Introduksjon

Interessen for natur og hage som terapeutiske miljøer i eldre- og demensomsorgen har økt betydelig internasjonalt de siste tre tiårene (1–4). Kunnskap om naturens betydning for livskvalitet og mestring ved demens har gjort sansehager til et sentralt miljøterapeutisk tiltak i norske sykehjem, forankret i nasjonal strategi (5). En sansehage er et planlagt uteareal som gir trygg tilgang til natur, ro, fysisk aktivitet, sansestimuli og sosialt samvær (6). 

Min interesse for sansehager oppsto gjennom videreutdanning og arbeid i kommunal omsorgstjeneste, der jeg erfarte hvordan flytting fra hjem med hage til institusjon medførte tap av naturtilknytning og sosiale relasjoner for beboere. 

Spørsmålet «Hvordan kan slike tap lindres?» dannet utgangspunkt for min doktorgrad, der begrepet «nærhetsrom», den relasjonelle dynamikken mellom sansehage, beboer og pleier, ble utviklet (7). Ønsket om å inkludere pårørendes erfaringer ble en drivkraft for videre forskning.

Globalt er 57 millioner mennesker rammet av demens, med 10 millioner nye tilfeller årlig (8). I Norge er tallet cirka 115 000 og forventes å dobles innen 30–40 år (9). Med fire nære pårørende per person – definert som personer med varig kontakt (10) – berører sykdommen omkring 464 000 mennesker. 

Å være pårørende til en person i sykehjem medfører ofte betydelige endringer i etablerte relasjoner og roller, og det er ikke alltid lett å finne sin plass (11, 12). Noen ganger blir pårørende inkludert i omsorgen og andre ganger ikke, noe som kan skape både avstand og følelse av tap (13, 14). Pårørendes kunnskap er avgjørende for personsentrert omsorg, og det anbefales at de blir involvert i planleggingen og utformingen av sykehjem og omsorgstjenestene (15–17). 

Når demens rammer, blir nære relasjoner og tilknytning til natur og steder enda viktigere (5), og særlig steder skapt gjennom minner og fortellinger (18). Teorien om helsegeografi beskriver slike relasjoner som sentrale for menneskets eksistens (19) og utgjør studiens teoretiske rammeverk sammen med begrepet «nærhetsrom» (7).

Det fysiske miljøet i sykehjem påvirker velvære og trivsel (20, 21) og legger forutsetninger for det sosiale livet (22). Vennlige og imøtekommende omgivelser inne og ute skaper hyggelige besøksarenaer (16), og sykehjem med tilgang til natur og hage styrker opplevelsen av identitet og hjemlighet (23). 

Forskning viser at aktiviteter som hagearbeid og matlaging oppleves som meningsfulle av pleiere, beboere og pårørende (24–26). Beboernes deltakelse øker når pårørende er til stede (27). Pleiere ønsker pårørendeinvolvering og ser pårørende som en ressurs og samarbeidspartner (28). Pårørende kjenner beboerens livshistorie og kan bidra til kontinuitet mellom hjemmet og sykehjemmet (29).

Hensikten med studien

Eksisterende forskning om hager og miljøtiltak inkluderer i stor grad både ansatte, beboere og pårørende i de samme studiene. Det gjør det utfordrende å identifisere pårørendes egne erfaringer og perspektiver. Denne studien søker derfor å bidra til kunnskapsfeltet med innsikt i hvordan pårørende opplever og tillegger betydning til sansehager i sykehjem.

Hensikten med denne studien var å få økt kunnskap om og forståelse for pårørendes erfaringer og ønsker med sansehage i en sykehjemsavdeling som er tilrettelagt for beboere med demens. 

Metode

Denne kvalitative studien inngår i et aksjonsforskningsprosjekt (2021–2025) som utforsket sansehagens omsorgspotensial og videreutviklet bruken av den for å forbedre praksis (30). Studien bygger på intervjuer med pårørende til beboere med demens (31) og er analysert med tematisk analyse (32). COREQ‑sjekklisten for kvalitative studier er anvendt. 

Deltakere og kontekst – rekruttering

Studien ble gjennomført ved to kommunale sykehjem, i avdelinger tilrettelagt for personer med demens. Avdelingene hadde seks til sju beboere, som alle hadde direkte tilgang til en sansehage. Noen beboere hadde ikke demensdiagnose. Den nordnorske naturen og lokale kulturtradisjoner preget konteksten. 

Ni pårørende deltok, der fem var fra avdeling 1 og fire fra avdeling 2. Alle hadde jevnlig kontakt med beboeren og norsk språkkompetanse. Tabell 1 viser deltakernes karakteristika og relasjon til beboeren. En fagsykepleier ved hver avdeling utførte rekrutteringen. De informerte og forespurte pårørende til beboere med demensdiagnose om å delta, innhentet samtykke og videreformidlet kontakt til forfatteren. Alle forespurte samtykket og fikk utfyllende informasjon før intervjuene.

Forskningsetikk

Studien ble meldt til Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør (referansenummer 701064). Deltakerne fikk informasjon om studiens formål, frivillig deltakelse uten føringer fra sykehjem eller ledelse og retten til å trekke seg uten konsekvenser for beboerens omsorg. Alle ga samtykke både til deltakelse og lydopptak. 

Konfidensialiteten ble ivaretatt gjennom avidentifisering ved at deltakerne ble kodet som D1–D9, samt forsvarlig oppbevaring av datamaterialet. Studien fulgte forskningsetiske retningslinjer (33) og Helsinkideklarasjonen (34).

Datainnsamling

Jeg gjennomførte individuelle, semistrukturerte intervjuer i perioden 2021–2024 for å utforske pårørendes erfaringer med sansehager. Intervjuguiden besto av åpne spørsmål knyttet til forhold og bruk av natur og hage, med oppfølgingsspørsmål for utdyping (31). Intervjuene varte om lag én time, ble gjennomført i sykehjemmenes møterom og transkribert for videre analyse.

Analyse

Analysen ble gjennomført ved hjelp av Braun og Clarkes induktive seksstegsmodell for tematisk analyse for systematisk å identifisere, organisere og fortolke mønstre av mening i dataene (32). Intervjudataene ble først gjennomlest for å få en helhetsforståelse, deretter kodet og kondensert for å identifisere mulige temaer. Gjennom abstraksjon og strukturering ble temaer og undertemaer utviklet og organisert. 

Ett overordnet tema vokste frem gjennom tolkning både av semantisk og latent innhold, med vekt på forholdet mellom helhet og deler. Tabell 2 illustrerer analyseprosessens steg 2–5, og figur 1 viser det overordnede temaet med tilhørende temaer og undertemaer.

Resultater

Ett overordnet tema Sansehage – et naturlig bevarende og skapende møtested samt tre temaer belyser pårørendes erfaringer og ønsker knyttet til sansehage i sykehjem. Sansehagen knytter natur og relasjoner sammen som kilde til mening, identitet og kontinuitet. Den gir rom for sosialt samvær og tilhørighet i et hjemlig miljø, der pårørendes nysgjerrighet og engasjement blir en verdifull ressurs for nye aktiviteter, tradisjoner og roller. 

Natur og pårørende – en kilde til mening og kontinuitet

Natur og hage gir pårørende både mening og glede. De knytter generasjoner og livsfaser sammen og bidrar til å forme identitet og relasjoner. Gjennom minner og familiens historie skaper pårørende kontinuitet, og sansehagen blir en meningsfull arena fordi den vekker gjenkjennelse og knytter nåtid til fortid.

Hage og natur – familiens minnebank

For deltakerne er natur og hage mer enn fysiske omgivelser; de bærer minner og tradisjoner. Gjennom oppveksten har hagen og naturen vært arenaer for samvær og aktiviteter, som bærturer, grønnsakhøsting og grilling. Slike stunder beskrives som meningsfulle og hyggelige, med barn og barnebarn til stede, og de har styrket familiesamholdet. 

En deltaker fortalte stolt: «Pappa sov middagshvil på ei strand og stekte fisk ute» (D 5), og en annen mintes: «Svigermor likte så godt den blå blomsten – tror den het Henrik, den stelte hun godt med» (D 3).

Utsagnene viser hvordan natur og hage knyttes til foreldrenes livshistorie, og at slike minner og fortellinger går i arv. Selv om ikke alle liker hagearbeid, oppleves en hage med blomster, sitteplasser og bålmuligheter som verdifull. Når sola varmer, vekkes minner til live, og blomster, bær, fugler og årstider gir samtaleemner og skaper inngang til beboerens levde liv. 

Sansehagen blir dermed et minnevekkende og meningsskapende sted som ivaretar relasjoner mellom beboeren og de pårørende, og mellom beboeren og naturen. På studietidspunktet ble sansehagen brukt lite og sporadisk, men deltakerne så muligheten til å videreføre flere aktiviteter fra hjemmet.

Naturen som livsgrunnlag og identitet 

Deltakerne beskrev naturen som en grunnleggende del av livet og identiteten, og at behovet for kontakt med naturen ikke forsvinner når personer flytter på sykehjem. Tap av hage og nærhet til natur oppleves som tap av frihet og livskvalitet. Hjem og hage forbindes med trygghet, og sansehagen blir et symbol på liv og kontinuitet. Den gir mulighet til å gjenoppleve tidligere erfaringer og styrker identitetsfølelsen. 

En deltaker sa følgende: «Det er så koselig når pleier forteller at hun [moren] har vært ute i sansehagen og plukket bær, jeg vet at det betyr mye for henne» (D 1). Slike utsagn gir ro og trøst for de pårørende fordi de vet at turer i sansehagen oppleves som gode og styrkende for deres kjære. 

Livshistorien er ofte sterkt knyttet til naturen, og en deltaker sa: «Han [faren] vokste opp med fiske og gårdsbruk, bærturer, laget syltetøy, med en sterk interesse for alt en kan høste av naturen» (D 6).

Flere beskrev en livslang tilknytning til naturen og hjemplassen, der minner fra bærplukking, jakt og fiske satt i kroppen. Sansehagen kan fungere som en kontinuitetsbærer som bidrar til å bevare identiteten gjennom gjenkjennelse.

Sansehagen – et sosialt og hjemlig sted

Sansehagen oppleves som et hjemlig miljø som fremmer samvær. Deltakerne opplevde at naturkontakt, sansestimuli, aktivitet, grønne omgivelser og dyr skaper glede, trivsel, velvære og engasjement og bidrar til å bevare både et sosialt liv og opplevelsen av hjemlighet.

Sansehagen – et sted for samvær, trivsel og helse

Sansehagen gir beboerne små gleder og mulighet til å delta i hverdagslige aktiviteter som å vanne blomster, plukke bær eller dekke kaffebord. En deltaker uttrykte: «Bare det å kunne ta ettermiddagskaffen ute, du er så mye friere. Det er rekreasjon å høre fuglekvitter» (D 2).

Sansehagen inviterer til sanseopplevelser som vannfontene som klukker, fuglesang som fyller luften, og bålet som knitrer.

Deltakerne fortalte at beboerne lyser opp ute, og at selv en enkel kaffekopp kan bli dagens høydepunkt. En deltaker (D 7) fortalte om da moren og en venninne satt på verandaen med kaffe og kaker, og at stunden var preget av latter, nærhet og ekte fellesskap. Besøk av hund og lam ble omtalt som «stor stas» og viser hvordan kontakt med dyr kan vekke engasjement og berike livskvaliteten. 

En deltaker sa følgende: «Smilet er størst når hun [moren] har gjort noe og vært i nærheten av dyr» (D 8). Slike situasjoner gir trygghet og glede også for de pårørende og viser hvordan naturen løfter humøret og styrker både kropp og sinn.

Sansehagen skaper tilhørighet og hjemlighet 

Sansehagen gir beboerne frihet og livskvalitet og kan være en kontrast til en institusjonspreget sykehjemshverdag. En deltaker sa: «Da er ikke sykehjemmet bare en oppbevaringsplass» (D 4). 

Det å komme seg ut og kjenne at man lever, gir struktur og innhold i hverdagen, og naturen blir en bro mellom fortid og nåtid. Deltakerne ønsker helårstilrettelegging og uteaktiviteter i ukeplanene. De understrekte behovet for at personalet kjenner beboerens livshistorie for å tilby meningsfulle og verdige opplevelser. 

Deltakerne fortalte at både de selv og beboerne opplevde overgangen til sykehjem som ambivalent. Beboeren kunne veksle mellom hjemlengsel og stolthet over sitt nye rom. Å bo seg inn i et nytt hjem krever følelsesmessig forankring og en balanse mellom frihet og tilhørighet. Fordi hjem og hage hører sammen, kan sansehagen skape omgivelser som vekker gjenkjennelse og minner om hjemmet. 

En deltaker sa: «Når hun [moren] får plukke blomster eller se på dyrene, er hun akkurat som hjemme» (D 1).

Pårørende la vekt på at sansehagen kan bevare minner og vaner gjennom detaljer som fuglebrett, høner og kaniner. Det avgjørende er ikke stedet, men aktiviteter som bevarer og skaper fellesskap og hjemlighet.

Sansehagen skaper engasjement og nye roller

Når informantene i intervjuene ble kjent med sansehagen, vekket det et stort engasjement og ønske om å bidra frivillig; de så seg selv som en ressurs, og sansehagen åpnet for nye roller og ga håp om et levende tilbud gjennom involvering og samarbeid.

Pårørendes engasjement og ønsker 

Pårørende viste et sterkt engasjement for beboernes trivsel og livskvalitet. De ønsket flere aktiviteter ute, som trim, musikk og sosialt samvær. Forslagene inkluderte gapahuk, levegger, markiser og minnevegg med gjenstander som gamle ski, ljå og slipestein, ting som vekker minner hos dagens sykehjemsbeboere. En deltaker sa dette: «Jeg synes det er mer å gjøre og prate om ute, og det synes jeg er veldig godt» (D 9).

Deltakerne hadde en sterk tilknytning til naturen og la vekt på betydningen av utsikt og tilgang, slik de også vet var viktig for foreldregenerasjonen. De ønsket en sansehage som gir opplevelser gjennom lukt og syn, med blomsterprakt, bålplass og nyttevekster som potet og gulrøtter.

Pårørende ønsket at beboerne involveres i aktiviteter som planting og matlaging i sansehagen, noe som gir mestringsfølelse. De understrekte at beboerne må tilbys aktiviteter uten ja/nei‑spørsmål, som lett kan gi misvisende svar. En deltaker sa: «Det handler om å ordne til og vise beboeren muligheten når de selv ikke finner ord for det de har vært glade i» (D 6). 

Sansehagen – et møtested som skaper nye roller 

Deltakerne ønsket å være en aktiv støtte for beboeren og bidra til miljøet. De så involvering som en måte å skape trivsel og hjemlighet på, og mente deres ressurser kunne være verdifulle når bemanningen er lav. En deltaker sa: «Jeg har ressurser til å kunne bidra – tror de kunne dratt nytte av pårørende» (D 7). 

Flere ønsket også å bli tatt med på råd, ikke bare i spørsmål om helse, men om boforhold, hage og daglige gjøremål. Deltakerne ble invitert med til gårdsbesøk og julemiddag, men ansatte kunne være tilbakeholdne med å be om hjelp, kanskje av frykt for å belaste dem. 

Samtidig opplevde deltakerne at de var i veien for pleiernes arbeid og rutiner når de var på besøk. Noen etterlyste en mer åpen kultur der pårørende ses som samarbeidspartnere, og ikke bare som besøkende, som en deltaker sa: «Jeg tror at det i fremtiden må dras mer veksler på pårørende, noen har ‘grønne fingre’, og noen kan lage mat» (D 2). Sansehagen blir et sted der beboeren og de pårørende kan bevare det kjente i mindre skala og finne nye roller og fellesskap.

Diskusjon

Hensikten med studien var å få økt kunnskap om pårørendes erfaringer og ønsker knyttet til sansehager. Funnene viser at pårørendes engasjement og livshistorisk kunnskap kan bidra til å utvikle sansehager til bevarende og skapende møtesteder. Integrering av pårørende kan styrke beboerens og familiens identitet og livskontinuitet, men denne ressursen tas sjelden i bruk, til tross for statlige føringer. 

Pårørendes rolle som bindeledd og ressurs

Flytting til sykehjem innebærer ofte et brudd i beboerens livskontekst. Etablerte relasjoner, daglige rutiner og tilknytning til natur og hjemlige omgivelser svekkes, noe som i tråd med teorien om helsegeografi kan oppleves som tap av frihet, tilhørighet og livskvalitet (19). 

I denne nye omsorgssituasjonen fremstår pårørende som en uerstattelig ressurs. De besitter unik kunnskap om beboerens livshistorie, verdier og sosiale relasjoner – kunnskap som er avgjørende for å ivareta beboerens integritet og velvære, i samsvar med prinsippene for personsentrert omsorg (5, 25, 29). Slik pårørendekunnskap blir i liten grad innhentet og brukt, og pleiere strever med å knytte beboerens tidligere liv til hverdagen i sykehjemmet (11, 21).

Funnene understreker at beboeren inngår i en større livssammenheng og forblir en del av familiens minner og tradisjoner, der pårørende fungerer som et bindeledd for å bevare kontinuiteten. Sansehager får en sentral funksjon som sted og besøksarena for å videreføre familiens vaner og tradisjoner i en hjemlig atmosfære, som styrker tilhørigheten og identiteten (16, 23). 

Slik kan sansehagen bli et frirom som både bevarer familiens livshistorie og skaper nye relasjoner i nye omgivelser, samtidig som den mildner opplevelsen av brudd og tap. 

Naturen har en symbolverdi som «familiens minnebank» og styrker fellesskapet mellom beboeren og de pårørende, noe pleiepersonellet kan innpasse i omsorgen. Når livshistorie innhentes uten å brukes, svekkes personsentrert praksis (11). 

Pårørende er viktige samarbeidspartnere (14), og manglende medvirkning begrenser sansehagers mulighet til å støtte relasjoner og trivsel. Dette viser behovet for rutiner som sikrer samarbeid og utnyttelse av pårørendes kunnskap, i tråd med nasjonale føringer (5, 17).

Pårørende bidrar ikke bare til å gi beboeren bedre livskvalitet, men opplever selv mer mening og nærhet gjennom samvær, noe som kan dempe usikkerhet og sorg. Felles aktiviteter i sansehagen gir beboere, pårørende og pleiepersonell mulighet til å skape nye roller og opplevelser, og gjør sykehjemmet til et sted for kontinuitet, tilhørighet og livskvalitet (21). 

Pårørende har i tillegg ofte større evne enn pleiepersonalet til å motivere beboere til aktivitet og deltakelse (27), noe som forsterker sansehagens potensial som helsefremmende tiltak.

Sansehagen som meningsbærende og sosial arena

Sansehagen fremstår som en sentral arena for meningsfulle aktiviteter og sosialt samvær, i samsvar med forskning som fremhever naturens betydning for helse, trivsel og livskvalitet (2, 19), og pårørendes betydning for kontinuitet (29). 

I et helsegeografisk perspektiv fremstår sansehagen som et bevarende møtested for betydningsfulle øyeblikk (19), som når familien samles rundt bålpanna og viderefører grilltradisjoner. Slike stunder kan forstås som nærhetsrom, der pårørende inngår i likeverdige samtaler og styrkende relasjoner (7), noe sansehagens grønne omgivelser gjør mulig (22). 

En pårørende beskriver opplevelsen som «å se moren slik hun var da hun bodde hjemme», og fremhever hvordan selv en enkel kaffestund utendørs er et høydepunkt.

Funnene viser at sansehagen verdsettes høyt, men brukes sjelden sammen med pårørende. Sansehager har potensial til å være mer enn bare estetiske rom; de kan fungere som relasjonslandskap som fremmer erindring, sosial kontakt og identitet samt viser noe av det fysiske miljøets betydning (16, 20). 

Pårørende sitter med verdifulle erfaringer og ønsker å bidra både i utformingen og bruken av sansehagen, noe deres forslag viser, samtidig som de er bekymret for lite bruk. De ønsker at beboeren skal involveres mer i aktiviteter og daglige gjøremål, både ute og inne, og forskning viser at hagearbeid og matlaging oppleves meningsfullt (24, 25). 

Funnene viser at sansehager kan bli terapeutiske og identitetsskapende miljøer når de utformes ut fra beboerens livshistorie og pårørendes innsikt.

Å bevare relasjonen til beboeren fremstår som en kjerneverdi for de pårørende, og samvær må tilpasses små og gjenkjennelige miljøer. Sansehagen kan dermed forstås som et relasjonelt og sosialt rom med bevarende og skapende potensial – et sted hvor nye roller og relasjoner kan utvikles i et verdsettende fellesskap.

Studiens styrker og begrensninger

Studien styrkes av en kvalitativ tilnærming med semistrukturerte intervjuer som gir dyptgående innsikt (31), systematisk tematisk analyse og tydelig kontekstbeskrivelse. Et strategisk utvalg og en trygg intervjusetting ga rikt datamateriale. Begrensningene omfatter et lite og homogent utvalg og mulig seleksjonsskjevhet (bias). 

Mitt kjennskap til feltet ga verdifull kontekstforståelse, men kan også ha påvirket datainnsamlingen og analysen. At analysen ble utført av én person uten triangulering, kan svekke intersubjektivitet, men veies delvis opp av min metodiske erfaring og refleksivitet (35).

Konklusjon

Pårørende er en sentral ressurs. Deres engasjement og livshistoriske kunnskap kan styrke bruken av sansehagen og fremme meningsfulle, identitetsbevarende aktiviteter, men pårørendekunnskapen innhentes sjelden systematisk. 

Funnene viser at sansehagen kan fungere som et bevarende og skapende møtested, der familiens minner og tradisjoner får videre liv gjennom nærhetsrom. Videre forskning bør utvikle modeller som styrker pårørendemedvirkning for å realisere sansehagens potensial.

Takksigelse

En varm takk til pårørende som generøst delte sine erfaringer, og til forskergruppen Caring in Healthcare ved Nord universitet, særlig professor Anne Kasén, for verdifulle innspill og konstruktive samtaler. 

Forfatteren oppgir ingen interessekonflikter.

Åpen tilgang CC BY 4.0