at det har blitt utdannet langt flere kvinnelige leger, slik at mannlige leger fikk større tilgang på kvinnelige leger som potensielle partnere.

Leger og sykepleiere

Den amerikanske studien undersøker også den stereotype parkombinasjonen lege og sykepleier – og viser at mannlige leger ble noe mindre tilbøyelige til å være gift med kvinnelige sykepleiere: fra 10 prosent i 1970 til 8 prosent i 2015–2017. 

– Jeg tipper alle disse amerikanske funnene vil gjelde i enda større grad i Norge, siden kvinner og menn her er mer likestilte. Det er vanligere at norske kvinner har en karriere sammenliknet med amerikanske, sier Eilertsen.

– Hva vil konsekvensene av dette være?

– Det fører i hvert fall til at det forsterker konsentrasjonen av ressurser blant allerede privilegerte husholdninger, og sånn sett bidrar det til å øke sosiale forskjeller.

Hypergami er fortsatt vanlig i Norge

Sykepleien spør Eilertsen om hva årsakene kan være til at man har fått mer assortativ paring i samfunnet de siste årene.

– Den største driveren til at det er jevnere ekteskap, ser ut til å være at flere kvinner er i arbeidslivet, og at flere kvinner har profesjonsutdannelser, sier hun.

Hypergami er et annet faguttrykk man ofte støter på i denne forbindelsen. Det er den antropologiske betegnelsen på at kvinner gifter seg med menn med høyere status og rang, mens menn gjør motsatt. 

Forskning viser at selv i et likestilt og høytlønnet samfunn som Norge er ekteskap ofte «hypergame». Kvinner er i snitt mer selektive på status og inntekt, mens menn er mer fleksible på disse dimensjonene.

– Det kan hende det stemmer fortsatt at det er flere kvinner enn menn som gifter seg oppover i hierarkiet, men det ser ut til at det er færre enn før som gjør det, sier Eilertsen.

Også i Norge

Den amerikanske tendensen med assortativ paring hos legene gjelder i høyeste grad også i Norge, viser tall fra det såkalte Legepanelet (et representativt utvalg av 2500 yrkesaktive leger). Panelet har med ujevne mellomrom fått spørsmål om de har en partner som er lege. Tallene viser at lege-lege-par har blitt vanligere år for år. 

I 2021, som var siste gang de spurte, var det nær et av tre par som besto av to leger. I 2004 var det et av fem.

I Norge var de kvinnelige legene mer tilbøyelige til å finne seg en legepartner enn de mannlige legene: Olaf Gjerløw Aasland skrev i 1999 i Tidsskriftet for Den norske legeforening at ifølge Legekårsundersøkelsen har 12 prosent av de mannlige og 38 prosent av de kvinnelige yrkesaktive legene som er gift eller samboende, en kollegapartner.

Sykepleien fikk tilsendt tallene fra Legepanelet, som viser andelen som svarte ja på spørsmål om partner var lege:

• 2004: 20 prosent
• 2008: 26 prosent
• 2014: 27 prosent
• 2016: 28 prosent
• 2021: 31 prosent

Blant de yngre legene er nok tendensen enda tydeligere: NRK skrev i 2014 at blant leger under 35 år var nær halvparten gift eller samboende med en annen lege.

Og i Sverige

SCB, som er svenskenes SSB (statistisk sentralbyrå), skrev i 2012 at av alle yrkeskombinasjoner blant partnere som delte bosted, var kombinasjonen lege pluss lege vanligst.

I 2012 hadde 3300 par den kombinasjonen. På andreplass kom kombinasjonen lastebil- og langtransportssjåfør og helsefagarbeider eller pleieassistent. 3200 par hadde den kombinasjonen.

Ved SCB har de ikke tatt ut denne statistikken, verken før eller siden, så de kunne ikke opplyse Sykepleien om hvordan utviklingen har vært på området.

Og fra norske SSB har de aldri tatt ut noen liknende statistikk, får vi vite.

Sykepleiere tjener ofte minst

Sykepleien har ikke gjort noen egne undersøkelser på hvilke partnere sykepleiere har, men vi har sett på lønnen sammenliknet med partnerens i en spørreundersøkelse fra 2019 og en fra 2026.

De fleste sykepleiere som er gift eller samboende, tjener mindre enn sine partnere, men lønnsgapet ser ut til å minske. Det er forenlig med Maja Eilertsens utsagn om at det blir færre sykepleier-lege-par og flere lege-lege- og sykepleier-sykepleier-par.

I den første undersøkelsen oppga 39 prosent av sykepleierne at de tjente «vesentlig mindre» enn sin partner. Syv år senere var andelen 34 prosent.

I den andre enden av skalaen ser vi at litt flere sykepleiere nå oppgir å tjene «vesentlig mer» enn sin partner.

Undersøkelsene sier ikke noe direkte om årsakene til lønnsforskjellene og utviklingen, men omfanget av deltidsstillinger ser ut til å være en faktor.

– Finnes sosiologiske forklaringer

Den viktigste konsekvensen for assortativ pardannelse etter yrke er ifølge de amerikanske forskerne en av de største endringene i yrkesstrukturen: den massive tilstrømningen av kvinner inn i arbeidsstyrken. 

I USA utgjorde kvinner nesten halvparten av arbeidsstyrken i 2016, sammenlignet med bare 38 prosent i 1970, skriver de. 

Men endringen har vært ujevn i de ulike yrkene. I Norge har kvinner økt sin representasjon i større grad i for eksempel legeyrket, hvor de før var i mindretall. Nå er 55–60 prosent av leger kvinner her til lands, mens sykepleieryrket fortsatt er tydelig kjønnssegregert, med rundt 90 prosent kvinner.

Olaf Gjerløw Aasland forsøkte seg på en forklaring på utviklingen i Tidsskriftet for den norske legeforening i 1999:

«Det finnes sosiologiske forklaringer på hvorfor leger så gjerne velger en kollega som livsledsager. Ekteskap inngås ofte mellom personer med lik sosioøkonomisk bakgrunn. I tillegg er det neppe noen ulempe å ha en partner som har forståelse for hvor vanskelig og krevende legeyrket kan være, og som aksepterer mye arbeid og uregelmessig arbeidstid.»

Og så slo han fast:

«Leger med bakkemannskap (det vil si hjemmeværende ektefelle) er definitivt en utdøende rase.»