Forsoning gir helsegevinst for deg og andre

Nadia Ansar er spesialist i emosjonsfokusert terapi og klinisk familiepsykologi, foredragsholder og forfatter. Temaet for boka er hvordan følelser setter seg i kroppen – og veiene ut av det.

«Ofte skjønner vi mennesker først på dødsleiet at vi trenger forsoning.», skriver hun. Selv om boka omtales som en bok om tilgivelse, eller som tittelen sier, «forsoning», handler den om å lære sammenhengene mellom kroppslige uttrykk og psykisk uhelse.

Med andre ord handler den både om både om å observere andre og seg selv. 

Nadia Ansar bruker egne erfaringer med uløste konflikter for å vise leseren sammenhenger som ikke en gang spesialister alltid ser. 

Hun beskriver hvordan det uoppgjorte kan gi fysiske utslag. 

Sykepleierstudent i kjærlighetssorg

Vi blir «kjent» med Nora, en sykepleierstudent i kjærlighetssorg som har diagnosen moderat depressiv lidelse. «Som terapeuten hennes er det min oppgave å hjelpe henne inn i smerten og aktivisere den for å kunne endre på den» (s. 65). 

Men Noras problem viser seg å handle om noe annet: det eksistensielt uoppgjorte etter lillebrorens brå død. Det man ikke kan gjøre noe med, men likevel møte gjennom anerkjennelse.

I boka brukes faguttrykk side om side med et lettlest språk og enkle forklaringer. Ansar benytter både personlige erfaringer og anonymiserte pasienthistorier. 

 «Klienten min Mari mistet barnet sitt i siste trisemester, men sorgen kunne likevel åpne et rom for å forstå andres smerte på en måte hun ikke var stand til før tapet». 

Hun trekker her frem professor i psykiatri, Irvin Yalom, som var opptatt av at det å møte sin egen dødelighet kan føre til et mer intenst og meningsfylt liv. 

Pårørende som kommer til den døendes seng, har ofte et ønske om forsoning om å få eller gi tilgivelse, skriver hun. Og da mener hun ikke i religiøs forstand, men i relasjoner.

Å hele pusten, å hele med pusten

De siste årene har pustearbeid fått et kraftig oppsving i popularitet, og forskning på pust er fortatt i startsfasen, skriver hun.

Overflatisk pust kommer også til uttrykk i kroppsholdning og bevegelser. 

Skal man redusere stresshormoner hos traumatiserte mennesker, må man sørge for trygge omgivelser. Pustemønstre er omtalt under overskriften «Notat». 

Hun forteller om meditasjonskurs og om mindfulnessbasert stressreduksjon, og deretter det som er gratis for oss alle: naturen.

«Jeg bruker stillheten. De lange, seige meditasjonsøktene ute i det åpne landskapet. Trærne som sto som tålmodige vitner rundt meg. 

Å gå stille og barbeint i gresset, sammen med de andre deltakerne». 

Etter hvert merker hun at noe begynte å løsne. 

Filmreferanser og musikkvideo

Flere kapitler starter med referanser til filmer denne anmelder ikke har sett. Det er heller ikke nødvendig å ha sett filmene, fordi scenene beskrives. 

Grepet er kanskje originalt, og kan være en måte å popularisere stoffet på, men det er også et sjansespill.  

Musikk, poesi og film er gode medier for å beskrive følelser, men i en bok ønsker jeg at språket i seg selv skal romme det jeg trenger å vite. 

Emosjonsfokusert terapi 

Den emosjonsfokuserte terapimodellen ble utviklet på 1970-tallet av Leslie Greenberg. Modellen ser på følelser som den viktigste drivkraften bak menneskers opplevelser og atferd. Empati er hovedverktøyet. 

Her beskrives metoden – eller en av metodene – Nadia Ansar bruker, også kalt «stolmetoden». Den handler om selvmedfølelse, å møte det som ligger under symptomene.

 «Der de komplekse teoriene om tanker fikk meg til å føle meg fremmed, snakket denne tilnærmingen direkte til kroppen min og hjertet mitt.»

Tilgivelse og forsoning

Hun tilbyr ingen «quick fix», men skriver at tilgivelse kan skje uavhengig den andre personen. For å forstå det må vi imidlertid lære hvordan det kan skje, og hvilke verktøy som finnes. 

Å ta eierskap til sin egen historie kan høres ut som en floskel, men her oppleves det ikke som tomme ord. Studier har vist at det kan ha større helseeffekt å gi enn å motta en unnskyldning.

Akkurat idet jeg vil kritisere forfatteren for å bruke begrepene om hverandre, tar hun selv opp forskjellen og forklarer at det er to prosesser:

«Den største forskjellen er at tilgivelse er noe som skjer inne i oss, mens forsoning skjer mellom mennesker og er en relasjonell prosess». (s. 157). 

Leseren kunne gjerne ha fått denne oppklaringen hundre sider tidligere.

Ansar har selv erfart hvordan det usagte og uoppgjorte skaper skam, nag og innkapslet sinne. 

Gjennom tjue år i terapirommet har hun sett hvordan konflikter og brutte relasjoner setter seg i menneskers sinn og kropper. 

Med personlige erfaringer, faglig tyngde og pasienthistorier viser hun hvordan tilgivelse, aksept og forsoning kan forløse krefter, evner og følelser – og gi mennesker et bedre liv. 

Til slutt løfter hun blikket mot en mer eksistensiell form for forsoning, og søker mening i noe større enn seg selv. 

«Når vi nærmer oss slutten av livet, er forsoning selve kongelengselen i enhver sjel».